Spinoff: ville du giftet deg med en funksjonshemmet?

Eller blitt samboer eller kjæreste eller bare sammen med eller noe ...

Ja uten tvil.

Selvsagt. (Ja, ikke nå da. Det tror jeg ikke Teomannen hadde likt.)

Ja.

Ikke med mindre jeg virkelig likte ham, nei.

Selvsagt.

Hadde jeg blitt forelsket i en som var funksjonshemmet hadde jeg selvfølgelig kunnet gjort det.

Skilpadda skrev:

Ikke med mindre jeg virkelig likte ham, nei.

Skal det også være nødvendig nå, da, å like den man gifter seg med? Feminismen har kommet altfor langt, dere.

Det hadde kommet veldig an på situasjonen. Jeg ville nok vært veldig skremt for å gifte meg med en som var bundet til rullestol og pustemaskin og døgnkontinuerlig tilsyn og pleie f.eks. En tung fysisk funksjonshemning. Om jeg ønsket meg barn ville jeg også måttet gått noen runder med meg selv i forhold til det hvis det f.eks var snakk om en arvelig tilstand. Jeg ville også måttet gått noen runder med meg selv om det var snakk om en degenererende tilstand, at personen ville dø i nær fremtid eller ville blitt veldig og smertefullt syk før han evt. døde eller sakte svant hen og bl borte for meg. Det ville skremt meg usigelig og krevd enormt av meg. Men kjærlighet kan jo overkomme det meste?!
Spesielt med et barn selv som trenger mye ekstra kan jeg (dessverre!) ikke si ubetinget ja til spørsmålet.

Om det gjelder en med psykisk funksjonshemning er ikke det noe det går an å svare på generelt.

Hvis jeg elsket ham så. 🙂

Nei.

nikki skrev:

Nei.

Hvorfor ikke?

Skilpadda skrev:

Ikke med mindre jeg virkelig likte ham, nei.

Du ville vel i alle tilfeller ikke ha giftet deg med noen ute at du virkelig likte vedkommende?

For å være helt ærlig, så kommer det nok an på funksjonshemmingen, og graden av den. Jeg tror nok at det å være samboende/gift med en mann som trengte stell 24/7 (dusjing, dogåing, påkledning osv.) hadde blitt i meste laget for meg. F.eks om han var lam fra halsen og ned.

Skilpadda skrev:

Ikke med mindre jeg virkelig likte ham, nei.

Alltid skal du henge deg opp i sånne bittesmå detaljer.

Jepp, hvis jeg hadde vært forelska.

Fibi skrev:

For å være helt ærlig, så kommer det nok an på funksjonshemmingen, og graden av den. Jeg tror nok at det å være samboende/gift med en mann som trengte stell 24/7 (dusjing, dogåing, påkledning osv.) hadde blitt i meste laget for meg. F.eks om han var lam fra halsen og ned.

Jeg tror ikke jeg hadde blitt forelsket i en mann som var feks lam fra halsen og ned, eller lignende. Jeg kan ikke se for meg i hvilke situasjoner jeg hadde møtt en mann som var såpass funksjonshemmet. Noe annet ville det vært om han jeg er gift med ble skadet og funksjonshemmet før vi giftet oss. Jeg ble sammen han når jeg var 17 år og vi giftet oss etter 11 år. Så hadde det skjedd noe i løpet av de 11 årene hadde jeg nok giftet meg med han. Faren er at han ikke ville gjort det pga stolthet.

Pingis skrev:

Alltid skal du henge deg opp i sånne bittesmå detaljer.

Jeg synes ikke det om man liker noen eller ikke er noen bitteliten detalj når man snakker om hvem man skal dele liv, seng og privatøkonomi med resten av livet, altså.

Litt mer seriøst: Jeg må jo nesten si at det kommer an på. På graden av funksjonshemning, på sannsynlige helsemessige fremtidsutsikter, og på min egen livssituasjon for øvrig, for eksempel. At han var for eksempel svaksynt, astmatisk eller rullestolavhengig kan jeg ikke se for meg at ville være noen deal-breaker.

Om mannen ble utsatt for en ulykke ville jeg ikke skille meg, men å si at jeg uten betenkeligheter ville gå inn i et forhold med en person med vesentlig funksjonshemming blir vel enkelt.

Jeg trur ikke en pleietrengende person er hva jeg ville planlegge en fremtid sammen med, men f.eks en benprotese ikke ville gi meg samme betenkligheter?

Det kommer an på grad av funksjonshemming. Jeg tror ikke jeg hadde fungert sammen med en mann som var veldig pleietrengende - da tror jeg at jeg hadde gått ut av kjæresterollen og inn i pleierrollen.