Skulle du ønske du var religiøs?

Nei.

Nei. Jeg mener at tro er for de som trenger å tro på noe. Relgion kan i mange tilfeller tilby et fellesskap i tillegg til at det gir livet en slags mening. Sikkert bra for mange om man trenger noe av dette.

Nei, jeg er meget fornøyd med min tilværelse som ikke-troende.

Jeg forstår ikke helt hva tro skulle ha med avhengighet å gjøre jeg?

AprilRyan sier det veldig bra.

Joika skrev:

Nei. Jeg mener at tro er for de som trenger å tro på noe. Relgion kan i mange tilfeller tilby et fellesskap i tillegg til at det gir livet en slags mening. Sikkert bra for mange om man trenger noe av dette.

Jeg blir litt slik🙄 av slike kommentarer. Jeg tror ikke fordi jeg trenger å tro. Det er utrolig nedlatende.
Noe menighet er jeg ikke medlem av og føler ikke noe felleskap med andre på grunn av eller på tross av at jeg har en gudstro. Men det er kanskje forskjell på å ha en gudstro og det å være religiøs?

Imma skrev:

Jeg blir litt slik🙄 av slike kommentarer. Jeg tror ikke fordi jeg trenger å tro. Det er utrolig nedlatende.

Enig. Jeg trenger heller ikke å tro. Jeg bare gjør det. Om det har noe å gjøre med at jeg er oppvokst med en kristen bestemor og derfor hadde en sterk barnetro og blitt påvirket av det ELLER fordi det bare er sånn jeg er, det vet jeg ikke. Men jeg ser i alle fall ikke på min tro som noe jeg må klamre meg til for å se en mening med tilværelsen.

Nei, jeg er ikke religiøs. Men jeg tror på en del ting som kan komme i den sjangeren.

Jeg skulle på et vis ønske at jeg trodde det var noe etter døden, og at det var mulig å endre skjebnen ut fra å be e.l., fordi jeg syns det kan være frustrerende å ikke tro det, og fordi jeg tror det kan være behagelig å tro sånne ting. Men jeg syns det bare blir for absurd hele opplegget, så jeg klarer ikke å tro noe særlig sånn.

Mjau skrev:

Ja, noen ganger har jeg ønsket å kunne tro på noe.
Det høres så "enkelt" og trygt" ut noen ganger.
Enkelt fordi man på en måte kan legge "ansvaret" over på noen andre for hvordan ting skal gå.
Trygt fordi man nok sikker tføler noen passer på en uansett.

Samtidig føler jeg meg veldig sterk som klarer å finne den styrken jeg trenger inni meg selv, og fra de rundt meg, uten å måtte ty til noe jeg selv ikke tror finnes.

Det er sikkert mange måter å være religiøs på, men for min del innebærer det på ingen måte at noen tar ansvaret for meg. Mitt livssyn innebærer tvert imot det motsatte - at alt som skjer i mitt liv er det jeg som er ansvarlig for. Det man fokuserer på blir det mer av. Det jeg opplever har jeg selv trukket inn i livet mitt gjennom egen fokus. Jeg eier helt og fullt mitt eget liv og har jeg behov for trøst, så får det komme fra meg sjæl.

Sitron skrev:

Nei, det er sikkert mange avhengigheter som aldri plager noen. Men med mindre du kan bestemme deg for ikke å tro, som å slå av en bryter, så er du faktisk avhengig.

Er kjærligheten du føler for barna dine en avhengighet? Regner med at du ikke bare kan slå av den heller?

Shamu skrev:

Jeg tror på mye mellom himmel og jord, bare helt andre ting.

Jeg også. Jeg har ingen religion fordi jeg synes det er litt fjernt (for meg) å skulle mene at EN religion er den absolutt riktige, blant alle religionene i verden. Så da velger jeg heller å la være. Men jeg er åpen for det meste, siden jeg ikke kan avskrive noe som bullshit. Så arrogant er jeg bare ikke.

Nei, jeg har det helt fint uten at vi er religiøse.

Zoë skrev:

Er kjærligheten du føler for barna dine en avhengighet? Regner med at du ikke bare kan slå av den heller?

Det er det jo klart den er. Det er jo bare å se på de foreldre som får drittunger som driver med dop og faenskap og får foreldrene til å gå gjennom et helvete. Det er ikke bare å skru av, så man har et avhengighetsforhold.

Sitron skrev:

Det er det jo klart den er. Det er jo bare å se på de foreldre som får drittunger som driver med dop og faenskap og får foreldrene til å gå gjennom et helvete. Det er ikke bare å skru av, så man har et avhengighetsforhold.

Foreldrene går igjennom et helvete nettopp fordi de ikke kan skru av kjærligheten til barna.

Esme skrev:

Nei. Jeg var kristen som barn og ungdom og da det gikk opp for meg at det bare ikke kan stemme at det finnes en gud så opplevde jeg det som en enorm frihet. Derfor er jeg også imot å prøve å få barn til å ha "barnetro". Mange synes det er fint, men det er ikke min opplevelse.

Er du meg?

Zoë skrev:

Foreldrene går igjennom et helvete nettopp fordi de ikke kan skru av kjærligheten til barna.

Ja, det er jo det jeg sier. Og den kjærligheten er en avhengighet. Forøvrig er jeg en jævel på å gi faen, så jeg er nok mindre avhengig enn mange. Ikke det at det nødvendigvis er en god ting. Men jeg er skikkelig forundret over at dere alle tolker ordet avhengig så vanvittig negativt. Det er mer enn dop og alkohol man kan være avhengig av.

Esme skrev:

Nei. Jeg var kristen som barn og ungdom og da det gikk opp for meg at det bare ikke kan stemme at det finnes en gud så opplevde jeg det som en enorm frihet. Derfor er jeg også imot å prøve å få barn til å ha "barnetro". Mange synes det er fint, men det er ikke min opplevelse.

Jeg er også veldig der. Det var ikke før jeg fikk det på ordentlig avstand at jeg så hvor mye det faktisk begrenset meg og føkket opp en del ting for meg som det har tatt lang tid å få på plass igjen. Og det helt uten at jeg var medlem av noe sektaktig eller veldig fordømmende, det var en helt vanlig menighet.

(Nå skal jeg selvsagt ikke påstå at jeg ikke kunne vært føkket opp på helt andre områder i et parallelt liv, da. Tross alt.)

Det eneste jeg kan savne, irrasjonelt sett, er i ekstreme situasjoner der det hadde vært mulig at Noen kunne hjelpe. F.eks. når noen nær deg er alvorlig syk. Det var fint å ha håp, selv om det var fånyttes.

Mannen min tror på noe, kall det gjerne Gud - han er oppvokst i et kristent hjem, men han praktiserer ikke troen. Han går så og si aldri i kirken og han ber ikke, men han har en indre tro. Jeg misunner ham den av og til, for jeg klarer ikke å tro på noen gud. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror man får en slags indre ro av å tro på noe høyere enn seg selv og det er noe jeg skulle ønske jeg hadde.

Nei, jeg har heller aldri savnet noe å støtte meg til. Jeg har ikke hatt noen barnetro, har aldri hørt Gud og Jesus bli nevnt hjemme og har ingen voksentro.

Nei, det har jeg aldri hatt noe ønske om.