Har forholdet ditt blitt bedre eller dårligere med årene?

Det har alltid vært bra, men synes det totalt sett blir bedre og bedre.

Snart 24 år sammen, og har hatt vonde, morsomme og styrkende bølgedaler. Og vi har i dag et tryggere, morsommere og bedre forhold. Jeg har vært utrolig heldig, for mannen har vært uendelig tålmodig med meg. Jeg er opp og ned som et ekorn, og han er bamsen som alltid står stødig på bakken.

Men du er jo ekstremt omsorgsfull, empatisk og snill da, Nabojenta. Det betyr jo også mye for at et forhold skal funke. :avsporer:

007 skrev:

Men du er jo ekstremt omsorgsfull, empatisk og snill da, Nabojenta. Det betyr jo også mye for at et forhold skal funke. :avsporer:

Dårlig på mottak av komplimenter, og vil helst bare fjase det bort.

Takk.

Vi har på mange måter ganske mange fellestrekk i våre forhold, føler jeg.

Jeg synes forresten at det er veldig viktig å kunne belyse utfordringer i et forhold over tid, så dette er en fin tråd. Selv om jeg selv pr. nå lever i et stabilt godt forhold, så er jeg ikke blind for at utfordringer kan komme. Og jeg tror det er viktig å dele når ting ikke går bra, at en kan få trøst og tips fra andre når det ser mørkt ut.

007 skrev:

Jeg synes forresten at det er veldig viktig å kunne belyse utfordringer i et forhold over tid, så dette er en fin tråd. Selv om jeg selv pr. nå lever i et stabilt godt forhold, så er jeg ikke blind for at utfordringer kan komme. Og jeg tror det er viktig å dele når ting ikke går bra, at en kan få trøst og tips fra andre når det ser mørkt ut.

Helt enig. Vi er en venninnegjeng på fire som.prøver å dra på helgetur en gang i året. Det er mye fjas og moro, mwn også mange gode samtaler om mer alvorlige ting. Alle har sitt. Det går ofte litt opp og ned og det gir god motivasjon til å jobbe med det som kan være vanskelig når man vet at andre par som utad virker 'perfekte'også sliter med sitt. Opp og nedturer er for mange en del av livet det også.

Brokkoli.
To tiår med stort sett veldig gode dager, iblandet noen store kriser.

Noe som fungerer bra i vårt forhold er at vi ikke ta hverandres ansvar i visse situasjoner. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det bedre, men tidligere har jeg unnskyldt/bortforklart ting han har gjort. Bittesmå ting. Nå tenkere jeg at det er hans ansvar og jeg har ikke tatt det opp med ham etterpå foruten muligens når vi er helt ute av situasjonen om det er noe viktig.

Eksempel som ikke er helt det beste, men det jeg kom på nå. Vi er på ferie sammen med noen venner og vi har avtalt bestemt å spise frokost sammen uten å si eksakt tid. Jeg tror/mener at de andre nok skal spise snart og jeg syns at han somler. Jeg maser "litt" på mannen om å bli klar (han løper på morgenen og bruker mer tid enn meg). Til sist blir vi enige om at jeg og Herremannen går ned til frokostmatsalen litt før ham. Jeg unnskylder at vi er sene når vi kommer dit. Først har jeg skapt litt dårlig stemning med å mase og så unnskylder jeg. Nå maser jeg ikke og unnskylder ikke. De andre har uansett som regel ikke spist ferdig og det er faktisk ikke noe kritisk å sette seg ved bordet 10 minutter etter de andre. Jeg liker bare ikke å komme sent, men det må jeg lære meg å bearbeide for jeg skaper selv dårlig stemning ellers.

14 år sammen, 13 av dem som ektepar og 12 av dem som foreldre. Jeg vil si forholdet har blitt bedre og bedre, mest fordi vi begynte hardt. Vi hadde ikke bodd sammen før vi giftet oss, og ble foreldre under kompliserte forhold året etter. Jeg vil si det er helst ytre faktorer som har røynet oss i harde perioder. Vi har ulike styrker og utfyller hverandre, noe som jeg har ser har styrker oss med årene. Og om vi er ulike av personlighet, så har begge alltid satt familien og velfungerende familieliv øverst. Vi har trukket i samme retning, om enn på forskjellige måter.

Det jeg kjenner er at topper og bunner varer lenger nå enn tidligere. Vi har vært sammen i 19 år. Før kunne det gå fra supert til passe til grusomt på bare noen dager eller uker. Nå varer gjerne hver bølge et par år. Akkurat nå er vi på et sånt akkurat passe sted. Begge to har det bra med seg selv, vi har det fint med hverandre, familien fungerer, hverdagslivet fungerer, og vi har det gøy innimellom og liker hverandre fortsatt. Vi har det sånn som jeg tror folk ønsker å ha det.

Hm. Vi har bodd sammen i 15 år. Vi har aldri vært lei hverandre over tid, men i de mest hektiske periodene så har vi vært mer velfungerende familie enn kjærester. Mye på grunn av et barn som en stund sugde alle krefter ut av oss.

Nå har vi hodet over vannet igjen, så nå fungerer vi som kjærester også. Vi tar relativt bevisste valg om å engasjere oss om de samme tingene, og det tror jeg bidrar til kjærestefølelsen.

Vi har holdt sammen i 26 år, og det har gått mye opp og ned. Dype daler, høye tinder. Mye av det er meg, som har et humør som en vestlandsk sommer...
Vi har vært på randen av brudd (jeg har lett etter leilighet på Finn flere ganger...) men vi har hentet oss inn igjen hver gang. Og jeg vet jeg er ofte skylden til de dype dalene, så all ære til han jeg deler postkassa med, for at han står i det. Akkurat nå er det en veldig god periode.

Og så er det rart hvordan han er så dust en dag eller to pr mnd.

vixen skrev:

Og så er det rart hvordan han er så dust en dag eller to pr mnd.

Mannen er dust og tv-slave i dag. #snartmensen

Mange opp og nedturer i løpet av 20 år sammen, og en prøver i det lengste å gjøre det beste ut av det. Men for 2 uker siden endte det med at jeg flyttet ut dessverre. Mange sier kanskje at gresset er ikke så mye grønnere på andre siden av gjerdet, men det tror jeg faktisk nå.

tink skrev:

Jeg kunne svart bedre, men tenkte det var ærligere å si litt opp og ned, akkurat nå opp. Vi traff hverandre som studenter og har på en måte blitt voksne sammen. Det går opp og ned og noen hverdager eller perioder har vært litt traurige, men vi har valgt hverandre igjen og igjen. Det er trygt og fint å vite at vi kjenner hverandre og har en fin familie og etterhvert en solid historie sammen. Det jeg tidligere tenkte var litt kjedelig innser jeg nå at er ganske godt gjort, og litt flaks. At det ble nettopp oss og at vi holder sammen.

Nøyaktig dette. Jeg svarte også "litt opp og ned, akkurat nå opp", men det har aldri vært så langt "ned" at vi har vurdert å gå fra hverandre.

Vi har svært lite konflikter i forholdet, og jeg kan nesten ikke huske at vi har kranglet. Men det har vært perioder hvor begge har gått rundt og vært misfornøyde og båret på tunge tanker eller såre følelser inni seg, som vi til slutt har mannet oss opp og snakket om, på en forholdsvis rolig måte. Da har det alltid blitt bedre etterpå. De tunge tidene har stort sett vært sammenfallende med perioder der enten en av oss eller begge har vært fryktelig slitne på grunn av andre ting, som jobb, barn, helse eller lignende. Rart hvor lett det er å se denne sammenhengen etterpå, men ikke når man er der.

Elisabet skrev:

Mange opp og nedturer i løpet av 20 år sammen, og en prøver i det lengste å gjøre det beste ut av det. Men for 2 uker siden endte det med at jeg flyttet ut dessverre. Mange sier kanskje at gresset er ikke så mye grønnere på andre siden av gjerdet, men det tror jeg faktisk nå.

Det er litt der jeg er nå. Har ikke bestemt meg for å flytte foreløbig men tanken er der hele tiden.

Elisabet skrev:

Mange opp og nedturer i løpet av 20 år sammen, og en prøver i det lengste å gjøre det beste ut av det. Men for 2 uker siden endte det med at jeg flyttet ut dessverre. Mange sier kanskje at gresset er ikke så mye grønnere på andre siden av gjerdet, men det tror jeg faktisk nå.

16 år sammen, og driver fortsatt med småbarn (yngste er to)

Forholdet har ikke hatt de helt store krisene, men litt opp og litt ned går det jo. Men en god mann jeg er oppriktig glad i og veldig glad for at er far til barna mine. Obs på å også være kjærester, men med tre barn som enda ikke er blitt helt store så er det å være foreldre ganske tidkrevende enda. Vet at det kommer seg, så det går bra det også.

Veldig glad i mannen min.

Niobe skrev:

14 år sammen, 13 av dem som ektepar og 12 av dem som foreldre. Jeg vil si forholdet har blitt bedre og bedre, mest fordi vi begynte hardt. Vi hadde ikke bodd sammen før vi giftet oss, og ble foreldre under kompliserte forhold året etter.

Helt motsatt utgangspunkt av oss, på noen måter. Etter over 23 år sammen har vi fortsatt vært sammen lenger som barnløse enn med barn. Det er litt spesielt, på et vis, og egentlig ikke bare en fordel.