Marte Michelet i Dagbladet: Svanger med velferdstatens undergang

Jeg tror hun er mot noe som strengt tatt ikke finnes, nemlig at folk kan komme hit, kjøre taxi en dag eller to, og så reise hjem til Somalia (for det er jo mange som reiser hjem igjen dit...) og heve luksustrygd resten av livet.

Ine skrev:

Artikkelen minner meg på hvorfor jeg aldri bruker penger på å kjøpe Dagbladet, ihvertfall.

Og du minner meg om hvorfor det er så viktig at vi har stemmer som Marte Michelet sin.

Nenne skrev:

Det er tullete sagt. Man har ingen rettigheter som minoritetsspråklig så lenge man har en norsk forelder. Mine barn får ingen oppl

Beklager. SKulle ha skrevet "ikke etnisk norsk" i stedet og at det gjelder media og ikke skolevesenet.

Godt mulig skoler ikke definerer det slik, men media- som har stor makt til å skremme folk, gjør dette. http://hannej.blogspot.com/2010/08/kunsten-vre-norsk-i-norge.html

Polyanna skrev:

Jeg tror hun er mot noe som strengt tatt ikke finnes, nemlig at folk kan komme hit, kjøre taxi en dag eller to, og så reise hjem til Somalia (for det er jo mange som reiser hjem igjen dit...) og heve luksustrygd resten av livet.

Det jeg har sett det har vært snakk om er EU/EØS og de store forskjellene i trygderettigheter her vs en del andre land, som gjør at ganske mange kan få rett på norske velferdsordninger, som må ses på som veldig attraktive, etter hvert. At det blir enda nifsere for Enkelte om man utvider det til å gjelde Sorte Mennesker tviler jeg ikke et sekund på.

Tallulah skrev:

Og du minner meg om hvorfor det er så viktig at vi har stemmer som Marte Michelet sin.

Deg om det. Jeg skjønner ikke helt hva jeg har skrevet i denne tråden som gjør at du sier det, men who cares.

Her er en av innspillene kronikken er en reaksjon på: http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article2147653.ece

Veldig godt skrevet. Men mine tanker om temaet er at vår generasjon og våre barn innehar vel ikke denne "fremmedfrykten"? Vi er da ikke så gammledagse? Jeg må innrømme at jeg kjenner meg ikke igjen i artiklen. Jeg føler dette blir en kronikk til sirompa, sære, gretne gamle gubber og kjerringer.

Ære være henne, jeg har stor forståelse for det hun skriver, men jeg kjenner også at hun ikke traff helt blink hos meg. Når man drar ned perspektivet på et slikt mikronivå blir det en litt for stor invitasjon til å sette enkelthistorier opp mot hverandre til at jeg føler at det gir noe særlig effekt.
Men for all del, andre føler det sikkert anderledes.

Fløyel skrev:

Veldig godt skrevet. Men mine tanker om temaet er at vår generasjon og våre barn innehar vel ikke denne "fremmedfrykten"? Vi er da ikke så gammledagse? Jeg må innrømme at jeg kjenner meg ikke igjen i artiklen. Jeg føler dette blir en kronikk til sirompa, sære, gretne gamle gubber og kjerringer.

Det er desverre mange i vår generasjon som har akkurat denne fremmedfrykten.
I området her er det tendenser til at folk flytter fordi det er en ganske så stor andel av ikke etnisk norske på skolen vi sogner til og at foreldre er bekymret for hvordan det vil gå.
Det de ikek ser er at dette er et tall, de ser ikke hvem som faktisk "gjemmer" seg bak tallene og det synes jeg er fryktelig trist.

Fløyel skrev:

Veldig godt skrevet. Men mine tanker om temaet er at vår generasjon og våre barn innehar vel ikke denne "fremmedfrykten"? Vi er da ikke så gammledagse? Jeg må innrømme at jeg kjenner meg ikke igjen i artiklen. Jeg føler dette blir en kronikk til sirompa, sære, gretne gamle gubber og kjerringer.

Det er den tanken jeg tror er veldig farlig. Åh, hun mener ikke meg. Jeg tenker jo ikke sånn. Jeg lærer ikke mine barn slikt. Men i stedet for å bare tenke det, så må man sørge for at Amundsen og Ulltveit-Moe ikke får all definisjonsmakt. Jeg føler meg heller ikke personlig truffet, men det går an å ha engasjement for noe man ikke føler seg truffet av. For meningene til veldig mange beviser at dette er et problem.

Fløyel skrev:

Veldig godt skrevet. Men mine tanker om temaet er at vår generasjon og våre barn innehar vel ikke denne "fremmedfrykten"? Vi er da ikke så gammledagse? Jeg må innrømme at jeg kjenner meg ikke igjen i artiklen. Jeg føler dette blir en kronikk til sirompa, sære, gretne gamle gubber og kjerringer.

Jeg er lærer for unge mennesker, og er ikke ukjent med fremmedfrykt og fordommer og vrangforestillinger hos yngre generasjoner.

Obelix skrev:

Det er desverre mange i vår generasjon som har akkurat denne fremmedfrykten.
I området her er det tendenser til at folk flytter fordi det er en ganske så stor andel av ikke etnisk norske på skolen vi sogner til og at foreldre er bekymret for hvordan det vil gå.
Det de ikek ser er at dette er et tall, de ser ikke hvem som faktisk "gjemmer" seg bak tallene og det synes jeg er fryktelig trist.

Tallulah skrev:

Det er den tanken jeg tror er veldig farlig. Åh, hun mener ikke meg. Jeg tenker jo ikke sånn. Jeg lærer ikke mine barn slikt. Men i stedet for å bare tenke det, så må man sørge for at Amundsen og Ulltveit-Moe ikke får all definisjonsmakt. Jeg føler meg heller ikke personlig truffet, men det går an å ha engasjement for noe man ikke føler seg truffet av. For meningene til veldig mange beviser at dette er et problem.

Jo, men engasjementet er jo der i den form at man motsier personer som innehar disse meningene og man oppdrar sine barn til å vite bedre og se på alle som likeverdige uavhengig av hudfarge. Det vil alltid finnes mennesker som ikke vet bedre, og personer som Amundsen og Ulltveit-Moe får man jo håpe er en utdøende rase.

Jeg ser jo, i den bransjen jeg jobber i, så er man avhengige av innvandrer arbeidskraft, mange av disse blir sett på som annenrangs, og de føler seg som annenrangs. Så ja, bevares, jeg ser at dette er ett problem, men jeg håper jo i min naivitet at dette er en udøende rase og at majoriteten i samfunnet gjør at personer som A og U-M og partier som FrP blir nedstemt i det lange løp.

Jeg tror desverre ikke de er en utdøende rase. Man ser en voldsom oppsving av høyreekstremisme i hele vesten.

Fløyel skrev:

Veldig godt skrevet. Men mine tanker om temaet er at vår generasjon og våre barn innehar vel ikke denne "fremmedfrykten"? Vi er da ikke så gammledagse? Jeg må innrømme at jeg kjenner meg ikke igjen i artiklen. Jeg føler dette blir en kronikk til sirompa, sære, gretne gamle gubber og kjerringer.

Jeg tror du tar veldig feil her. Det er vår generasjon som aksepterer innvandrerregnskapet - Arne Myrdals våte drøm, som 80-tallet vendte ryggen til. Jeg er redd for at vi er i ferd med å få et kraftig klasseskille i Norge, mellom oss og de som kommer hit for å jobbe/skape seg et bedre liv. Om de er indere, vietnamesere eller polakker trenger ikke nødvendigvis bety så mye, men hudfarge er jo mer synlig, da.

Fløyel skrev:

Veldig godt skrevet. Men mine tanker om temaet er at vår generasjon og våre barn innehar vel ikke denne "fremmedfrykten"? Vi er da ikke så gammledagse? Jeg må innrømme at jeg kjenner meg ikke igjen i artiklen. Jeg føler dette blir en kronikk til sirompa, sære, gretne gamle gubber og kjerringer.

Du tar feil, dessverre. Jeg har sittet i en ansettelsessituasjon, der min jevnaldrende kollega la til side to av søknadene, basert utelukkende på at søkerne hadde utenlandsk navn, med kommentaren: "Vi kan ikke bruke noen som ikke snakker skikkelig norsk".

Det hører med til historien at det å snakke godt norsk var et viktig kriterium, men at begge søknadene var skrevet på like godt norsk som noen av de andre søknadene vi fikk inn.

Jeg har fått noen "men du snakker jo veldig godt norsk, da!"-lettede kommentarer.

:mørkt hår:

Greia er at selv om man ikke egentlig mener å være fremmedfryktende eller whatnot, så ligger det ofte en liten spore der allikevel. Jeg har den selv, og tar meg i det og fiskedasker meg litt sånn i ny og ne.

Som veldig norsk nordmann er det forsåvidt underholdende nok å bli bombardert med krav om fødselsattest fra meg for å få pass til min sønn, inngående spørsmål om jeg er helt sikker på at min sønn er "norsk" etter fødsel og alle disse "men hvor er du egentlig i fra?"-spørsmålene som stadig kommer, og også å oppleve litt av den, tja, distansen? flere ikke-etniske nordmenn kjenner seg igjen i, altså ikke uvennlig, men rett og slett distansert.

Litt sånn av og på, that is.

Jeg noterer at bruken av "ikke-vestlig" og "andregenerasjons innvandrer" er tilbake for fullt, etter at SSB sluttet å bruke disse begrepene i 2009. "Ikke-vestlig" er nemlig et levn fra den kalde krigen, mens "andregenerasjons" rett og slett er ukorrekt, siden barn av innvandrer ikke innvandrer til Norge en gang til.

Utover det har jeg selvsagt mange tanker om temaet, men jeg orker ikke å skrive så mye akkurat nå. Det meste har jeg vel skrevet før, og så har jeg veldig travelt på jobb...

Jeg har kjent barn som har fått spørsmål: "hvor kommer du fra da, lille venn?" - Hvorav svaret "Oslo" blir møtt med et stort spørsmålstegn, og et påfølgende: "men hvor kommer du egentlig fra da?" Når svaret da blir "eh... jeg er født på Ullevål," blir etterfulgt av et "men sånn helt egentlig..."

Herlige barnet da som svarer: "Åh, du vil vite hvor mammaen og pappaen min er født hen, du?"

Jeg har kjent mennesker som har god universitetsutdannelse - fra Norge. De er født her i landet, men har navn som minner om etnisk opphav utenfor Norges grenser, les mørkhudet. De har opplevd utallige avslag på jobber de har søkt. En opplevde å komme seg helt fram til intervju, for å bli møtt med: "snakker du norsk?"

Fyren følte for å svare at nei, han rakk ikke å lære seg norsk, på veien gjennom barnskole, ungdomsskole, videregående og universitet, han var for opptatt med å bli psykolog, og siden jeg ikke snakker norsk, fikk jeg en annen til å skrive jobbsøknaden for meg.

Hverdagsrasismen lever i beste velgående, også i min generasjon (født i 69) - og blant mennesker yngre enn meg. Jeg har vært i vill skriftlig krangel med et nek i 20-årene som helt alvorlig ville kaste ut alle fra landet som ikke er født her - eh... ikke har foreldre/besteforeldre som er født her, ble det til - da jeg konfronterete henne med "hvor mange generasjoner tilbake regner du før du er norsk nok?"

Jeg var på lekeland med Guttungen, sammen med en haug kamerater av ham. En av guttene kom gråtende, det hadde blitt litt klammeri med et annet barn, litt større gutt. Faren til kompisen ser gutten som har plaget dem og utbryter: "selvsagt måtte det være en av disse svartingene!"

Og derfor - siden hverdagsrasismen er så levende blant store deler av befolkningen, blir slike kronikker viktige - selv de som drar det ned på mikroplan. Fordi hvert enkelt menneske av oss lever nemlig på mikroplan, vi er oss selv nærest.

Så ja, jeg kan forstå Marte M. sin bekymring for hva barnet hennes vil ha i vente i framtiden, siden pappaen hennes ikke kan vise til et helnorskt anetre.

Jeg jobber i et svært blandet miljø og trodde kanskje av den grunn at jeg ville slippe unna raringer med fordommer. Men jeg snubler over dem hver eneste dag, og skillene på min arbeidsplass er tildels skarpt opptrukket. De yngste er de verste, begge veier.

Fordommene lever i beste velgående, i alle lag av samfunnet, og, oppdager jeg med jevne mellomrom, inne i meg også. Jeg skammer meg dypt over det, men jeg vet samtidig at jeg ikke kan gjøre noe med disse oppfatningene med mindre jeg tør innrømme at jeg har dem.

Men hvordan i alle dager kan jeg ha stereotypiske fordommer? Min mamma har, fra jeg var liten jente, sørget for å introdusere meg for det fakta at "alle er forskjellig, men det er utenpå", jeg har aldri hørt en rasistisk kommentar fra henne, ikke engang i spøker, hun er respektfull når det gjelder all religion og kultur, og har det falt kommentarer hjemme om grusomhetene som er begått i guddommers navn har det gått på hvor grusomme mennesker kan være. Det har aldri vært et tema hvilken religion/rase/kultur de tilhører.

Hvor kommer fordommene mine fra? Vel ... Hele samfunnet vårt er gjennomsyret med all slags informasjon, korrekt eller ei, som er med på å skape fordommer. Det er så og si umulig å ikke la seg påvirke på ett eller annet nivå.

Jeg har tatt meg i å la enkelte slike "sannheter" ramle ut av min munn, og da jeg ble oppmerksom på det gikk jeg dypt i meg selv og lette frem og lukte ut de andre jeg hadde på lager. Men det er et evig pågående arbeid, og er jeg ikke bevisst på det dukker det opp i dagligtalen min. På den måten overfører jeg det til jenta mi og så har vi det gående.

Og jeg snakker ikke her om stygge rasistiske uttalelser. Jeg snakker om de små tingene, de som er med på å bygge oppunder et samfunn som ikke bare godtar uttalelser som dem Ulltveit-Moe kommer med, men som omfavner dem og nikker i sitt stille sinn og tenker; var det ikke dét jeg tenkte hele tiden!

De snikende fordommene. De som ikke melder seg inn i Vigrid og fremstår åpent som de idiotene de er. DE er farlige de.

Veldig bra skrevet.

For meg som har barn med afrikansk pappa, så var netopp navnevalget veldig viktig. Vi har valgt fornavn som er helt vanlig i Norge, men som også er grei i hans hjemland. De har vært sitt afrikanske mellomnavn, men etternavnet er mitt. Det var jeg helt bestemt på at det skulle være, det var ikke aktuelt å bruke pappaens etternavn selv om hans navn ikke er det vanskeligste i verden. Jeg vil rett og slett ikke påføre barna mine problemer som kunne vært unngått.