Hvordan opplevde du bryllupet ditt?

Perfekt. Den lykkeligste dagen i mitt liv. Da jeg fikk barna var også fantastisk,men det var også mye vondt....

Bryllupsdagen vår var perfekt, romantisk og helt i Veronals ånd. Vi giftet oss hos byfogden - jeg i en kjole til 350 kroner, spiste helt uformell lunsj på Ni Muser sammen med forloverne og en venninne som var med for å passe jenta vår utover dagen/kvelden/natta, ble fotografert av en bekjent som er flink til å ta bilder i parken bak Ni Muser/Nidarosdomen. Seinere spiste vi god middag på reataurant sammen med forloverne - her hadde pappa i all hemmlighet hatt en finger med i spillet og ringt restauranten, instruert dem og tatt regninga, så nivået på maten og antall retter og sånt ble betraktelig høyere enn hva vår egen lommebok ville tålt. Etterpå dro vi hjem til oss, skravlet, spiste kake og koste oss (jeg var gravid, så det begrenset liksom feste-faktoren). En super dag som virkelig var VÅR!

(Men siden noen er litt småsnurte fordi de ble snytt for en fest, har vi lovet å slå litt på stortromma når vi feirer 10-års bryllupsdag.)

..Kjenner jeg godt kunne feira mitt bryllup på Ni muser.

For meg var det ikke veldig viktig at bryllupet ble akkurat som det ble, men jeg hadde en veldig fin dag. Jeg tror det var aller viktigst for svigermor at bryllupet ble slik, og i noen tilfeller gagner det alle best om man følger svigermors ønsker. 😉 Egentlig er jeg selv tilhenger av selskaper der antallet gjester er sånn 15-20, blir det flere blir det uoversiktelig for meg. Men jeg klarer meg heldigvis bra i selskap med mer enn 50 også.

Vi hadde et tradisjonelt bryllup, veldig riktig for oss, vi styrte tross alt bryllupet selv trass i stor deltakelse fra svigermor. Kirkevielse, middag i leid lokale, hadde ordnet det meste selv av planleggingen. Svigermor fikk bake bryllupskaka og ta alle bildene hun kunne klare. Vi hadde funnet en flott vals og danset brudevalsen etter en cd. Dans og moro med medbragte drikkevarer og drinkmiksing, og vi var de siste som dro fra festen... Det ble en veldig fin dag, mye følelser og fine taler. Godt å se familiene våre bli enda bedre kjent og hygge seg sammen, fint å dele dagen med familie og venner. En dag vi vil huske med glede.

Electronica skrev:

Jeg tror ikke jeg er så romantisk jeg.

Bryllupet vår etter 7 år sammen ble ganske som planlagt, men jeg opplevde det ikke som veldig romantisk eller rørende. Alt var fint og gikk bra på bryllupsdagen, men jeg gledet meg mer til det hele var ferdig. Det var slitsomt. Ikke ble jeg sånn overveldet rørt av noe heller. Det tenker jeg ofte på. Jeg er ei som ellers tar veldig lett til tårene, men den dagen følte jeg overhode ikke for det. Selv under taler og sånt så var jeg mer anspent og følte det litt ubehagelig. Det føltes nesten som om vi "lekte" bryllup, og jeg har hatt dårlig samvittighet i ettertid, fordi folk ordnet og styrte for dette, og jeg ikke opplevde det så flott som man burde.

Har tenkt litt på om det har litt med personlighet å gjøre, og at vi kanskje valgte "feil" bryllupstype?

Skjønner veldig godt det du sier her. Slik følte vi det også. Vi opplevde vel mest at det ble et bryllup som svarte til de nærmestes forventninger og ikke til hva som var mest riktig for oss. De nærmeste kom ikke med noen spesielle ønsker så det var nok mest hva vi følte var "riktig" å gjøre. Ingen av oss drikker noe særlig alkohol. Vi valgte å ha fri bar. Noe vi ikke ville gjort i ettertid.

Vi har vært gift i 18 år nå og har snakket om å "oppfriske" ekteskapsløftet. Vet ikke om vi kommer til å gjøre det, men da blir det en stille og fin seremoni sammen med barna, og kanskje mine foreldre. Min manns foreldre er døde. Skulle vi giftet oss nå så hadde vi nok reist bort til et lite sted og en koselig kirke, kanskje i nord-Norge (Gildeskål).

Det var en suksess bortsett fra at "vennene" våre ødela hele bryllupsnatten for oss, det glemmer jeg aldri. 🙁 Har skrevet om det her.

Himmel, Iset. Har dere fått tatt hevn nå, dah? Eller blir det ingen giftings på disse "vennene"?

Ingen som har giftet seg enda, treiginger.

Jeg hadde egentlig ingen forventninger, og ble overrasket over mange ting.

Som alle de uforutsette menneskene som dukket opp i kirken. Den digre klumpen i halsen og tårene som sprengte på under hele vielsen. Den intense lykkefølelsen når vi gikk ned kirkegulvet og var gift. At jeg plutselig var midtpunktet for oppmerksomheten under bryllupsmiddagen. Alle de fine tingene så mange personer hadde å si om meg, og tårene som haglet hos begge når forloveren min skulle holde tale for meg.

Jeg hadde ingen forventinger, vi hadde et lite bryllup som vi fikk satt i sammen på en 2-3 måneder. Det var ikke store greiene, men jeg hadde en fin kjole, en fotograf, lokaler til å ha middagen i, og så var vi gift. Det var fint, men jeg hadde gjort det helt annerledes i dag.

Jinx skrev:

Perfekt. Den lykkeligste dagen i mitt liv. Da jeg fikk barna var også fantastisk,men det var også mye vondt....

Her har jeg hatt det ganske annerledes ja. Fødslene til barna mine var mye sterkere, viktigere og flottere opplevelser. 🙂

En av de morsomste festene jeg har vært på. Kanskje fordi jeg var et av to midtpunkt?

Det var en utrolig strålende flott dag sammen med familie og venner. Jeg er så uinteressert i alt av slike arrangementer, og hadde venninner som gispet av frykt(?) da jeg delegerte alle detaljer rundt til andre. Vi sørget selvsagt at alt var på plass, men program, servietter, stoler, bestikk osv, jeg fatter ikke at noen klarer å engasjere seg med slikt år i forveien. Mat og vin var jeg med å bestemme, det skulle være godt. Brudebuketten ordnet mannen min med, så den var også en overraskelse for meg. Helt nydelig med liljekonvaller.

Selv om det hele var veldig vellykket ville jeg i dag valgt en helt annen løsning, og det tror jeg mannen min også ville. Vi ville holdt det hemmelig å giftet oss på et romantisk sted helt enkelt:)

i hadde også en perfekt dag, og jeg er ganske lettrørt, så ingen "problemer" på den fronten Men det som rørte meg mest, var noe som jeg selv ikke hadde planlagt til minste detalj, nemlig sangen som søstra mi og samboeren hadde laget til oss, og fremførte under vielsen i Tinghuset. Det var en veldig vakker sang, fremført med gitar. Da rant tårene! Alle de andre tingene var også rørende, så klart, men det at dette ikke var planlagt gjorde at jeg ble litt satt ut (det var planlagt at de skulle synge, men jeg visste jo ikke akkurat hva de skulle synge). Selv vielsestalen fra dommeren visste jeg jo om på forhånd, for den er standard og står på internett Talen fra mannen var jo også et høydepunkt.

Bryllupene våre var fine
Hadde lavbudsjett sikkelig oss bryllup

Eneste jeg kanskje angrer litt på er fotograf bildene til 4500 kr at vi ikke hadde turbo med. Men han ville ikke å det var veldig varmt den dagen vi giftet oss.(en fredag)
Og når vi kom til svigers. Skulle spise middagen der, så var ikke svigerfar ferdig med noe han holdt på med, og turbo sovnet i bilen hjem fra bhg, ja han ble sendt i bhg den dagen.mamma hentet han. Så det ble ikke tatt den frekvensen med oss og han og ellers slekt før middag pga svigerfar måtte gjøre alt annet en det han skulle.

Vi hadde ingen taler under middagen;)
det var brudepar, forlover,turbo, mine foreldre, svigers, og manns 4 besteforeldre.

Så hadde vi kaffe med resten av slekta noen timer etter på på ungdomshuset.
Var vel 60 til kaffe. + de fra middag

Og når det ble kveld var jeg så glad at den grusome dagen var over.
Hadde grudd meg til den dagen lengre.
Vi skulle egentlig bare ha foreldre på middag og den vennefesten men svigermor fikk nå gnålet sitt gjennom...

Lørdag hadde vi vennene våre på tidens beste bryllupsfest.;)
Og forloverne våre holdt tale.
Eller min forlover sang en sang og


Men jeg skal aldri mere gifte meg 😉

Fnis. The clash of the titans.
Ta to alt for unge mennesker oppvokst i hver sin sekt, legg til at den ene familien ikke eier sosial kompetanse, kombiner det med manglende sprit (ja, jeg hadde jaggu trengt noe) og du ender opp med en søt liten fest bestående av mengder med ny familie jeg aldri hadde møtt før, men som allikevel mente at vårt bryllup var en passende anledning for tungetale og forsøk på frelsing.

Herlighet, at jeg ikke tok hintet allerede da? :d'oh:

Vi hadde en veldig, veldig fin bryllupsdag, som jeg tenker tilbake på med stor glede. Det var veldig få som visste om det på forhånd, så det var bare forlovere, barna mine og noen få andre i familien som var til stede ved vielsen. Etterpå spiste vi fin lunsj på restaurant med forloverne, var hos fotograf og tok bilder, og så dro vi avsted. Vi var på Engø Gård og spiste en fantastisk middag og overnattet, så dro vi til Stockholm noen dager.

Selv om vi ikke hadde noe selskap, hadde jeg fin lang kjole (ikke brudekjole) som mannen min ikke hadde sett på forhånd, jeg var hos frisøren og satte opp håret, mannen min hadde bestilt brudebuketten som jeg ikke visste hvordan så ut osv. Alt var veldig fint. 🙂

Da vi kom tilbake hadde vi en liten feiring med den nærmeste familien.

Vi valgte det bryllupet som passet oss best. Vi reiste vekk og giftet oss i hemmelighet. en del ting skulle ha vært annerledes. Jeg skulle ønske jeg ikke var gravid da (kunne da ikke vite at det skulle klaffe så fort (1 uke etter å ha fjernet hormonspiralen 😛) og vi skulle funnet et annet hotell. Men ellers var det helt fantastisk og romantisk.

Mitt drømmebryllup ser litt annerledes ut. Da hadde vi invitert venner og familie på fest, og så giftet oss på festen uten at de visste det på forhånd. Det hadde vært perfekt. Men det ble så vanskelig å få til der og da.

Iset; fy flate for noen venner!! Fortalte dere dem noen gang hvilket helvete det var for dere den natten?

Electronica skrev:

Jeg tror ikke jeg er så romantisk jeg.

Bryllupet vår etter 7 år sammen ble ganske som planlagt, men jeg opplevde det ikke som veldig romantisk eller rørende. Alt var fint og gikk bra på bryllupsdagen, men jeg gledet meg mer til det hele var ferdig. Det var slitsomt. Ikke ble jeg sånn overveldet rørt av noe heller. Det tenker jeg ofte på. Jeg er ei som ellers tar veldig lett til tårene, men den dagen følte jeg overhode ikke for det. Selv under taler og sånt så var jeg mer anspent og følte det litt ubehagelig. Det føltes nesten som om vi "lekte" bryllup, og jeg har hatt dårlig samvittighet i ettertid, fordi folk ordnet og styrte for dette, og jeg ikke opplevde det så flott som man burde.

Har tenkt litt på om det har litt med personlighet å gjøre, og at vi kanskje valgte "feil" bryllupstype?

Vårt bryllup var "perfekt" på mange måter, men litt av følelsen jeg sitter igjen med er skremmende lik din. I tillegg kommer det kanskje at vi jobbet så mye for å få dette til - mens foreldrene våre var mest opptatt å fortelle oss hvor slitsomt det var med stedet vi valgte og hvordan de heller hadde sett at vi valgte annerledes...

Vi reiste bort, men inviterte med oss familie og gode venner. Alt i alt var vi rundt 25 personer, som tilbrakte en liten uke sammen i Edinburgh, og det var en fin måte for familiene våre å bli bedre kjent, for mannen og jeg hadde bare kjent hverandre i 10 måneder da vi giftet oss.

Det var en flott tur, og presten fra Church of Scotland var et herlig menneske, men jeg var ikke i noe voldsomt romantisk lune, men jeg koste meg, og har gode minner fra dagen. Vi arrangerte fint lite, og var sikkert uvanlig lite opptatt av detaljer. Restauranten der vi spiste bryllupsmiddag pyntet etter beste evne, og presterte skrivefeil på menyen; "The Bride and Groom would like to thanks the guests ...". Ikke særlig passende for to engelsklærere som slo seg sammen.

aC: Herrejesuskristus for et bryllup!

Jeg har servert i et par sikkelig fryktelige brylluper, forresten. Der den ene familien er totalavholds og skuler på den andre som er helt , der bruden har sex med forloveren til mannen i et bøttekott, der talene blir laaaange og usammenhengende fordi folk har vorset i timesvis før middagen og taler spontant, eller bryllup der skilte foreldre til brudeparet benytter taler til å gi hverandre stikk og sånn osv. Det er herlig og jeg har mange ganger hatt veldig vondt av folk.