En skrotnisses bekjennelser

Jeg har fryktelig vondt for å kaste. Fryktelig vondt. I dag dro jeg ned eska med brystpumper og amme-flaskeutstyr og fant ammeinnlegg i papir. Jeg har kjøpt en eneste eske ammeinnlegg i papir og det var før jeg oppdaget innleggene i ull da vi fikk vår førstefødte for fjorten år siden. Og nå finner jeg altså en halv pakke papirinnlegg på loftet. Kan man kalle det årgangsinnlegg, kanskje?

Er du også en skrotnisse?

(Jeg oppsøker forøvrig steder hvor jeg kan erverve meg andres skrot også.)

Jeg elsker å kaste og finnes ikke sentimental, så hos oss åker det meste og litt til ut av huset så fort som mulig.

Jeg er stikk motsatt. Kaster eller kjører vekk alt som vi ikke bruker. Rydder og rydder og rydder. Liker ikke å ha ting som ikke er i bruk liggende.
Men jeg er gift med en skrotnisse og det er klart at det til tider blir konflikter når kjerringa rydder med skrotnissen bak. Kjerringa sier kast, kast, kast. Skrotnissen skriker nei, nei, nei. Og han elsker steder hvor han kan skaffe seg mere skrap ja.

Jeg bør kanskje kontakte Nins skrotnisse for å utveksle erfaringer. Knis.

Forøvrig trenger vi ikke en eneste leke til guttungen. Alt står klart på loftet. Knis.

Mannen min tar vare på alt. Jeg er ikke sentimental, men lat. Så det er ikke så mye som kastes allikevel. Vi MÅ rydde i boden snart for det er jo knapt mulig å gå inn der, langt mindre finne det man leter etter.

Jeg har vokst opp med foreldre som tar vare på absolutt alt. Selv kaster/selger/gir jeg bort ting vi ikke trenger med lett hjerte.

Jeg kaster/gir bort med beinhard hånd, noe som virkelig smerter mannen min, som er en skrotnisse av dimensjoner.

Jeg er rehabilitert skrotnisse.
Faren min og søsteren min er det verre med.

Chanett skrev:

Jeg bør kanskje kontakte Nins skrotnisse for å utveksle erfaringer. Knis.

Aldri i verden. Hold deg unna han. Dere kommer til å bli bestiser og huset kommer til å fylles enda mer.
Nå har jeg akkurat så smått begynt å få han til og forstå at vi ikke kan samle på all verdens skrot og han har for første gang ryddet og faktisk kastet bittelitt av skrotet sitt. Bittelitt som i en bærepose. Men det er i alle fall en start.
Du får ikke komme og ødelegge nå altså, dette har tatt meg 14 år.

Mann og barn er skrotnisser, jeg prøver å kaste så ikke huset blir helt overfylt.

Jeg var en skrotnisse, helt til jeg skulle fremleie hybelen min og måtte ene og alene bære alt jeg eide og hadde opp til loftet, seks etasjer opp. Da fikk jeg en ny livsfilosofi, nemlig "kast skjiten". Eller, kaster og kaster, jeg gir bort til loppis og til Fretex. Jeg tar noen "rydde i gamle papirer"-skippertak nå og da, og da forsvinner det meste. Vi har rett og slett ikke plass til å ta vare på alt mulig dill. Men likevel er kjellerboden vår full fra loft til tak, så jeg må kanskje utvikle en enda tøffere holdning.

Skrotnisse av rang her, ja. Nå er de riktig nok bare litt over ett år gamle, men jeg har fortsatt noen morsmelkposer på kontoret fra da jeg pumpet til kollegaens baby. (Og bare ammeinnlegg av ull? Det hadde aldri, aldri gått her, de ville vært gjennomtrukket på null komma niks. I tillegg til at jeg ville fått utslett, da. )

Jeg sparer på alt og kaster sjelden. Dessverre.

Jeg er rehabilitert skrotnisse. Før tok jeg virkelig vare på alt! Ikke bare ting som kanskje muligens kunne komme til nytte en vakker dag, men også alt som hadde det minste potensiale til å minne meg om ting jeg ville bli minnet på. Som for eksempel sjokoladepapir fra en hyggelig fredagskveld. Det sier seg selv at jeg måtte ta meg et tak bak. Nå kaster jeg og gir bort over en lav sko. Det er digg som tusan!

Stompa skrev:

Jeg elsker å kaste og finnes ikke sentimental, så hos oss åker det meste og litt til ut av huset så fort som mulig.

Når jeg sitter på spinningsykkelen i kjellerboden, har jeg veldig god utsikt til de siste 20 åras oppsamling. Blant annet er det så koselig å se på høyttalerne fra den bilstereoen vi hadde midt på 90-tallet.

Jeg er ikke skrotnisse, men bor sammen med en. Og det er meget frustrerende å måtte forholde seg til alle tingene man ikke vet hva om man får bruk for noengang og som er i veien/fyller opp boder/kjeller/kott osv. Han har en verktøybod som fløt over, og etter å ha mast lenge og vel om at den måtte ryddes (fant ingenting vi skulle ha, det var rett og slett for fullt) - så gikk jeg til verket. Kastet og organiserte, men da kom kallen og plukket ut igjen av søppelsekkene som var klare til kasting. Gamle malingsspann med tørr gammel maling (og vi kommer IKKE til å male med den malingen mer, tro meg), gamle halvtørre malingskoster, 100 små listbiter, deler til alskens elektriske artikler vi ikke har lenger, en enorm haug med "arbeidsklær" som ikke brukes osv. osv.

Dette er en kime til konflikt, og noe av det som frustrerer meg aller mest i samlivet mitt. Antagelig betyr det at det er ikke så aller verst sånn ellers. 😎

Jeg er det ikke, men min samboer er.

Her en dag skulle jeg rydde i et rom i kjelleren, der fant jeg en pose med VHS filmer. Dette var jeg på vei til å kaste, men da satte min samboer foten ned, dette skulle vi beholde, tenk viss vi fikk bruk for det en dag. Jeeezes. 🙄

Jeg kan ha et sentimentalt forhold til gråstein.
Jeg har blitt litt bedre da, men fortsatt har jeg vondt for å kaste.