Barn som er vanskelige i matveien, må tvinges

Divine skrev:

Poden min sier for øvrig alltid "nei, nei, bare for voksne" når vi prøver å gi han noe han ikke vil ha.

Den var god da.

Divine skrev:

Nemlig. Og så butter det vel ofte i mot når barnet skal prøve å uttrykke denne følelsen. "Liker ikke" er kanskje det eneste uttrykket barnet kjenner til, og egentlig er det jo dekkende, for det er vel akkurat den følelsen barnet sitter med der og da, selv om vi voksne hadde kunnet definere det som "det frister meg ikke i dag" eller "det er ikke det jeg har mest lyst på akkurat nå".

Jupp, akkurat sånn tenker jeg og.

Skilpadda skrev:

Hva? Er noe som står i Aftenposten misvisende og tabloid? 😱 Det kan du da ikke mene? 😕

Jepp. Det er skandale! :sparker inn vid og åpen dør:

Skilpadda skrev:

Hva? Er noe som står i Aftenposten misvisende og tabloid? 😱 Det kan du da ikke mene? 😕

glitterchick skrev:

Kald middag til kvelds er jo fælt.

Poden min spør ofte om "resten" av middagen, og spiser den gjerne kald... Så han er tydeligvis uenig. Men på mer generelt grunnlag er jeg veldig enig i det du sier glitter.

tink skrev:

Poden min spør ofte om "resten" av middagen, og spiser den gjerne kald... Så han er tydeligvis uenig. Men på mer generelt grunnlag er jeg veldig enig i det du sier glitter.

Ja, vil man ha den er det selvfølgelig greit!

tink skrev:

Poden min spør ofte om "resten" av middagen, og spiser den gjerne kald... Så han er tydeligvis uenig. Men på mer generelt grunnlag er jeg veldig enig i det du sier glitter.

Det er jo dessuten lov å varme opp rester!

TBM skrev:

Det er jo dessuten lov å varme opp rester!

Selvfølgelig. Jeg tenke mer på den "hvis du ikke spiser det til middag, får du det til kvelds". Det er jo ikke noe logikk i at man liker det bedre til kvelds.

Tvang er et negativt og håpløst valg av ord :risterpåhodet:

Hos oss er regelen vi prøver å etterleve at Snuppa på 2 år prøver å smake på ting hun sier hun ikke liker, og hvis hun ikke liker smaken eller konsistensen er det lov til å spytte ut maten i servietten eller legge på tallerekenen.

På den måten så smaker hun, og konstaterer stadig med "jeg liker det, jeg" eller "jeg liker ikke det" Smaking er ikke noen "big deal" lenger.

Jeg tror også ofte at "liker ikke" er det samme som "ikke har lyst på/frister ikke". Men det betyr ikke at vi kan lage alternative middager hele tiden, bare fordi et medlem av familien ikke har lyst på noe konkret den dagen. Da får de spise noe annet som er på bordet, ettersom det stort sett er et greit sammesatt måltid av grønt, karbo og proteiner.

Jeg er lei nok som det er av å forsøke å finne fornuftige rask-lagde middager, om jeg hele tiden skal bli møtt med "har ikke lyst på" i forskjellige varianter.

Det aller meste skal smakes på (enkelte svært-voksen-smaker-unntatt), men om det virkelig ikke likes, så skal h*n slippe å spise det. Siden dette stort sett gjelder Andungen på 4, så får han heller en skive til kvelds om han er sulten før leggetid.

Vi har forøvrig hatt hell med følgende praksis; om han liker en ting på tallerkene kjempegodt, og spør om mer, så må han spise opp resten av det som ligger på (forutsatt at det normalt likes, bare i mindre grad) før han får mer av det som er kjempegodt. Ellers hadde det blitt bare kjøttkake, og ikke brokkoli, f. eks. Han får derfor alltid nokså små porsjoner. Bedre å få mer, enn å slite med et "berg" på tallerkenen som virker uoverkommelg.

Her bruker vi aldri tvang ved matbordet. Har ett barn med spisevegring og tvang er absolutt ikke veien å gå.

Tvang i forhold til å måtte spise mat man ikke vil ha er ikke aktuelt her i heimen, men han må smake. Liker han det er det jo fint, men liker han det ikke er det greit det også. Alt for mye fokus på mat er jeg ikke interessert i, så jeg maser minst mulig om det.
Han spiser ikke grønnsaker overhodet, og det er helt greit. Det kommer vel en dag hvor han gjør det igjen også tenker jeg.

Da vi var små måtte vi smake på maten uansett. Jeg husker en gang vi holdt på i over en time for å få en 6-åring til å smake kylling. Da hun endelig smakte på den, synes hun det var godt og spiste opp all middagen.:D

LilleVenn har alltid vært småspist og kresen i matveien. Vi prøver stadig å oppmuntre henne til å prøve å smake nye ting, men hun tvinges selvfølgelig aldri. Ofte spiser hun bare spaghetti eller poteter til middag, selv om jeg vet at hun egentlig liker noe av det andre som blir servert også. Vi prøver å lage mat som hun også liker, og de gangene vi lager noe jeg vet hun misliker, sørger jeg alltid for at det finnes noe hun liker også. Om hun ikke vil ha middag, kan hun få brødskive, men ikke noe 'godt' istedet.

Vi har hatt desperate perioder der vi lovte henne dessert om hun bare spiste noe ordentlig først..... Det er det heldigvis slutt på nå.

løve70 skrev:

Vi har hatt desperate perioder der vi lovte henne dessert om hun bare spiste noe ordentlig først..... Det er det heldigvis slutt på nå.

Fikk meg til å minnes tilbake til tiden før knappen, da nonstop kvalifiserte til middag. :Grøss:

Vi bruker ikke tvang hos oss.

Tvang bruker vi ikke, men vi slutter ikke å servere noe dersom det ikke blir spist. Og vi forsøker å holde oss unna spørsmålet "Var broccolien god?" feks, for å ikke fremprovosere en negativ reaksjon.

Han får alltid litt av alt på tallerkenen sin, men velger hva han spiser. Noen dager spiser han lite, andre ganger mye, men blir aldri tvunget til å spise opp.

Nå i det siste har han blitt litt tvilende til enkelte matretter, men blir desto oftere overrasket av seg selv. "Det var faktisk veldig godt, mamma."

Tvang er ikke noe som blir gjennomført her i huset. huske rmed skrekk og gru alle gangene jeg måtte sitte med bordet og spise opp all maten min samme hvor lang tid det tok.

han må smake en bit men liker han det ikke er det greit.

Min mor var helt fortvilet da jeg var baby. Jeg ville ikke spise grøt og når jeg spiste så kom det opp igjen. I fortvilelsen over at jeg ikke spiste tvang hun i meg ved å holde meg fast, klemme igjen nesen og dermed kom munnen opp og jeg spiste.......til jeg spyttet ut igjen....Jeg ble lagt inn på sykehus med "spisevegring".

Jeg tar fullstendig avstand fra enhver form for tvang ved matbordet. Mine barn har vært vanskelige i kosten til tider, men jeg har alltid grønnsaker (som de ikke vil ha) til middagen. Nå spiser de i allefall noe av det. Det hjelper å se at vi voksne spiser. En dag er de litt nygjerrige og da prøver de. Husker også at jeg turte smake på mer da jeg var hos andre og spiste. Turte ikke si at jeg ikke likte da.....

Tvang er selvsagt uaktuelt, og ingen skal måtte spise noe de virkelig ikke liker. Men en viss mengde kjærlig press må nesten alltid til for å få grønnsaker i poden. Han liker faktisk brokkoli (også etter eget utsagn), og vi har derfor dette stort sett hver eneste dag, slik at han kan slippe unna med å spise bare det og ikke andre grønnsaker, men han må alltid minnes på å spise den, og ganske ofte må vi også mase for å få den i ham.

Nye ting "må" han smake på, i alle fall en liten bit, og ting som er kommet inn i munnen skal ikke ut igjen, men har han ærlig og redelig smakt på noe og ikke likt det, slipper han å spise mer. Hvis han nylig smakte og ikke likte, slipper han å smake, men er det lenge siden sist, "må" han prøve på ny. (Jeg skriver "må" med anførselstegn fordi det naturligvis ikke er snakk om fysisk tvang eller trusler, bare masing og - innimellom - tilløp til krangling.) Det er etter hvert flere grønnsaksslag som går ned, i alle fall i små mengder. Vi prøver å ikke lage for mye bråk rundt spising uansett, og heldigvis spiser han jevnt over godt, så vi har ikke hatt vesentlige bekymringer rundt dette.