Kunne du ha glemt barnet ditt eller hunden din i bilen?

Jeg regner med at svaret fra FP-publikumet er et rungende NEI og selvfølgelig ikke. Men jeg ble minnet om et Oprah-show (i hund-i-bil-tråden), og det programmet fikk meg virkelig til å tenke. En tilsynelatende helt vanlig og oppegående amerikansk familie gjorde om på rutinene sine en dag, og tragedien var et faktum; mor, som ikke pleide å levere barn i barnehagen, glemte sin sovende treåring i bilen. Hun kjørte rett til jobb (hun jobbet som inspektør på en skole) og ungen døde som følge av overoppheting.

Hele opinionen var mot henne, men Oprah tok henne inn og snudde opp ned på alt. (Det er også et interessant fenomen; hvor mye makt den dama har, og hvordan hun velger å bruke den til å kanonisere denne lille jenta og gjøre henne til et symbol for tidsklemma og en påminnelse til dagens småbarnsfamilier til å roe ned. Men det er en annen diskusjon). Hun opprettet en hotline der mødre (typisk) ble oppfordret til å ringe inn - gjerne anonymt - og fortelle sin historie der ting enten hadde gått fryktelig galt, eller der det kunne gått ille. Det var stor pågang; mange hadde opplevd at grensen mellom solskinnshistorie og tragedie var hårfin.

Jeg velger å tro at jeg aldri kunne glemt et barn i bilen i mange timer, selvsagt. Men det programmet var virkelig en påminnelse. Kan jeg være så kategorisk? Kan du?

Nope, kunne aldri skjedd meg. Aldri.

Jeg er veldig sikker på at jeg aldri kunne glemt igjen et barn i bilen. SÅ travelt har jeg det aldri.

Oi.. vanskelig å svare på faktisk. Tror ikke jeg kunne glemt guttungen i bilen, for han hører jeg som oftest, dessuten er det jeg som henter og bringer. Jeg tror jeg kunne ha glemt hunden, dessverre.. Jeg har faktisk glemt han en gang, men da på høsten og så kom jeg på det rett etterpå. Når det er varmt vær er jeg ekstra påpasselig både ovenfor barn og hund.

Jeg håper da inderlig at jeg aldri blir så svimete at jeg klarer glemme ungene mine igjen i bilen.

Jeg tror at alt kan skje. Også den beste. Jeg ser på sannsynligheten som forsvinnende liten, men jeg tør dessverre ikke si et kategorisk nei.

Er ganske så sikker på at jeg aldri kunne glemme verken barn eller dyr i bilen.

Man skal selvfølgelig aldri si aldri. Jeg innrømmer at jeg har latt han være igjen i bilen MED VILJE (jeg bærer inn varer, han ligger og sover, da kan jeg la han ligge litt ekstra om det er noe spesielt jeg skal gjøre her inne før jeg vekker han - men da er det ikke varmt ute selvsagt)

Men jeg tror ikke jeg kunne ha glemt barnet mitt, hund har jeg ikke så det blir en litt rar problemstilling.

Signerer Divine. Jeg er 99,9 prosent sikker på at noe sånt kunne jeg aldri gjort, men jeg kan aldri være 100 prosent sikker desverre.

Vi har sjelden hundene med i bil når det er for varmt. I så fall er det med åpne vinduer rett ned til badeplassen hvor då får avkjølt seg i vannet.

Jeg tviler på at jeg under noen omstendigheter kunne ha glemt barna mine i bilen!

Synes det er helt forferdelig å lese om den ungen på Oprah (så det ikke selv), men kjenner jeg får vondt langt inni hjerterota...

Det Divine sa. Jeg klarer ikke å forestille meg at jeg skulle klare og glemme ungene i bilen.

Jeg har glemt sønnen min i bilen en gang, men det var kun i 5 minutter. Han satt bakovervendt i setet sitt, og var helt helt stille hele bilturen. Jeg gikk ut av bilen og skulle handle, kom på at han satt igjen ca 5 minutter etterpå, og løp panikkslagen tilbake til bilen. Ungen var like blid, men mor var sjelven lenge etterpå. Ja, det var i ammeperioden, men jeg var forskrekket over meg selv i lang tid etterpå.

Ungen, nei, det tror jeg virkelig ikke.
Men hunden, ja. Hundene mine har alltid lagt i bur baki bilen, og hvis det var for mye stress og hurramegrundt kan jeg godt seg for meg at jeg kunne glemt den - i et ekstremt tilfelle og hvis alt annet var ute av rutine.

Men så skal det sies at jeg var så svirrete i perioder pga sykt barn og null søvn at jeg 1) kjørte ikke bil i en lengre periode. Vi tok drosje. Jeg var så svimete at jeg turte ikke kjøre bil, og spesielt ikke med ungen i bilen. 2) om jeg hadde med hunden var det fordi jeg skulle på trening med bikkja. Det var svært sjelden at hunden var med i bilen "for moro skyld" og uten grunn.
Siden jeg kjenner meg selv har jeg for det meste valgt å ikke ta med hunden uten åpenbar grunn nettopp fordi jeg i perioder har vært glemsk nok til å glemme at hun var med. Isåfall har jeg gjerne hatt henne liggende på gulvet foran forsetet nettopp så jeg skulle huske henne (så kan man si sitt om trafikksikkerheten, men det er bedre enn å glemme hele greia)

Jeg _har_ glemt igjen hunden utenfor mattebygget på UiO en gang jeg bare skulle innom og endte opp med å spille bridge Hun lå fint bak en busk, der jeg hadde lagt henne, og snorket da jeg kom ut igjen. Og jeg har glemt henne utenfor en venninne en gang det regnet og jeg bare skulle innom etter en kopp kaffe og så ble det litt lengre...
men det blir litt annerledes.
Jeg har også lagt igjen hundene i bilen med vitende og vilje, men aldri i solsteik og på varme dager, selvsagt.

Jeg synest det er veldig vanskelig og se for meg hvordan jeg skal klare og glemme barnet i bile ut i fra hvordan det er her hjemme. Her kjører vi alle sammen om morgen, først barnehage så skolen min og så kjøre samboer til jobben sin. Rutiner blir aldri brytt fordi jeg ikke selv kjører bil.

Og en ting til er jo at mine barn merker man er i bilde også, de er aldri så stille at jeg kunne glemt de. De prate og synger i vei, avbrutt av litt kranglig.

Så ut ifra hvordn vi gjør det her hjemme kan ikke jeg helt se hvordan jeg skal klare og glemme det.

Når det kommer til henting så vet jo jeg/vi at jenten er med. Da går det ikke ann og glemme de heller.

Jeg velger å tro jeg aldri hadde kunnet glemme barnet mitt i bilen. Dyr har jeg ikke, så det er ingen problemstilling.

Jeg har ikke klart å glemme verken barn eller dyr i bilen enda og tror ikke jeg kommer til å gjøre det heller.

Jeg kunne aldri glemt ungene i bilen. Ikke uten at de hadde ringt meg og begynt å mase når de ble lei av å vente ihvertfall. :store barn:

Men at jeg kan gjøre en feil en gang som med maks uflaks kan bli skikkelig ille? Jeg håper ikke det. Jeg gjør alt jeg kan for å unngå det og jeg er nøye på hva jeg gjør. Men jeg kan aldri noen gang garantere at det ikke kan skje en ulykke hos oss også.

Jeg kan fint se for meg situasjonen der et barn blir glemt igjen i bilen.
Som historien på Oprah der rutinene ble endret en dag. Mor leverte aldri barnet i barnehagen og skulle plutselig levere henne denne morgen. Rutinen hennes fører henne ut på veien, på vei til jobb som vanlig. Tankene er på jobben allerede. Hun tenker ikke på barnet i baksetet, siden hun aldri leverer det ellers. Bilturen går nesten på autopilot.
Hun parkerer bilen som vanlig på parkeringsplassen og går på jobb. Og vips er tragedien et faktum.

Ifjor døde det 48 barn i USA fordi de var glemt igjen i bilen. Jeg aner ikke hvor mange som nesten døde grunnet det samme. Sikkert et mye høyere tall.

Det der kan skje hvem som helst. Et lite avvik fra rutinene er alt som skal til. De som har glemt igjen barnet sitt i bilen har ikke gjort det med vilje. Barnet ble glemt igjen. Foreldrene er sikkert like oppegående og normale som de fleste andre. Nå ser jeg bort fra de foreldrene som med vilje lar barnet være igjen i bilen siden de bare skal et lite ærend. De andre, de som faktisk glemmer igjen barnet sitt, er vanlige folk med tankene ett annet sted når de parkerer bilen.

Om jeg kunne glemt igjen barnet mitt i bilen? Ja, det kunne jeg. Jeg har opplevd brudd på rutinen der jeg plutselig kommer på at jeg har et barn i baksetet. Der jeg kjørte ett sted jeg aldri har med barn i utgangspunktet og hvor rutinen plutselig ble endret og barnet skulle være med.
Jeg kom på det på veien dit jeg skulle, men den følelsen av å plutselig komme på at barnet er der, er skremmende. Jeg hadde glemt at barnet var der. Etter den episoden har jeg innarbeidet en rutine med å alltid sjekke i baksetet før jeg går fra bilen. Uansett hvor jeg stopper.

Det er jo umulig å svare på. Når man glemmer noe, så glemmer man jo, man planlegger ikke. Jeg vil jo selvsagt svare at nei, det kunne jeg aldri gjort, og det tror jeg ikke heller at jeg kunne, men jeg kan aldri garantere at jeg ikke glemmer verken det ene eller det andre. Hvem kan det?