TV2 - fattige barn i Norge

Røverdatter skrev:

Men hvis man ikke har en arbeidsgiver som ønsker å tilrettelegge, eller som ikke har mulighet til å tilrettelegge innenfor regelverket, så kan man ikke ha den arbeidsgiveren lenger.

Min erfaring er: har man en arbeidstaker man er særdeles godt fornøyd med, og man ikke ønsker å miste, så gjør man mye for å beholde den.

Tallulah skrev:

På meg virker det som du fortsatt ikke tror noen må si opp jobben sin.

Nei, jeg klarer ikke helt å se det enda.

Tallulah skrev:

På meg virker det som du fortsatt ikke tror noen må si opp jobben sin.

Hva skal de gjøre da, om jobben ikke kan tilrettelegges, man har ikke nettverk som kan være der med ungene 5 dager i uka / 24 timer i døgnet. Vente til man får sparken for skoft?

annemede skrev:

Nei, jeg klarer ikke helt å se det enda.

Så f.eks. skiftarbeidere uten nettverk og arbeidsgiver som er villig til å endre stillingen din tror du ikke finnes? Neivel.

Chablis skrev:

Hva mener du med det?

Tallulah skrev:

Så f.eks. skiftarbeidere uten nettverk og arbeidsgiver som er villig til å endre stillingen din tror du ikke finnes? Neivel.

Jeg hører at dere sier det, men klarer ikke å sette meg inn i det, da de arbeidsgiverne som jeg har vært borti har vært villig til å tilpasse.

annemede skrev:

Min erfaring er: har man en arbeidstaker man er særdeles godt fornøyd med, og man ikke ønsker å miste, så gjør man mye for å beholde den.

Du aner jo ingenting om hva slags jobb hun i artikkelen har hatt. Det er for eksempel ikke alle arbeidsgivere som har mulighet til å tilrettelegge på en måte som er forsvarlig for driften.

Jeg skjønner ikke at du syns dette er en grei diskusjon. Kan du virkelig ikke se for deg ugreie arbeidsforhold og ugreie arbeidsgivere? I så fall har du vært ekstremt heldig i arbeidslivet.

annemede skrev:

Jeg hører at dere sier det, men klarer ikke å sette meg inn i det, da de arbeidsgiverne som jeg har vært borti har vært villig til å tilpasse.

Så da tror du andre lyver om sine erfaringer?

Tallulah skrev:

Så da tror du andre lyver om sine erfaringer?

Nei, jeg er bare overrasket over at jeg ikke har oppdaget den siden av arbeidslivet i Norge.
Eller ikke overrasket, men jeg synes det er rart at ingen jeg kjenner har måttet si opp stillingen sin. Mens det er mange som har fått tilpasset arbeidstidene for å klare å gjøre en jobb.

Korreksjon: En tidligere kollega sa opp jobben sin på 60-tallet da hun fikk barn, men jeg trodde at det ikke var slik nå.

Det er slik nå. For mange.

Jeg har for eksempel jobbet i butikk og kan lett se for meg at en liten butikk med bare et par ansatte vil slite om den ene ansatte aldri kan jobbe lenger enn til fire når åpningstiden er til åtte. Det trenger ikke å handle om uvilje hos arbeidsgiver eller at man gjør en dårlig jobb, men rett og slett at det ikke er mulig å tilby arbeidstider innenfor barnehagens åpningstid og samtidig ha en bærekraftig drift av butikken.

Jeg kjenner heller ingen som er fattige fordi de ikke kan jobbe, men jeg betviler jo ikke at det går an å komme i den situasjonen likevel. Herlighet.

Da er du heldig, jeg vet om en som ikke hadde andre valg og som desperat søker og går rundt til potensielle arbeidsgivere nå i håp om å få seg noe å gjøre.

annemede skrev:

Til dette vil jeg gjerne få kommentere at det finnes de som er aleneforeldre og som de facto jobber i Nordsjøen.

Det er det, men for å få til det, så kreves det enten at den andre foreldren fungerer og da har barna mens men er på jobb, eller at man har et nettverk som kan stille opp, eller at barna er så store at de takler to uker alene hjemme.

Mannen min jobber i Nordsjøen, og skulle vi ha gått fra hverandre, så hadde samarbeidet med meg vært avgjørende for om han skulle fortsatt der. Om ikke måtte ha ha sagt opp.

annemede skrev:

Jeg har til nå ikke forstått hvorfor noen må si opp jobben sin.
Jeg har blitt forklart at ikke alle har noen valg.

Er ikke det forklaring god nok da? Forskjellige situasjoner, forskjellige arbeidsgivere og forskjellige utfall av saker?

Jeg måtte si opp min jobb for noen år siden. Jeg hadde en kontorstilling og jobbet utelukkende dagtid, noe vi var avhengige av pga at jeg var alene med små barn i perioder.

Så bestemte firmaet at denne stillingen skulle bort, og jeg måtte begynne å jobbe i butikk igjen, med skiftarbeid som alle andre.

Dette var på det tidspunktet noe som ikke fungerte for oss som familie. jeg forsøkte å få tilpasset arbeidstiden min. Jeg foreslo at jeg kunne gå dagtid de ukene han var borte, og ta igjen en del kvelder når han var hjemme, men nei... de var ikke villige til å møte meg der.

Det var heller ikke noe alternativ for oss å ha barnevakt/dagmamma disse ukene, så da var valget veldig enkelt i grunn.

annemede skrev:

Min erfaring er: har man en arbeidstaker man er særdeles godt fornøyd med, og man ikke ønsker å miste, så gjør man mye for å beholde den.

Ja, muligens i høyere stillinger hvor den ansatte kanskje er unik, men i jobber hvor man "bare er en ansatt", så driter arbeidsgiver i om den ansatte sier opp. De kan velge og vrake blant mange andre som ønsker den jobben.

Man er dessverre ikke unik i alle stillinger.


Jeg kjenner jeg blir litt matt av påstandene i denne tråden jeg. Selv om man selv er i en jobb hvor alt kan legges til rette, og man vet at man selv aldri ville måtte si opp, uansett situasjon, så må man kunne innse og aksepterer at ikke alle er på det stedet i livet. Det er mange som må ta valg som ikke alle andre ville valgt. Det betyr ikke at det valget er et galt valg.

annemede skrev:

Jeg hører at dere sier det, men klarer ikke å sette meg inn i det, da de arbeidsgiverne som jeg har vært borti har vært villig til å tilpasse.

En butikkansatt vil slite med å få tilpassningen fordi arbeidsgiver ikke kan/vil finne opp en ren dagstilling.

En kokk eller servitør vil slite fordi arbeidsgiver ikke kan/vil ha ham på jobb på dagtid når restauranten ikke åpner før 15.

En omsorgsarbeider vil slite fordi det å gå over til rene dagvakter, innebærer at noen andre må si seg villige til å jobbe bare kveldsvakter og ingen arbeidsgiver kan tvinge frem det.

En nordsjøarbeider vil slite fordi det ikke finnes noen som kan ta vare på barnet mens hun er på jobb, og det finnes ikke barnehager på platformene.

Sånn kunne man fortsatt i det uendelige. Det blir vannvittig naivt å ikke se de dette, og rent provoserende å ikke ville se det. Innen alle yrker der noen jobber rene dagskift mens andre jobber turnus, er det en voldsom rift om de stillingene. Aleneforsørgere sees på som mer ustabile arbeidstakere enn foreldre i parforhold, noe som ikke er så rart. Min bedrift må ta konsekvensene av alle sykt-barn-dagene sønnen min trenger. Bedriften til naboen, som er samboer med faren til ungen sin, må bare ta konsekvensene av halvparten av dem.

Jeg skal love deg at jeg som leder mange ganger har ønsket å tilrettelegge. Men på et sykehus med døgndrift så er det virkelig en utfordring. Du vil ikke tro hvor mange som ønsker/ mener de har krav på å komme senere/ slippe nattevakter/ slippe helg/ maks én kveld pr uke osv. Jeg har sagt nei flere ganger. Det er slettes ikke uvanlig.

Ellers enig med Tallulah.

Jeg har opplevd å føle meg tvunget til å si opp en stilling etter flere år i jobben, pga. endring i mannens arbeidstider. Det var da vi fikk barn og mannen plutselig måtte jobbe kveldsskift annenhver uke og på lørdager, og jeg bare kunne jobbe på dagtid. Det sier seg selv at det ikke går i en butikk som har åpent på kveldstid og lørdager, og jeg sa heller opp enn å kreve tilrettelegging, noe som var vanskelig for sjefen. Så det å få barn kan absolutt være en utfordring med tanke på arbeidstider. Jeg fikk jo ny jobb etter hvert, men ja, sånt skjer.

Sonja Sockersöt skrev:

Så fint for deg Annemede at du har vært vesentlig heldigere med dine arbeidsgivere enn de fleste som har jobbet som ufaglærte i lavtlønnsyrker og møtt på utfordringer på enten det ene eller andre planet. Som har møtt minimalt med forståelse for sin situasjon og sine utfordringer, og som til slutt ikke har sett andre løsninger enn å si opp. Du fremstår som så ufattelig ignorant i denne tråden at jeg har vanskelig for å ta deg seriøst.

Jeg har jobbet som ufaglært, og jeg har jobbet som faglært. Likheten var at alle stedene ønsket de å tilrettelegge for å "utnytte" arbeidstakerne sine mest og best mulig.

At man enkelte steder ble behandlet som dritt, og at loven ble brutt på ulike måter umuliggjorde ikke å gjøre tilpasninger for at arbeidskapasiteten skulle utnyttes mest mulig for å slippe å lære opp nye.

annemede skrev:

Jeg har jobbet som ufaglært, og jeg har jobbet som faglært. Likheten var at alle stedene ønsket de å tilrettelegge for å "utnytte" arbeidstakerne sine mest og best mulig.

Da har du vært heldig rett og slett. Det er absolutt ingen selvfølge!