Kunne du ha glemt barnet ditt eller hunden din i bilen?

Jeg kan faktisk være helt sikker på det, for jeg kjører ikke bil.

Om jeg gjorde det, ville jeg, som de andre her, være 99,9 % sikker på at jeg ikke ville gjort det. Altså ikke helt sikker.

Jeg kan i alle fall si at det har hendt flere ganger at jeg har glemt å levere unger i barnehagen eller på skolen og kjørt direkte på jobb. Det har aldri hatt mer alvorlige konsekvenser enn at en stemme fra baksetet har overrasket meg med "Skal vi ikke i barnehagen i dag?"

Jeg har til dags dato aldri glemt en unge i bilen; jeg har ikke en gang glemt å hente dem i barnehagen, noe som egentlig imponerer meg, all den tid jeg er distré så det holder. Jeg er helt sikker på at dersom alt som kunne gå galt gikk galt på verst tenkelig måte, kunne jeg komme til å glemme en sovende unge i bilen. På samme måte som jeg kan komme til å begå andre fatale feil som vil være til skade for ungene mine.

I det daglige og under normale forhold virker det veldig utenkelig.

Tja, kan det skje med andre stressa småbarnsmødre, så kan det vel skje med meg også. Jeg tviler på det, men dog.

Mine unger snorker når de sover og skravler konstant når de er våkne.

Inagh skrev:

Jeg håper da inderlig at jeg aldri blir så svimete at jeg klarer glemme ungene mine igjen i bilen.

Signerer. Hund har jeg ikke, så det kan jeg ikke svare på.

Teofelia skrev:

Jeg kan i alle fall si at det har hendt flere ganger at jeg har glemt å levere unger i barnehagen eller på skolen og kjørt direkte på jobb. Det har aldri hatt mer alvorlige konsekvenser enn at en stemme fra baksetet har overrasket meg med "Skal vi ikke i barnehagen i dag?"

Ser at flere skriver om tause baksetebarn. Mine unger, spesielt minstemann, snakker og spør kontinuerlig og uavbrutt, så det er ingen fare for å glemme at de er der.

Det er vanskelig å si, er rimelig svimete, men kan ikke tenke meg at det noen gang kommer til å skje.

Ja, jeg kunne nok ha glemt barnet i bilen. Mest sannsynlig ikke så veldig lenge, men ja, jeg kunne glemt. Jeg er fryktelig surrete sånn.

Jeg klarer ikke helt å se det for meg, egentlig. Jeg har ganske peil på hvordan hjernen min fungerer når jeg er veldig stressa/sliten, og jeg blir glemsom, men på helt andre ting enn barn og hund, det er mer type "hva var det meningen jeg skulle gjøre nå bensinlampa lyste igjen?" og ikke sjans til å huske koder/telefonnummer/adressen min.

Barna er forsåvidt heller aldri stille bak der, og det er en del av rutinen at bikkja er med, (han er så godt som alltid med), så jeg tror ikke jeg kunne gjort det.

Jeg har glemt barnet på butikken. Baby i bagvogn. Men jeg husket jo på det rett oppi gata.

Divine skrev:

Jeg tror at alt kan skje. Også den beste. Jeg ser på sannsynligheten som forsvinnende liten, men jeg tør dessverre ikke si et kategorisk nei.

Samme her, og de det faktisk skjer med hadde nok svart rungende NEI i tråder som dette før det faktisk skjedde ... Men jeg hadde nok kommet på det ganske kjapt, for jeg tenker stort sett veldig mye på barna når jeg ikke er med dem, hva de driver med osv. Så lyset hadde nok gått opp for meg lenge før det ble farlig. Håper jeg.

Jeg håper og tror at jeg aldri kunne glemt en unge i bilen.

Når det gjelder hunder, så tviler jeg sterkt på at hundene er glemt, i ordets rette forstand. Det er enten eierne som ikke fatter konsekvensene av å gå fra dem, eller at eierne ikke tenker på at sola faktisk flytter seg, slik at den skyggefulle plassen man parkerte på plutselig ikke er skyggefull lengre.

Jeg ser ikke noe galt i å forlate en hund i bilen for en kortere periode, bare man tar forhåndsregler. Åpne vinduer, tilgang til vann, og jevnlig tilsyn.

Tito skrev:

Jeg er veldig sikker på at jeg aldri kunne glemt igjen et barn i bilen. SÅ travelt har jeg det aldri.

Siterer Tito. Stress er en del av hverdagen, men SÅ travelt har jeg det ikke i forhold til jobben min (flexitid). Vi kjører uhyre sjelden til daglig.

Nei, jeg hadde aldri glemt hunden i bilen. Stesønn - som er det nærmeste jeg kommer "det å ha barn" - ordner seg sjøl så han glemmes ikke.
De gangene hunden er med i bilen er det planlagt. Hun er ikke med dersom vi skal ut på handlerunde og det er varmt og sol ute - da har hun det bedre hjemme. Hun er i tillegg nokså flink til å si i fra om at hun er med i bilen - å kjøre/vente i bil er ikke det morsomste hun vet.

Jeg håper jo inderlig ikke det.
Men jeg har jo passert avkjøringa til barnehagen noen ganger...med poden i bilen.
Og da har jeg jo strengt tatt allerede glemt at han er der......

Det kunne jeg kanskje gjort, men det hadde nok ikke gått lang tid før jeg husket det. Jeg har flere ganger kjørt rett mot jobb hvis jeg har levert unger i feil rekkefølge. Da får jeg kjapt spørsmål fra ungen i baksete om hvor jeg skal.

Husker den hjerteskjærende episoden på Oprah, var det vel, om moren som glemte å kjøre innom dagmammaen med jenta si på 18 mnd. Hun kjørte rett på jobb, og 8 timer senere, med temperaturer på over 30 grader ble hun gjort oppmerksom på det av en kollega. Barnet var selvsagt ikke i live. Torturert til døde.

Jeg, som flere andre her, skulle ønske jeg kunne svare et kategorisk nei, men det tør jeg ikke. Man gjør feil, sånn er det bare, og noen ganger får det fatale konsekvenser.

Jeg var bråsikker på at jeg hadde gått av bussen her om dagen og rett og slett glemt igjen ungen i vogna på bussen. Jeg kom brått på at jeg ikke hadde henne med meg i utgangspunktet, men fy py for en ekkel følelse.

Jeg har vanskelig for å tro at jeg ville glemt barnet mitt i bilen.... Håper jeg....

Altså, er det ikke forskjell på å glemme et halvt minutt, for så å skjønne at det er "noe" du har glemt, for å gå fra i timesvis? Da jeg glemte Iben var jeg midt i ammetåken, pluss søvndeprivert av en annen verden. Syns ikke det er det spor merkelig at jeg tok varene og gikk i 50 meter før jeg kom på henne.

Det er jo et hav av forskjell på å glemme ungen/bikkja i et par minutter for så å løpe tilbake og det å glemme ungen en hel arbeidsdag. Det er det siste jeg ikke tror jeg ville gjort.