Kunne du ha glemt barnet ditt eller hunden din i bilen?

Omtenksom svime her også.

Jeg har forresten glemt igjen Blobben i butikken en gang, enten det ellers så har jeg drømt det. Den tiden hun ikke sov om natten var jeg ikke tilregnelig på en flekk, så jeg vet faktisk ikke helt. Jeg kom uansett ikke lenger enn 50 meter før jeg husket henne igjen.

Derimot er jeg 100 % sikker på at jeg ikke glemte henne igjen på bussen, selv om det også er et levende minne for meg den dag i dag. Akkurat den opplevelsen vet jeg er et mareritt. (Jeg ringte og spurte vedkommende jeg reiste sammen med etterpå …)

Søvnmangel – intens, torturerende, langvarig søvnmangel – gjør noe med ellers oppegående mennesker. : dulter på m^2:

JEG kan si at JEG aldri kunne glemt barna mine i bilen.

m^2 skrev:

Selv om jeg tror jeg kunne glemt hunden på mitt mest svimete, anser jeg meg allikevel ikke for en person som ikke forholder meg til omverdenen. (eller kanskje jeg ikke gjorde det på den tiden, gitt at jeg sov 1-2 timer i døgnet fordelt på 10-minuttersbolker )

Du er definitivt en person som forholder deg til omverdenen! Og det er nettopp derfor du innser en slags begrensing som du beskriver, ikke sant?

Teofelia skrev:

Den tiden hun ikke sov om natten var jeg ikke tilregnelig på en flekk, så jeg vet faktisk ikke helt. (...)
Søvnmangel – intens, torturerende, langvarig søvnmangel – gjør noe med ellers oppegående mennesker. : dulter på m^2:

Jeg tror *bank i bordet* jeg er på vei ut av den verste søvndeprivasjonsperioden. Og ja, man blir sprø av å ikke sove. Mine kognitive evner har ikke vært på topp de siste månedene. Like greit at jeg ikke har lappen og faktisk må ut i frisk luft for å komme meg noe sted. At noen kan fungere bittelitt med bare 1-2 timers søvn i perioder er beyond me. Jeg hulker i fosterstilling på badegulvet, vurderer å ta livet av meg og er en åndsforlatt amøbe uten søvn. Helt fjern.

Jeg tror det som redder meg er at jeg er så innmari skravlete selv, så jeg snakker med ungene hele tiden. :meddelssom:

Nei det kunne jeg ikke ha gjort, skulle tatt seg ut.

Det har vært et par sånne tilfeller her i Frankrike også, og det er selvfølgelig helt grusomt. Tenk på forelderen som skal leve med ansvaret, og den andre forelderen som skal leve med hva partneren har gjort... Grøss og gru.

Vi bruker bil kun i ferien og har ikke dyr, så sjansen for at noe slikt skal skje er ekstremt liten, heldigvis. Sånn hypotetisk sett kunne jeg nok glemt et sovende barn i bilen ved rutinebrudd hvis jeg var travel og stressa, men jeg ser vanskelig for meg at jeg ikke skulle kommet på det i løpet av en hel dag.

Jeg syns det er rart at noen kan være 100% sikre på at det aldri ville skjedd dem. Få ting i livet er 100% sikre.

Jeg håper og tror at jeg ikke hadde gjort det, men 100% sikker kunne jeg aldri sagt at jeg ville vært. Etter 3 år uten søvn så blir en klar over at en kan gjøre mye rart. Heldigvis var ingen av de tingene verre enn at en kan le av det i etterkant, men det åpner jo verden for en hel masse uplanlagte ting.

Nei det tror jeg så absolutt ikke.

Jeg kjenner til en mor som glemte barnevognen med gutten sin oppi etter en bytur. Hun tok ferge hjem som tok ca 15-20 minutt og satt med en følelse av at hun hadde glemt noe... Når hun kom frem kom hun plutselig på t hun ikke hadde med seg gutten sin!

Nei, tror mine barn har et selvbergingsinnstinkt som gjør at de til stadighet lager lyd - prater, synger, gnåler, sutrer, maser...

Jeg er nok så distré, men tar meg som oftest inn igjen etter et par minutter. Skal aldri si jeg ikke kunne glemt en av gutta et par minutter, men neppe en hel arbeidsdag.

Vil likevel forbeholde meg en feilmargin på 0,03%.

Madam Mim skrev:

At noen kan fungere bittelitt med bare 1-2 timers søvn i perioder er beyond me. Jeg hulker i fosterstilling på badegulvet, vurderer å ta livet av meg og er en åndsforlatt amøbe uten søvn. Helt fjern.

Urk, sånn blir jeg også. Så det kom hvertfall EN positiv ting ut av at jeg ikke kunne amme minsten; mannen tok en stor del av nettene og jeg har alltid fått ta igjen søvnmangelen.

Nei, det kunne jeg ikke, for hun går ut av bilen selv .

Jeg er litt imponert over de som rett frem konkluderer med at de aldri kunne gjort det. Ikke jeg-tror-ikke, men beint frem aldri...

Jeg mener at slikt VET man aldri. Man kan tro og håpe, men ikke VITE helt sikkert, for vi vet ikke hva som ligger foran oss ilivet, og hvilke situasjoner vi kommer opp i.

Selv den beste kan begå store og ubehagelige bommer, i de rette situasjonene.

Carrera skrev:

Jeg er litt imponert over de som rett frem konkluderer med at de aldri kunne gjort det. Ikke jeg-tror-ikke, men beint frem aldri...

Jeg mener at slikt VET man aldri. Man kan tro og håpe, men ikke VITE helt sikkert, for vi vet ikke hva som ligger foran oss ilivet, og hvilke situasjoner vi kommer opp i.

Selv den beste kan begå store og ubehagelige bommer, i de rette situasjonene.

Jeg kan svare klart at det gjorde jeg aldri. Barna mine er så store så det er neppe noen fare for at de blir glemt nå. Når det gjelder hunden, så er jeg like obs og tilstede i situasjonen når det gjelder han. Det er klart at alle kan komme i situasjoner de ikke kunne forutse, men jeg har aldri kjørt bil når jeg ikke har følt meg klar og våken. Når det er sol og varmt, tar jeg aldri hunden med i bilen hvis jeg skal et sted han ikke kan være med meg.

pippimamma skrev:

Jeg kan svare klart at det gjorde jeg aldri. Barna mine er så store så det er neppe noen fare for at de blir glemt nå. Når det gjelder hunden, så er jeg like obs og tilstede i situasjonen når det gjelder han. Det er klart at alle kan komme i situasjoner de ikke kunne forutse, men jeg har aldri kjørt bil når jeg ikke har følt meg klar og våken. Når det er sol og varmt, tar jeg aldri hunden med i bilen hvis jeg skal et sted han ikke kan være med meg.

Signerer.

Carrera skrev:

Jeg er litt imponert over de som rett frem konkluderer med at de aldri kunne gjort det. Ikke jeg-tror-ikke, men beint frem aldri...

Jeg har ikke skrevet aldri, men jeg tror egentlig at jeg godt kunne skrevet det. Jeg har som regel alltid barna med meg, så det er på en måte innebygget å ta de ut av bilen, oppi vogna osv.

Huff, sånt er så fryktelig å tenke på. Jeg håper virkelig ikke at jeg kunne vært i stand til noe slikt. Men man vet virkelig aldri. Det måtte i såfall være resultatet av en misforståelse. Men da blir det kanskje noe annet.

Fru Svigerkanin glemte igjen Langøre i butikken da han var baby. Grandtante Kløver oppdaget det da de var på vei i bilen hjem. Men jeg har likevel full tiltro til Fru Svigerkanin som barnevakt.

En venninne av meg klarte å låse inne sin da 2-åring i bilen på en parkeringsplass. Det blir jo også noe litt annet. Nøkkelen lå igjen inni bilen (sammen med veske og mobil), da låsen plutselig smekket igjen. Det var heldigvis på høsten, men jeg beundrer henne virkelig for at hun klarte å holde hodet kaldt og ikke vise full panikk mens jenta satt innesperret i nesten en time, til politi og bilbergingsfolk ankom. (og hvis du leser her, så gi meg gjerne et vink! 😉 ). Jeg regner med at hun hadde klart å knuse et vindu hvis det virkelig hadde stått om livet, evt at politiet hadde tatt turen litt raskere..

Jeg må dessverre si ja. For litt over en måned siden lå hele familien rett ut med halsbetennelse, høy feber og oppkast i over en uke. Da jeg endelig begynte å komme meg bar det ned på Burger King for å kjøpe mat til hele gjengen, da vi enda ikke var helt i form til å kokkelere noe særlig. Lillesøster på 2 var med, og satt musestille hele veien. Jeg parkerte rett utenfor BK, gikk inn og bestilte og stilte meg like evd disken og ventet på maten. Det tok vel 5-10 min. å få maten, og jeg sto i mine egne tanker hele tiden. Tenkte vel på noe sånt som at det var fantastisk deilig å endelig komme seg ut og se mennesker igjen. Like før maten kom så jeg ut av vinduet, og idet jeg så bilen gikk lyset opp for meg. Det var en ubeskrivelig ekkel følelse, jeg rev med meg maten og småløp ut i bilen. Der satt Hannah helt rolig, men trakk et lettelsens sukk da jeg åpnet døra. Måtte gi henne en god klem og synge litt for henne på vei hjem da, ja. Med gråten i halsen.

Jeg var borte i max 10 minutter den gangen, og temperaturen i bilen var vel 18-20 grader. Likevel følte jeg meg selvsagt som verdens mest forferdelige mor, og det som skremte meg aller mest var tanken på hva som kunne bli det neste. Kommer dette til å skje igjen, og hvor lenge er jeg på en annen planet da? Jeg kan bare forestille meg hvordan det må føles når det ikke går like bra som det gjorde med oss.

Claire skrev:

Ellers er dette sånt jeg kan ha mareritt om på natten.

Jeg også. Drømte nylig at jeg og Aurora var på et kjøpesenter, og Aurora (4) skulle få leke litt i lekebutikken mens gjorde mine ærender. Da jeg skulle hente henne hadde hun gått. Fant henne i godtebutikken.