Spinoff: ville du giftet deg med en funksjonshemmet?

Ja, det tror jeg nok jeg hadde kunnet (den gang gifermål var aktuelt). Mulig jeg hadde tenkt litt annerledes nå, om dette med å ta seg av barna og sånt, siden jeg blir litt hjelpeløs etter bare en dag alene med barna 😮 . Men man tilpasser seg jo etter situasjonen.

Helst ikke..;)
Men hadde nok gjort det hvis jeg var glad i han vil jeg tro.
(Nå har jo de fleste menn en eller annen form for funksjonshemming da ...)

Ja, hvis følelsene var riktige, så ser jeg ingen grunn til ikke å gjøre det.

Jeg ville nok vurdert han på samme linje som en annen mann. Om det ville fungere i det lange løp, og følelsene jeg hadde hatt for han. Ekteskap er jo mye mer enn bare en forelskelse der og da.

Så det kommer an på funksjonshemmingen.

rine skrev:

Helst ikke..;)
Men hadde nok gjort det hvis jeg var glad i han vil jeg tro.

Men altså ikke ellers? Da er vi nok ganske enige.

Skilpadda skrev:

Men altså ikke ellers? Da er vi nok ganske enige.

Nei, da måtte han isåfall være veldig rik, og temmelig syk 😛

Er man jo forelsket, så er man jo forelsket. likevel: Jeg har nok vurdert for og imot mye mer med en handikappet mann enn en normaltfungerende mann.

Propella skrev:

Hvorfor ikke?

Det kommer jo an på funksjonshemmingen.
Men jeg ser nok ikke for meg at jeg ville gått inn i et forhold og giftet meg med en som var sterkt fysisk eller psykisk funksjonshemmet.
Om det hadde skjedd noe med mannen min nå ville jeg ikke skilt meg pga av det,men som sagt ville jeg ikke blitt sammen med en som hadde store funksjonshemminger.Som feks.lam eller blind eller hadde psykiske problemer.
Jeg hadde rett og slett ikke orket det,tror jeg.Har selv et barn med funksjonshemming og vet hvor tøft det er og da hadde jeg ikke ville valgt en mann som trengte mye pleie i tillegg.
Det høres kanskje brutalt ut,men det er sånn jeg føler det.

Jeg tror ikke jeg ville ha gifta meg med noen som var lam fra halsen og ned det ville liksom manngle noe vesentlig i det ekteskapelige sammliv. Ellers er jo gubben lam fra halsen og opp, teller det?

Skilpadda skrev:

Ikke med mindre jeg virkelig likte ham, nei.

Tenker jeg signerer denne. Hvis jeg likte ham og tror det kunne fungert så tror jeg at jeg kunne gjort det. Mannen min er sunnmøring. Kommer det inn som en funksjonshemming, eller er det mer for miljøskade å regne?

Liven skrev:

Det kommer an på grad av funksjonshemming. Jeg tror ikke jeg hadde fungert sammen med en mann som var veldig pleietrengende - da tror jeg at jeg hadde gått ut av kjæresterollen og inn i pleierrollen.

Dette var det første som slo meg også.
Selv synes jeg at det å gå inn i et forhold med en med store psykiske problemer (hvis man skal kalle det funksjonhemming) er mye mer skremmende enn kroppsdeler som ikke virker som de skal.

Funksjonshemming er så mangt. Iom at jeg visstnok er det selv, så er det vanskelig å si aldri syntes jeg. Det blir bare for dumt.
Det handler vel mer om at man sammen kan leve livene som man ønsker seg, og det går ikke med alle nei.... også pga funksjonshemminger.

era skrev:

Ellers er jo gubben lam fra halsen og opp, teller det?

Ja, egentlig gjør det vel det!

.....

Jeg har aldri kommet til å gifte meg inn i en pleierrolle.

Det kommer an på type og grad av funksjonshemming. Jeg hadde i utgangspunktet hatt større terskel for å velge et liv sammen med en funksjonshemmet enn en ikke-funksjonshemmet. Og som Bauche skriver over; ingen pleierrolle.

Ang psykiste handicap...Jeg tenker at vi har alle bra og dårlige sider. De som har et papir på en "deffekt" har også ofte mye selvinnsikt, de er klar over de praktiske problemene og de jobber aktivt med de fordi de vet hva som er galt. De lyse sidene er som hos alle andre, veldig forskjellige. Jeg mener da, at denne innsikten gjør at folk med forskjellige deffekter i mange tilfeller ikke trenger være noe verre enn en hvilken som helst "normal" som ikke skjønner at han/hun er rar, sånn satt på spissen ...det er utrolig mange trøblete mennesker med snodig handlingsmønster og fullstendig mangel på sosialeantenner der ute som kunne ha gjort seg fortjent til både den ene og den andre diagnosen uten at de har noen påviselig "feil". Så jeg mener at man uansett må se på mennesket, og ikke hva som evt måtte feile de sånn på papiret. Normalitet er et nåløye som VELDIG mange ikke passer inn i mener jeg.

Det er jo ikke noen garanti for at ens funksjonsfriske kjæreste forblir det til evig tid heller.

Skilpadda skrev:

Ikke med mindre jeg virkelig likte ham, nei.

nikki skrev:

Nei.

Det var da veldig kategorisk? Det fins uendelig mange grader av funksjonshemming, det er jo ikke bare snakk om dem som er f.eks er lenket til rullestol. En med benprotese? En som er halt? En som har manglende antall fingre? En som tidvis bruker krykker på grunn av problemer med rygg eller ben?

Alt kommer jo ann på hvordan man liker personen. Men sånn utover det tror jeg at jeg bare hadde vegret meg om han hadde pleiebehov som enten måtte involvere meg eller andre. Mye personlige assistenter og slikt for daglig stell osv. Tror ikke jeg hadde taklet det så godt.