Kjøpe leilighet sammen med annen enslig forelder

Jeg har også delt leilighet før jeg fikk barn, det var kjempemoro. Men med barn - nei takk.

Jeg kunne funnet på å delt leid bolig, men ikke kjøpt.
Jeg og barna leide i yngre dager sammen med en venninne og hennes barn, fungerte fint, men var godt å få vårt eget igjen også.

Kirsebær skrev:

Jeg tror jeg er litt hippie i sjelen. Jeg tror det hade vært kjempeinteressant å bo sammen med noen som ikke er en part av familien.

Akkurat det meisje skriver høres jo ikke særlig bra ut for et barn, men jeg tror ikke det må være sånn altså. Jeg tror en slik erfaring kan være positivt og sunt for et barn om det skjer på riktig måte.

alfaCharlie skrev:

Nei, jeg ble bare litt redd for at folk hadde glemt at jeg egentlig er søt og snill. :sutre:

Jeg vet ikke om jeg hadde tatt sjansen på at verden var så bra som jeg skulle ønske den var, for å si det sånn. Det er litt for stor sjanse for at noe går skeis i en sånn situasjon, og da er barna veldig sårbare. Det er hjemmet det er snakk om, det bør helst være så stabilt som mulig. Tenker jeg.

Jeg tenker veldig likt deg, Kirsebær. Hadde det ikke vært for at tilværelsen min har med seg en del kompliserende faktorer hadde jeg nok initiert noe liknende selv. Jeg synes fordelene både for små og store virker å være mange, og mange av ulempene går det an å sikre seg mot i en kontrakt og ved litt kommunikasjonskjøreregler.

Imidlertid er jeg blitt spurt konkret om å bygge tomannsbolig sammen med en annen aleneforelder, og da jeg måtte ta stilling til det helt konkret så jeg at det var mange detaljer som måtte avklares. Skulle man delt kjøkken og bad ser jeg enda flere. Selv om jeg ser for meg at noe flytting må man tåle osv, så har Lærlingen nok å forholde seg til og han ville sørget veldig over å miste hjem eller "samboere". Derfor tenker jeg også som aC, at det kan være litt skummelt. Jeg ville nok ikke gjort det om vi ikke hadde mulighet til å ha relativt atskilte privatsoner i tillegg til fellesområder, og jeg ville ideelt sett hatt tomannsbolig eller firemannsbolig. Det å bygge feks denne type 4-mannsbolig (se side 13) sammen med noen kan bli rimelig (elementhusbasert) og kanskje veldig hyggelig.

alfaCharlie skrev:

Jeg vet ikke om jeg hadde tatt sjansen på at verden var så bra som jeg skulle ønske den var, for å si det sånn. Det er litt for stor sjanse for at noe går skeis i en sånn situasjon, og da er barna veldig sårbare. Det er hjemmet det er snakk om, det bør helst være så stabilt som mulig. Tenker jeg.

Ja, jeg tenker jo også at et hjem bør være et hjem. stabilt og trygt.

Men jeg mener jo at det skal være mulig å skape et trygt og stabilt hjem selv om man bor sammen med noen andre.
Som sagt så må nok Poden belage seg på å flytte et par ganger til før vi slår oss til ro uansett. Og hviis et år eller to av livet hans består av å bo sammen med flere og ikke bare meg/pappan, og man har et bra samspill, så tror jeg det kan være en bra ting.

Jeg ser at det skal mye til å finne noen som kunne egnet seg til et slikt bofellesskap, men det skal være mulig.

Å kjøpe seg en andel i et kollektiv er jo også en mulighet, men det blir litt annerledes igjen...

*Stavaaangeeer*
:kødder med Kirsebærs underbevissthet:

Jeg ser ikke på flytting som et problem, egentlig. Det er mer usikkerhetsfaktoren ved en annen enslig forelder og andre barn. Det er litt som å starte et forhold, og her har du ikke engang forelskelse som glatter over problemer.

Jeg vet om noen som kjøpte hus sammen, det fungerte fint i mange år til den ene fikk seg en kjæreste, da hadde husprisene steget så kraftig at ingen av de hadde råd til å kjøpe den andre ut, men jeg kan ikke huske at de ble uvenner av det altså.

Det er et poeng. Jeg tror ikke jeg ville flyttet sammen med noen uten litt "venninneforelskelse" i det minste. Den der hvor man synes den andre har en bønsj med positive og interessante egenskaper.

Meijse, dine opplevelser høres kjipe ut, men også litt lite sammenlignbare med det Kirsebær tenker på. Jeg mistenker at det ikke var samme type gjennomtenkte overskuddsprosjekt moren din hadde mulighet for, som det Kirsebør skisserer..

Jeg kunne nok kjøpt hus sammen med en annen enslig forelder /aleneforelder / litt usikker på hva som er PK å skrive per i kveld.

Men ikke en leilighet, tror jeg måtte hatt litt rom rundt meg, og mulighet til å være alene til tider.

Kate skrev:

Jeg har også delt leilighet før jeg fikk barn, det var kjempemoro. Men med barn - nei takk.

Det er ikke helt den samme måte å dele leilighet på jeg ser for meg. Jeg delte også leilighet med en venninne en stund. Stas og moro.
Men dette er en annen slags samboerskap jeg ønsker.

Et slags familieliv uten å være familie, på en måte.

Balanse skrev:

*Stavaaangeeer*
:kødder med Kirsebærs underbevissthet:

Jeg kunne godt ha tenkt meg å flytte både til Oslo, Bergen og Stavanger jeg (for ikke å snakke om London, New York, Paris...).
Men jeg får jo ikke med meg Exbo, så da blir jeg her. 😉

Personlig hadde jeg heller vurdert ett bokollektiv, enn å kjøpe sammen med noen. Jeg tror et bokollektiv hadde fått de fordelene du beskriver, på en bedre måte enn å kjøpe sammen med noen. 🙂

Balanse og Kirsebær. Parkert av ekser.

Balanse skrev:

Det er et poeng. Jeg tror ikke jeg ville flyttet sammen med noen uten litt "venninneforelskelse" i det minste. Den der hvor man synes den andre har en bønsj med positive og interessante egenskaper.

..

Ja, kjemien må selvsagt være der.

Maxine skrev:

Jeg kunne nok kjøpt hus sammen med en annen enslig forelder /aleneforelder / litt usikker på hva som er PK å skrive per i kveld.

Men ikke en leilighet, tror jeg måtte hatt litt rom rundt meg, og mulighet til å være alene til tider.

Ja, jeg ser jo for meg at det må være plass nok til å være for seg selv også. Ikke sitte i samme sofa hver kveld.
Men jeg vil ha leilighet. Ikke hus...

Mener at Dagbladet hadde en artikkel forrige søndag om to familier som hadde kjøpt et hus sammen - men de hadde jo separate leiligheter og det gjør det vel lettere.

Jeg tror det er mulig å få noe slikt til å fungere godt - men jeg tror kanskje man må ha noe større enn en leilighet - helst et hus - og da er du vel like langt når det gjelder pris?

Hadde nok definitivt overveid saken ja, enten kjøpe/leie eller kollektiv. Men såklart; ryddige forhold og med folk man liker. Viktig at alle er litt runde i kantene, ikke blir lett irriterte, men evner å ta hensyn og ikke er arbeiddsky.

Jeg er positiv til slike ideer! Som det er sagt, man må ha klare regler, og jeg ser for meg en slags "vsiningsrunde" litt utenom det vanlige; man kan jo faktisk bruke litt tid på å sjekke ut om man går sammen eller ikke... Selv om man ikke har ansvar for hverandres barns oppdragelse kan det jo være greit at man har noen fellestrekk.

Noen av fordelene jeg umiddelbart ser: Man kan
-dele på matlaging (inkludert opprydding) enkelte dager, f eks avtale fellesmiddager; du lager mandag jeg tirsdag,
-dra nytte av hverandre som barnevakt
-dele på snømåking
-dele på vedlikeholdsarbeid (hus primært)
-dele på møbelkostnader (man kan avtale hvem som kjøper/skaffer ovn, vaskemaskin, støvsuger, noe ala særeie)

Det er mye man kan dele på, selvfølgelig etter avtale, og en del utgifter blir jo automatisk lavere ved å dele boenhet (strøm, lisens, renovasjon o.l), enn å bo alene.

Personlig hade jeg nok likt best å eie selv, for så å leie ut. Da sitter man tryggere om det skulle skje noe.
-

Jeg er også positiv til slike ideer med å dele bolig med en annen enn familie, men akkurat når det gjelder å kjøpe, er jeg superskeptisk. Men jeg er jo skeptisk til å kjøpe generelt.

Jeg tror jeg må fundere litt mer på dette. Det hadde vært så genialt.

Eventuelt finne meg en mann (som i kjæreste).

Jeg kjenner en som kjøpte leilighet sammen med to andre.

Han angrer veldig i dag. Og det går ikke an å få solgt 1/3 leilighet heller, så nå bor han der mens han venter på om ikke de andre snart vil flytte de også. (Han er 37 år nå....)

Jeg ville kjøpt leiligheten selv og leid ut til en annen hvis jeg skulle gjort noe slikt. Eller leid sammen med noen.

Det vil si - jeg er så sær at jeg hadde gått gjennom ild og vann for å slippe å bo sammen med noen mest sannsynlig da.