Foreldre tar fri fra jobb for å gjøre barnas lekser

Det kunne ikke falle meg inn å gjøre barnas lekser, og ville aldri forventet eller akseptert at foreldrene mine gjorde mine lekser når jeg gikk på skolen.

Jeg reagerer kraftig på at mange vil fjerne leksene fordi noen få får bedre hjelp enn andre.

Dette sitatet fikk meg til å sette lollipopen i vranghalsen: (*gravid*)

«Stanse prøvehysteriet som skolen i dag er pålagt. Det såkalte læringstrykket som vi nå er pålagt å øke, vil antaglig gjøre at flere faller utenfor. Mer praktiske fag, mindre ren teori. Bruk av konkreter i undervisningen. Mindre høykultur.», skriver en ungdomskolelærer.

Unnskyld men er ikke skolen der for at elevene skal lære? Og er det virkelig sånn at høykultur (ikke at jeg noen sinne har sett noe slikt i undervisningen) er negativt?

Polyanna:
Jepp.

Jeg har jo jobbet litt sammen med noen sosionomer også. De kan fortelle om en del ungdom som ser for seg et liv på sosialstønad. Eller andre som tror at "gjeldssanering" betyr at sosialkontoret betaler alt.

Jeg har skrevet litt om dette i bloggen også, om da datteren sin "problemklasse" fikk ny lærer:

Så fikk klassen en ny lærer. Og antall ganger foreldre ble kalt inn til noe som nok føles som en irettesettelse sank betraktelig. Klassemiljøet ble mye bedre og elevenes atferd i forhold til regler endret seg. Læreren ansvarliggjorde nemlig elevene. Hun var ikke så godt likt av alle. Mange syntes hun var streng og det er sikkert noen foreldre som følte at de måtte forsvare sitt lille nurk noen ganger også.

Når en elev kom på skolen uten at lekser var gjort, var det ikke lenger foreldrene som fikk formaningene.

Når en elev kom for sent og påstod at det var mamma og pappa sin skyld, så holdt ikke den unnskyldningen lenger. For tro meg, unger oppfatter fort at det å skylde på foreldrene får dem ut av knipa.

Denne læreren svarte med å fortelle elevene at “Dette er ditt ansvar”. Unnskyldningene var ikke lenger gyldige. Elevene fikk ansvar for hvordan de oppførte seg og om de kom for sent selv. Læreren hadde skjønt at hun var der for å lære opp elevene. Ikke foreldrene.

Fra dette blogginnlegget.

Nå har jo jeg også en mor som jobber innen skoleledelse og hun synes nok også at utviklingen noen ganger går for langt og at en del lærere opptrer som oppdragere for foreldrene fremfor å stille krav til elevene.

Tinetoff skrev:

(Foreldrene mine var da til for å skrive meldinger så jeg skulle slippe å møte på skidager og slikt.)

Tsk, tsk. Dette gjorde jeg da vitterlig selv, du må da ikke overlate alt til foreldrene dine.

Seriøst: Ingen fulgte med på mine lekser - overhode. Og for min del savnet jeg det. Jeg ønsket selvfølgelig ingen detaljstyring ( ) og det at foreldrene mine skulle gjøre leksene mine tenkte jeg aldri på. Men jeg vet ikke helt om jeg synes det er så merkelig om det skjer. Mitt eldste barn går på 1.trinn, så det er litt vanskelig å tenke seg hvordan det blir med eldre barn. Per i dag, har skolen vært helt tydelig på at dette er like mye lekser for de voksne som for barna ettersom en 6 åring ikke er gammel nok til å ta ansvaret for leksene selv. (En del ting er det også meningen at de voksne skal gjøre. Feks var leseleksene slik at den voksne skulle lese første gangen og så barnet.) Tror alikevel ikke jeg ville ha skrevet en stil til barnet mitt.

Sånn helt prinsippielt er jeg ikke i tvil om at heldagsskole er veien å gå. Det ville ha jevnet ut noe av de sosiale forskjellene og det hadde vært tid til mer på skolen. Men personlig liker jeg leksene, jeg synes det blir et koselig "tittehull" inn i skolehverdagen. Jeg synes skolen er mye mer morsomt (som forelder) enn barnehagen var for å si det slik. (Unntaket er den første barnehagen til ungene, de var utrolig innkluderende og de fortalte mye. 🙂 )

Joika skrev:

Fikk i oppgave å strikke en engel engang.. på vidregående. Mamma gjorde den etter at jeg ga opp etter ØRTEN forsøk.

Det virker på meg som om det er mer aksept i denne tråden for å hjelpe ungene med praktiske ting (i dette tilfelle overta) enn med teoretiske ting. Hvorfor det? Jeg ser ikke forskjellen. Enkelte ganger trenger ungene hjelp, og i enkelte tilfeller bør man hjelpe dem og i andre ikke.

Polyanna skrev:

Hva ER dette med kontroll, forresten? Hvorfor MÅ foreldrene vite akkurat hva barna lærer?

Ellers er det jo ikke noe gøy! Det er vel ikke bare ungene som skal få litt morro ut av skolen. Jeg synes skole er spennende og nileser pedagogikk for tiden, det er gøy. 😀 (Riktignok låner jeg alt på biblioteket så det er en del obskure forlag og gamle bøker, men det er morro, lell. )

Polyanna: Gru deg. Lekselesing er blitt noe helt annet enn da vi var søte små.

Min 7åring sitter og vræler "MAMMA! KOM! Du skal sitte ved siden av meg når jeg gjør lekser, det har frøken saaagt!" (Hun trenger meg IKKE der; hun klarer seg så fint uten atte. Min tanke er å komme ved behov, men nei: fulltids tilstedeværelse takk.) Men greia er at de ikke alltid retter leksene. Det er ikke tid til det lenger. Derfor må vi foreldrene ta ansvar for at oppgaveteksten forstås riktig og løses riktig. For å unngå vranglære rett og slett. Derfor må vi gjøre leksene så til de grader MED barna.

Da storesøster gikk i 3.klasse, så hadde de tema om vennskap og trivsel. De fikk da utlevert hver sin minnebok, og denne gikk på rundgang i klassen, slik at alle skulle skrive et minne eller en koselig hilsen til alle.

Det var en gutt i klassen som har en far som tydelig IKKE likte at gutten hans skulle skrive i minnebøker. Minnebøker var for jenter, og hans gutt skulle faen ikke gjøre noe sånt... (dette sa han høyt og tydelig på et foreldremøte)

Jeg så de aller fleste minnebøkene jenta mi hadde med hjem for å skrive i, og jeg spesielt merke til de minnene denne gutten hadde skrevet. Det var ingen som helst tvil om at han ikke hadde gjort en døyt selv...minnene var skrevet med en nydelig voksen damseskrift, og tegningene var også tydelig laget av en dreven voksenhånd.

Hva lærte gutten av dette? Ikke en ting...annet enn at minnebøker var for jenter, og det samme var vennskap og trivsel, pluss at det bare er å få mamma til å gjøre jobben for han...

At enkelte velger å gjøre hjemmeleksa for ungene får være opp til dem, men man bør jo være klar over at man ikke _hjelper_ barna. Man gjør det motsatte.

Miss Norway skrev:

Polyanna: Gru deg. Lekselesing er blitt noe helt annet enn da vi var søte små.

Min 7åring sitter og vræler "MAMMA! KOM! Du skal sitte ved siden av meg når jeg gjør lekser, det har frøken saaagt!" (Hun trenger meg IKKE der; hun klarer seg så fint uten atte. Min tanke er å komme ved behov, men nei: fulltids tilstedeværelse takk.) Men greia er at de ikke alltid retter leksene. Det er ikke tid til det lenger. Derfor må vi foreldrene ta ansvar for at oppgaveteksten forstås riktig og løses riktig. For å unngå vranglære rett og slett. Derfor må vi gjøre leksene så til de grader MED barna.

Ja, akkurat det har jeg fått med meg.

Men det er flere her som sier at de er glade for at ungene har lekser og skal gjøre dem sammen med foreldrene, for da har de KONTROLL med hva de lærer. Og det syns jeg er litt sympromatisk med den generelle kontrollfrik-foreldrerollen vi driver med, vår generasjon.

En lærerinnrømmelse.

Jeg retter ikke leksene.

Jeg retter ikke leksene, nei.

Jada, jeg sjekker at leksene er gjort og noterer ned hver eneste innlevering, hvert ark, hver fortelling og oppgave i skjemaet som viser hvor pliktoppfyllende elevene er. Jeg skriver koselige, og forsøksvis konstruktive tilbakemeldinger på intervjuer, eventyr, små dikt og annet som de små har levert fra seg, og noen ganger er det så flott, morsomt eller nydelig det de har gjort at jeg må lese litt høyt for kolleger på kontoret, eller kanskje for mannen hvis jeg sitter hjemme på kvelden med bunkene mine. Og selvfølgelig hender det vi må lese høyt i klassen også. Innimellom vanker det et lite klistremerke med en sommerfugl, lastebil eller blomst som ekstra påskjønnelse. MEN jeg retter ikke side opp og side ned på matteark om addisjon og subtraksjon, klokka og lengdemål. Nei, de søte små får være fornøyd med at de får en kommentar på at leksene er gjort. 23 elever med et par tre ark eller sider i matte og norsklekse i uka. DET er mye retting det. Og den rettinga tar mange timer. Jeg tar stikkprøver og sjekker grundig hos elever jeg er usikker på om har forstått, men å rette alt har jeg heldigvis skjønt at ikke er god utnyttelse av tiden. Jeg tror både elevene og jeg er bedre tjent med at tiden min brukes på å gjøre undervisningen bedre enn på retting.

Polyanna skrev:

Men det er flere her som sier at de er glade for at ungene har lekser og skal gjøre dem sammen med foreldrene, for da har de KONTROLL med hva de lærer.

Jeg tror ikke jeg har sagt det akkurat her, men jeg kunne nok sagt noe sånt. Men da ville jeg ment at jeg ville synes det er bra at de har lekser og gjør dem hjemme, slik at jeg har mulighet til å se hva de lærer og hvordan de lærer det. Altså "ha kontroll på" i betydningen "kjenne godt til og ha oversikten over". Både av nysgjerrighet, for å kunne snakke med ham om hva de driver med på skolen for tiden (Poden er helt elendig til å fortelle "hva han har gjort i dag"), og ja, også for å se om læreren har en vinkling jeg synes er spinnvill eller om ungen åpenbart har misforstått, men det er på ingen måte hovedpoenget mitt. Mitt, altså.

Jeg har ingen behov for å ha kontroll med hva ungene lærer, men jeg ønsker å vite at de får gjort leksene de har. Ja, elleveåringen aner jeg ikke hva har, men hun gjør alt alene og tilbakemeldingene er så gode at vi lar henne fortsette som hun holder på. Hva guttungen gjør er noe annet, men det er en fordel at han får bøkene med seg hjem.

Jeg får starte med å si at jeg ikke har lest igjennom alle innleggene i denne debatten.

Nei. Jeg gjør ikke leksene til barna mine. Nei. Jeg sitter ikke sammen med barna når de gjør lekser. Nei. Jeg retter ikke leksene deres.

Det jeg imidlertid gjør, er å lære dem gode vaner. Det er godt å ha gode arbeidsvaner innarbeidet og det vil jeg sørge for at de for. Leksene skal gjøres når de kommer hjem fra skolen. Slik har det vært for de av mine barn som allerede har lang fartstid som skolebarn og den som har omlag 100 dager på skolebenken, samt de to som starter til høsten. Jeg er tilgjengelig om de lurer på noe og forsøker å finne løsninger sammen dem når de står fast. Utover det viser jeg interesse ved å spørre om de har kontroll på leksene sine og hva de holder på med på skolen for tiden.

Utover det styrer de selv og faktum er at det går aldeles utmerket.

I kveld har jeg sittet en god stund sammen med 13 åringen. Et større prosjekt skal leveres i morgen og hun ønsket å vise frem hva hun hadde snekret sammen. Vi gikk igjennom det hele og via gjennomgangen ble noen skrivefeil synlig, men de hadde hun oppdaget uten min tilstedeværelse. Det viktigste med den stunden vi satt sammen, var nettopp min interesse for hva hun holder på med og at hun fikk vise frem 😉

Utover det så må jeg nok bare innrømme at mine ord som jeg hevdet for en god stund siden, nemlig; Du vet ikke hva det vil si å ha barn før de begynner på skolen! Fremdeles er korrekt. Skolen krever enormt av foreldrene. Har man tatt valg om ha flere barn enn gjennomsnittet, så merkes det svært godt.

Jeg ble ikke fulgt opp så mye i forhold til lekser, og kan faktisk ikke huske at jeg gjorde så mye heller. Jeg leste bøker hvert ledige sekund, lekser var ikke høyt prioritert. Det hjalp ikke på leksevanene at klasseforstanderen min mente at jeg ikke behøvde å gjøre lekser, siden jeg kunne lese før jeg begynte på skolen. Faren min som selv var lærer på ungdomsskole bisto når jeg ba om hjelp. Jeg husker at han tittet på enkelte av innleveringene mine og kom med innspill, men han gjorde aldri noe for meg. Det skulle tatt seg ut, all den tid han var lærer selv. Jeg må innrømme at jeg er sjokkert over at foreldre gjør lekser for barna. Har aldri noen sinne hørt om foreldre som gjør slikt, og kan ikke fatte hva formålet skulle være.

Mine foreldre har aldri brydd seg særlig om mine lekser, men jeg var jo flink så det var vel ikke "nødvendig", jeg ville nok satt mer pris på at de spurte hva vi hadde om, hva vi lærte etc.

Jeg skal aldri gjøre lekser for mine barn, men naturligvis skal jeg veilede de hvis de trenger/ønsker det!

Koma skrev:

Jeg nekter å tro at jeg er den eneste som har foreldre som har gjort litt lekser for meg altså. I følge artikkelen er det jo tydeligvis temmelig vanlig.

Jeg har aldri hørt om foreldre som gjør lekser for barna sine, det høres rett og slett ikke normalt ut.
Skolearbeidet la ikke mine foreldre seg oppi, annet enn å kommentere karakterer. Jeg husker jeg spurte faren min om en og annen mattelekse, men det sluttet jeg med. Han klarte ikke å forklare meg det på den måten vi skulle gjøre det på uansett. Aldri om mine foreldre hørte meg eller hjalp meg på noen annen måte. Jeg trengte det ikke heller.

Jeg syns det er for mye lekser for de minste barna. Jeg har en andreklassing som får veldig liten tid til frilek nettopp på grunn av lekser. Hun er på SFO frem til fire-fem, så er det hjem, middag og kanskje en fritidsaktivitet. Lekser SKAL vi foreldre involveres i, og de får ikke lov å gjøre lekser på SFO. Jeg mener det bør være leksefritt, eller iallefall tilnærmet leksefritt for de yngste.

Eg er motstandar av lekser og gir aldri mine elevar arbeid som er øyremerka lekser.

Jeg gjorde leksene alene, men fikk hjelp til å lese på prøver o.l.
Har ikke skolebarn nå, men tror vi kommer til å være "lekse-hjelp" for våre barn. Men vi kommer ikke til å gjøre de for dem. Bevares.

Toffen: meldingene skrev man da selv .

Alfa skrev:

Eg er motstandar av lekser og gir aldri mine elevar arbeid som er øyremerka lekser.

Jeg er litt nysgjerrig på hvorfor?

Skilpadda skrev:

Jeg tror ikke jeg har sagt det akkurat her, men jeg kunne nok sagt noe sånt. Men da ville jeg ment at jeg ville synes det er bra at de har lekser og gjør dem hjemme, slik at jeg har mulighet til å se hva de lærer og hvordan de lærer det. Altså "ha kontroll på" i betydningen "kjenne godt til og ha oversikten over". Både av nysgjerrighet, for å kunne snakke med ham om hva de driver med på skolen for tiden (Poden er helt elendig til å fortelle "hva han har gjort i dag"), og ja, også for å se om læreren har en vinkling jeg synes er spinnvill eller om ungen åpenbart har misforstått, men det er på ingen måte hovedpoenget mitt. Mitt, altså.

Godt poeng.

Donald skrev:

Jeg er litt nysgjerrig på hvorfor?

Det er to årsaker til det. For det første eg synest born (og ungdom) skal få ha fri når dei kjem heim etter ein lang dag på skulen. Dei skal ha tid til å konsentrere seg om andre aktivitetar, leik og kos utan å ha fagplikta hengande over skuldrane. Tenk berre på kor slitne vi voksne blir av å ha plikter og korte tidsfristar hengande over oss.

For det andre trur eg (erfaringsmessig) at arbeidet på skulen vert meir effektivt, motiverande og lystbetont når elevane veit at dei "tjener" på å gjere seg ferdige på skulen, og slepp å gjere lekser når dei kjem heim.

Alfa skrev:

Eg er motstandar av lekser og gir aldri mine elevar arbeid som er øyremerka lekser.

Jeg synes det er litt synd. Jeg tror at leksene i seg selv er bortkastet, men jeg tror det kan bli en bratt læringskurve for de "barna" (de vil jo ikke være barn da, men ...) som kommer på skoler hvor man faktisk må gjøre lekser.

Polyanna skrev:

JMen det er flere her som sier at de er glade for at ungene har lekser og skal gjøre dem sammen med foreldrene, for da har de KONTROLL med hva de lærer. Og det syns jeg er litt sympromatisk med den generelle kontrollfrik-foreldrerollen vi driver med, vår generasjon.

Jeg vet ikke om du tenkte på meg? (Jeg har lest litt lett over tråden, og har egentlig ikke fått med meg noen som sier det som du hevder: At foreldrenen er glade for leksene pga kontrollen. Jeg tror jeg er den eneste som har sagt at jeg liker at ungen har lekser. Ikke spør meg på nytt om 5 år! ) Jeg er glad for at barnet mitt har lekser, men det er ikke på grunn av kontrollen. For meg går det på at vi har noe felles, det er samme følelsen som jeg har når jeg og mannen jobber sammen, både faglig og med oppussing. Jeg kjenner virkelig at det er oss to da. Jeg elsker den følelsen av å ha noe sammen som vi jobber med.

kunne ikke falt meg inn å ta meg fri for å gjøre lekser for barna mine.
De har et visst ansvar selv mht å få gjort det de skal.

Ellers synes jeg lekser er helt greit. Vi får da fulgt med litt på hva de driver med og om de faktisk forstår det de driver med.
Skolebøkene er ikke med hjem så sant det ikke er lekser.
De går på lekselesing x2 pr.uke. Dvs at det blir ikke brukt mye tid etter skolen på lekser. Bare på gjennomgang fra oss.

Vi gjør heller ikke lekser sammen med barna, men er tilgjengelig.
Og de må tenke seg litt om før de spør om hjelp.