Esme skrev:
Vi deler nokså likt, og er litt obs på det faktisk at det skal være nokså likt også, fordi det er så lett at den som er mest erfaren kjører hele tiden og så blir den som er minst erfaren en dårligere og dårliger sjåfør.
Det er ikke aktuelt for meg å slippe mannen ut på langtur med barna om han kjører mye mindre enn meg (jeg er mye mer erfaren sjåfør enn ham og liker å kjøre langt, han har ikke så mye følelser rundt det).
Dette er jeg så enig i. Jeg har sett det i nær familie, min mor kjører nesten aldri, det er alltid pappa som kjører. Nå er hun neste ikke i stand til å kjøre rundt i kommunen her en gang. Jeg føler meg ikke trygg på henne når jeg sitter på.
Jeg har alltid tatt min del av kjøringen, og mener selv at jeg er en god sjåfør, pga mye kjøring. Jeg er ikke redd for å kjøre, verken på langtur, på glatta, i mørket, i storbyer, heller ikke for å parkere i trange luker og i trange parkeringshus. Jeg mener at dette er en stor fordel for meg, jeg blir ikke hemmet på noe som helst vis fordi jeg ikke kan håndtere bilen. Jeg ser at mange damer i min omgangskrets kvier seg for å kjøre andre sine biler, det gjør ikke jeg, og det kan være praktisk innimellom.
En annen ting er hvilke rollemodeller vi er for barna våre. Det er jo oftest slik at dama sitter på, og mannen kjører. (feks. svogeren min som kaller passasjersida som * sin plass. Enda søsteren min er en meget habil sjøfør lar hun alltid han kjøre...)
Jeg ønsker ikke at barna mine skal vokse opp og tro at det alltid er menn som skal kjøre (eller alltid damer for den saks skyld), vi er derfor bevisste på å bytte på hvem som kjører. Jeg ønsker ikke at det skal være naturlig for mine jenter at de alltid skal være passasjerer når de blir så store at de har lappen. Det er vel slik at det er flest unge menn som havner i bilulykker - det er også en grunn til at jentene bør ta sin del av kjøringen.
