Kjøpe leilighet sammen med annen enslig forelder

Jeg har lurt så mye på hvorfor det ikke er vanligere å kjøpe leilighet sammen med noen? Det er jo flust av enslige mennesker der ute, og jeg ser jo veldig godt at det å leve alene er for dyrt.

Jeg vil ha en større leilighet, og jeg vil at Poden skal være vant til å forholde seg til flere enn bare meg når han er hos meg. Jeg vil ha noen å dele boutgifter med.

Tror dere det er mulig å finne noen slike? Ikke en kjæreste, ikke en potensiell kjæreste. Men bare en person som også vil kjøpe en leilighet med noen og som er ok å bo sammen med?

(Ja, og jeg ser at man i så fall må ha papirer og avtaler på alt altså)

Er dette noe dere kunne vurdert om dere ble enslige?
Hvor starter man når man vil finne noen å kjøpe leilighet med?
Jeg kan selvsagt begynne å gå på visninger å snike inn underlige spørsmål til andre som tilsynelatende ser enslige ut.

Hadde i utgangspunktet ikke hatt noen problemer med det, men skulle vært rimelig sikker på at vi gikk godt sammen på alle områder først.
At man er nogenlunde like ryddig, at den ene ikke liker å ralle på byen og ha nachspill hver lørdagsnatt osv.
Dessuten bør man som du sier ha alle papirer i orden. For hvor lenge "binder" man seg? Det er jo ikke sikkert man skal være singel resten av sitt liv - hva da? Ikke sikkert den andre har råd til å sitte med leilighet om den andre flytter ut osv.

Jeg tror kanskje det henger sammen med at mange enslige plutselig ikke er det lenger, og ønsker å flytte. Tryggheten og tilværelsen blir på sett og vis litt mindre trygg med en venn, enn med en samboer. Slik ville jeg tenkt hvis jeg var alene tror jeg. Det å leie sammen med noen ville nok føltes mer ok enn å kjøpe. Eller et kollektiv hvor man har "eierandeler" og kan selge seg ut alene.

Jeg har sett annonser hvor enslige foreldre har søkt andre å leie sammen med, men har ikke hørt om noen som har kjøpt sammen. Felles eiendom er et potensielt stort konflikttema, så jeg vil jo tro at de fleste er skeptisk til å inngå et slikt økonomisk partnerskap med fremmede.

Har en venninne, (uten barn), som kjøpte sammen med en annen venninne for et par år siden. De var ikke så veldig gode venner før de kjøpte, men hadde leid leil. sammen i 1.5 år først. (Sånn de ble kjent) Så fikk den ene seg kjæreste og ville bli samboer i løpet av det første halvåret de bodde sammen. Da måtte de vente til de hadde eid sammen i 1 år, før de kunne selge (pga slippe å skatte av fortjenesten på salget.) Tror hun som satt igjen og ikke hadde kjærest hadde det veldig kjipt, og ekstra stress med å finne ny leilighet pga hun ikke hadde råd til å beholde den de hadde kjøpt sammen.

Så etter å ha sett hvordan det fungerte så ville jeg ha tenkt meg veldig godt om før jeg hadde gjort noe sånt med barn.

Jeg er litt naiv og godtroende, og satser alltid på at ting ordner seg, så jeg hadde ikke hatt noen problemer med å kjøpe leilighet med noen. Potensiel konfliktkilde eller ikke.
Men måtte selvsagt ha veldig klare papirer og regler på det meste da.

Leie sammen er sikkert enklere ja.

Hvor har du sett slike annonser, Torsk? Der folk setter inn kontaktannonser?

Da ville jeg heller kjøpt så stor leilighet jeg hadde mulighet til, og leid ut deler av den. Så var det iallefall ingen tvil om hvem som eide boligen.

Hvorfor skriver du "enslig forelder"? Det er da like greit å skrive "aleneforelder"? Å unngå bruk av et så nøytralt ord er å stigmatisere aleneforeldere generelt.

Kirsebær skrev:

Hvor har du sett slike annonser, Torsk? Der folk setter inn kontaktannonser?

På finn.no og hybel.no (hvor det også er leiligheter). Jeg mener å huske at de jeg så lå under «Til leie», selv om annonsen var om at man søkte etter noen å gå sammen med om å leie noe.

Jeg ville også leid ja tror jeg. Eller som Irma sier; kjøpe andel i et kollektiv der man kan selge andelen sin igjen om man vil flytte.

Emil's mamma skrev:

Har en venninne, (uten barn), som kjøpte sammen med en annen venninne for et par år siden. De var ikke så veldig gode venner før de kjøpte, men hadde leid leil. sammen i 1.5 år først. (Sånn de ble kjent) Så fikk den ene seg kjæreste og ville bli samboer i løpet av det første halvåret de bodde sammen. Da måtte de vente til de hadde eid sammen i 1 år, før de kunne selge (pga slippe å skatte av fortjenesten på salget.) Tror hun som satt igjen og ikke hadde kjærest hadde det veldig kjipt, og ekstra stress med å finne ny leilighet pga hun ikke hadde råd til å beholde den de hadde kjøpt sammen.

Så etter å ha sett hvordan det fungerte så ville jeg ha tenkt meg veldig godt om før jeg hadde gjort noe sånt med barn.

Tja, i mitt hode så hadde ikke vennene dine klar nok avtale på forhånd da. Det må jo lages klare avtaler i forhold til salg og tid og slike ting. Og hvis man ikke finner en avtale som begge er fornøyd med så kan man jo rett og slett ikke kjøpe noe sammen.

Uansett hvordan jeg velger å bo de neste årene så blir nok Poden rett og slett nødt til å flytte et par ganger. Så akkurat den biten med ekstra flytting og slikt bekymrer meg ikke mer enn det gjør til vanlig.

Nå ser jeg ikke for meg at det blir noe av disse funderingene mine altså, men jeg bare lurer på om det hadde funket. Jeg tror nemlig det.

Og jeg kjenner veldig på at jeg ikke kan dele soverom med Poden så veldig mye lengre. Og å kjøpe noe større har jeg ikke råd til alene.

Det hadde jeg aldri i livet gjort! Huttetu.

Dragen skrev:

Da ville jeg heller kjøpt så stor leilighet jeg hadde mulighet til, og leid ut deler av den. Så var det iallefall ingen tvil om hvem som eide boligen.

Jeg hadde akkurat råd til å kjøpe denne 50 kvm leiligheten med ett soverom. Nå har jeg riktig nok et par store boder i kjelleren, men noe sier meg at jeg skal slite med å plassere noen folk der nede.

alfaCharlie skrev:

Hvorfor skriver du "enslig forelder"? Det er da like greit å skrive "aleneforelder"? Å unngå bruk av et så nøytralt ord er å stigmatisere aleneforeldere generelt.

Kate skrev:

Det hadde jeg aldri i livet gjort! Huttetu.

Fordi du ikke kunne tenkt deg å bo sammen med noen (kjente/ukjente?), fordi du syns den økonomiske biten er litt for skummel, eller andre saker?

alfaCharlie skrev:

Hvorfor skriver du "enslig forelder"? Det er da like greit å skrive "aleneforelder"? Å unngå bruk av et så nøytralt ord er å stigmatisere aleneforeldere generelt.

Det var en spøk.


Jeg hadde ikke kjøpt med noen. Leie, derimot. Det går an.

Min mor gjorde dette 1 år etter at mine foreldre ble skilft. Dvs hun leide leilighet på andre siden av byen sammen med en venninne som hadde 3 barn. Jeg husker dette som en særs lite lykkelig del av min barndom.

Den andre fikk seg kjæreste og de ble samboere. Og han hadde også barn fra før av. Så dermed ble det for lite soverom i leiligheten til alle beboerne. Enden på visen ble at jeg og min mor måtte flytte på Hotell. Det var grusomt flaut syns jeg å ikke ha et hjem. Og så ble det 3 skolebytter i løpet av et skoleår.

Jeg ville ALDRI ha utsatt mine barn for noe sånt. Heller det aller minste krypinn jeg hadde råd til.

Kirsebær skrev:

Fordi du ikke kunne tenkt deg å bo sammen med noen (kjente/ukjente?), fordi du syns den økonomiske biten er litt for skummel, eller andre saker?

Fordi jeg overhodet ikke kunne tenke meg å bo sammen med mennesker som ikke var en del av min familie, altså "fremmede mennsker".

aC: Fikk du prikker for den kommentaren?

Jeg tror jeg er litt hippie i sjelen. Jeg tror det hade vært kjempeinteressant å bo sammen med noen som ikke er en part av familien.

Akkurat det meisje skriver høres jo ikke særlig bra ut for et barn, men jeg tror ikke det må være sånn altså. Jeg tror en slik erfaring kan være positivt og sunt for et barn om det skjer på riktig måte.

Jeg har tenkt tanken selv ja. Men tror ikke jeg hadde orket å bo sammen med noen med mindre jeg var ekstremt motivert. Vi snakker dypt forelska da..

Nei, jeg ble bare litt redd for at folk hadde glemt at jeg egentlig er søt og snill. :sutre:

Jeg vet ikke om jeg hadde tatt sjansen på at verden var så bra som jeg skulle ønske den var, for å si det sånn. Det er litt for stor sjanse for at noe går skeis i en sånn situasjon, og da er barna veldig sårbare. Det er hjemmet det er snakk om, det bør helst være så stabilt som mulig. Tenker jeg.

For å utbrodere enda litt, så er et av de mindre hyggelige minnene at jeg måtte dele soverom med 2 gutter i alderen 9 til 12 år når jeg selv var 9 år. Den første natten var værst, jeg fikk ikke sove fordi jeg var redd for guttene ( som jeg hadde møtt 30 min før sengetid)

Å dele leilighet passer beste for single, og det har jeg gjort mye av i studietiden.