Foreldre i dag er dårlige forbilder

Selvsagt påvirker det vi gjør barna våre. Men at "foreldre i dag" jevnt over er som beskrevet i teksten tror jeg ikke på. De fleste er ganske vanlige, og fyller ingenting inn noe som helst sted på kroppen, og flasher verken sixpack eller thigh-gap på sosiale medier. Men det er klart at i den grad man er opptatt av den slags så påvirker man barna. Og det er det vel heller ingen som har sagt imot.

Jeg føler at på samme måten som det var populært blant generasjonene før oss å oie seg over "ungdommen nå til dags", er det nå på moten å oie seg over "foreldrene nå til dags". Også om man er en av dem selv. Men man oier seg selvsagt over alle andre foreldre nå til dags. Men i likhet med våre forgjengeres bekymring over ungdommen tror jeg bekymringen over dagens foreldre er sterkt overdrevet, og mye mer tabloid.

Eller så er det faktisk vår generasjon det er noe galt med. Vi var håpløse ungdommer, og nå er vi håpløse foreldre. Noen tiår til, så snakkes det vel opprørt om "de eldre nå til dags", eller om hvor forferdelige "dagens besteforeldre" er.

Candy Darling skrev:

Selvsagt, men jeg opplever at de aller fleste foreldre jeg møter, både i skolesammenheng, forum, venneflokken og i all beskjedenhet i eget hjem er svært bevisste på hva vi formidler rundt dette.

Og dette overhypede fenomenet med SoMe-glansbilder finner jeg rett og slett ikke i min krets. Det er ingen kroppsposeringer, lite treningsskryt, ingen pupper og lår. Men mye sukk i solnedgang over Det Gode Liv, da.

:host: Jeg kan vel komme på en eller to i vår felles FB-feed.. 😉

oslo78 skrev:

Nå øker jo psykiske problemer i aldersgruppen ungdommer kraftig da, så noe er det jo. Jeg tipper årsakene er for stor totalbelastning og at hver bit er nettopp det, en bit. Større krav på skolen (ekstremt annerledes enn da jeg vokste opp) mer fokus på utseende, kosthold og trening, større krav til renslighet (Hæ, barberer du ikke underlivet? Dusjer du ikke hver dag? som er kommentarer elever av meg har fått i SYVENDE) og orden (Unnskyld at det er så rotete her -når det ligger to aviser på bordet og en tallerken står på benken) - det kan bli for mye totalt selv om hver bit hver for seg ikke er så ille.

Det er sikkert noe i det du sier, men jeg tror også det som skildres i denne artikkelen betyr noe når det gjelder psykiske problemer.

https://www.nrk.no/ytring/vaksiner-barna-med-vansker-1.13417073

rine skrev:

Dette. Verken mer eller mindre.
Selvsagt påvirker vi barna våre, selv om vi er "bevisste på hva vi formidler". "Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør", har vel aldri funket spesielt bra.
Nå tror jeg det er sunnere å ha en mor som driver med 5:2 innimellom, eller som fyller leppene med hvadetnåerfolkfyllerider, enn en mor som er alkoholiker eller voldelig, men alt foreldrene gjør påvirker barna. Det er forskrekkelig naivt å tro noe annet, selv om jeg selvsagt skjønner at det er mer behagelig å tro noe annet.

Ja, jeg at 5:2 er nærmest ekvivalenten til muhammedtegninger her inne, særlig blant dem som aldri har prøvd det. For meg som har forsøkt både daglig veiing, kaloriapper (inkludert å veie hva pokker 100 g pasta egentlig er) og 5:2, er jeg ikke i tvil om hva som er mest synlig for barna.

Det mest behagelige er jo Det Gode Liv, da, og jeg er jo aller best til det.

Ekvivalent til muhammedtegning vet jeg ikke, men det var vel i hvert fall noen av oss med erfaring fra forskjellige spiseforstyrrelser som så problematikken ved å glorifisere (som i at det sto svære stabler med 5:2-bøker på hver fandens gatehjørne og at alle artikler og annonsekampaner var fulle av det) en diett som baserer seg på at man skal sulte seg to dager i uken, ja.

Siden vi først er i tabloidiseringsmodus.

Ellers - ja, jeg synes ekstremiteten i alt nutildags gjør at foreldregenerasjonen fremstår litt... fasadeorientert, både i forhold til hus, økonomi, kropp, jobb og utséende, og jeg vet ikke om jeg går med på at "i det minste røyker ikke så mange nå" veier opp det hele i positiv retning.

Det er vel førtiplussgenerasjonen som har normalisert plastiske operasjoner, botox og fillere for eksempel, og selv om folk selvfølgelig må få gjøre hva nå enn de vil med seg selv, fremstår det allikevel litt lite solidarisk. Og det er vel det jeg synes også det faller ned på, jeg synes samfunnet fremstår egoistisk og overflatisk, og mer så enn tidligere, og at det ikke gir ultimate oppvekstvilkår.

Jeg synes faktisk at vår foreldregenerasjon - og ikke minst besteforeldregenerasjon, var minst like fasadeorientert som vår generasjon er. Jeg opplevde at mine besteforeldre, som var unge voksne på førti- femtitallet, var utrolig mye mer opptatt av hva naboene måtte synes enn hva de fleste nå er, når det gjelder alt fra levemåte og livsvalg til nyslått plen og blanke vinduer. Min mor på sin side har vært mye mer opptatt av strøkent hus enn noen jeg har møtt i min generasjon, i tillegg til at hun nesten fikk fysisk vondt av det når ungene mine ble sendt i barnehagen med ikke matchende klær (noe som aldri kunne skjedd med meg og mine søstre da vi var små, i tillegg til at vi helst ikke skulle bli skitne). Selv om hun har hatt et mer avslappet forhold til plener, ritualer og skilsmisser, og hvor hennes egen skilsmisse nesten tok knekken på hennes mor, nettopp på grunn av hva nå naboene måtte finne på å tenke. Og gud forby at noen stod fram som homofile, eller snakket åpent om psykiske problemer (som de jo tross alt hadde tidligere også). Og selv om det utvilsomt er mange i dag driver fasadebygging i sosiale media, så florerer det også med det motsatte, bloggere og andre som setter sin ære i å vise verden hvor "uperfekte" de er. Så på mange måter synes jeg vi er rausere med hverandre nå enn man var for et par generasjoner tilbake.

Jeg opplever også min foreldregenerasjon som minst like fasadeopptatt. Hvis ikke mer, jeg tror ingen jeg kjenner er så opptatt av hva naboene evt må tro som jeg husker foreldrene mine/naboene fra barndommen. I tillegg ble hele huset vårt vasket hver fredag, selv om rommene ikke hadde vært i bruk siden forrige uke, og var helt rene. For tenk om det kom noen på besøk i helgen! Fri og bevare meg. Jeg vet jeg får besøk i helgen, og det kunne ikke falt meg inn å vaskt hele huset av den grunn. Moren min ble også veldig stresset om noen ringte på før hun hadde "ordnet håret".

Kanskje jeg bare hadde flaks med foreldre- og besteforeldregenerasjonen min.

Jeg vet hvertfall at jeg er en sjuske på alle vis, sammenlignet med foreldre- og besteforeldregenerasjonen.

Jeg tenker at vi som LilleMy skriver, vi er rausere med hverandre.
Men vi er ikke så rause med oss selv kanskje?

Jeg tenker også som Mave at vi er mer ekstreme i mye av det vi gjør i dag.

Altså skal man leve økologisk må man gjøre det fullt ut, og dette gjenspeiles i sosiale medier og medier forøvrig.
Det samme med kropp. Oi! Trener man? Ja da er det ikke nok å sykle en tur et par ganger i uken. Man må minst få unna fem runder, sykle Trondheim Oslo og ha tipp topp utstyr. Og så legger man gjerne ut bilder av frittgående høns mens man kritiserer firstprice-eggene i butikken og ikke skjønner at folk kan få seg til å spise de når det er så enkelt å ha høner. Og bilder av sykkelturen Trondheimsfjorden rundt mens ungene er med naboen på dalførecup fordi da fikk de unna den turen.

Satt på spissen kanskje, men kombinasjonen ekstremt fokus på enkelte områder og deling på sosiale medier gjør ikke akkurat presset mindre for folk.

Jeg har ting å lære selv jeg. La ut bilde av hevede bolledeig fra en helt jævlig helg der jeg knapt var oppe av sengen pga mine plager. Men så snapper jeg rotete hus som en motvekt da.
Men det hjelper liksom så lite å gjøre disse tingene når det poengteres at man er sjuske. Hvorfor må man poengtere alt? Liksom unnskylde seg? Eller sånn "ja jeg er jo ikke så opptatt av trening, og det syns jo det, heheheh"

Man skal liksom ha fullt fokus hele tiden nå til dags. Jeg klarer ikke det jeg. Jeg blir syk av det jeg. Jeg har det best når jeg bare kan leve.
Ikke hadde vi rockesokk heller. Datteren kom hjem og fortalte om alle med ulike sokker. Kjempefint! Men det som er enda finere er om foreldrene til alle disse med ulike sokker hadde oppført seg naturlig omkring klassekameratens lillebror med Downs. Så da tok vi en prat om det. At slike dager er fine de, men det handler faktisk ikke om den dagen, men om de 364 andre dagene i året også.

Bla bla bla fra meg. Men jeg kjenner jeg er mettet. Mettet på input.
Og jeg syns ikke dette handler om røyking og slanking. Jeg syns det handler om en grunnleggende greie. Vi er for anspente....

Lille*My skrev:

Og selv om det utvilsomt er mange i dag driver fasadebygging i sosiale media, så florerer det også med det motsatte, bloggere og andre som setter sin ære i å vise verden hvor "uperfekte" de er. Så på mange måter synes jeg vi er rausere med hverandre nå enn man var for et par generasjoner tilbake.

Tja, jeg synes gjerne disse "se så rotete vi har det da fordi vi dyrker liiiiivet"-bloggene fort blir litt pretensiøse i all sin ekthet også, jeg da.

Maverick skrev:

Tja, jeg synes gjerne disse "se så rotete vi har det da fordi vi dyrker liiiiivet"-bloggene fort blir litt pretensiøse i all sin ekthet også, jeg da.

Utvilsomt.

Maverick skrev:

Tja, jeg synes gjerne disse "se så rotete vi har det da fordi vi dyrker liiiiivet"-bloggene fort blir litt pretensiøse i all sin ekthet også, jeg da.

Jeg også.

Antisupermamma irriterer meg nesten mer enn Fotballfrue, det jeg har sett av de to, for hun virker mye mindre ydmyk i forhold til hvordan andre velger å leve livene sine, og skryter av seg selv på en mer fordekt måte. Signaliserer en oppfatning om at alle ønsker egentlig å ha det som dem, og de som velger å gjøre noe annet ønsker bare å fremstå som perfekt, lar seg styre av press, og er egentlig forferdelig stresset. Det er mer nærliggende å føle seg utilstrekkelig av slike blogger, siden de er lettere å identifisere seg med. Vi er like rotete, bare ikke like lykkelige i rotet vårt. Slår vi til med skiturer, hjemmebakst eller hjemmelagde kalendere for en gangs skyld skal vi jammen ha dårlig samvittighet for det også, fordi vi skjemmer bort ungene eller bidrar til press.

Fotballfrue blir så fjernt at man ikke identifiserer seg mer med henne enn med Paris Hilton. Et glansbilde som det er underholdende å hvile øynene på, men ikke noe vi føler vi må leve opp til.

Niobe skrev:

Jeg opplever også min foreldregenerasjon som minst like fasadeopptatt. Hvis ikke mer, jeg tror ingen jeg kjenner er så opptatt av hva naboene evt må tro som jeg husker foreldrene mine/naboene fra barndommen. I tillegg ble hele huset vårt vasket hver fredag, selv om rommene ikke hadde vært i bruk siden forrige uke, og var helt rene. For tenk om det kom noen på besøk i helgen! Fri og bevare meg. Jeg vet jeg får besøk i helgen, og det kunne ikke falt meg inn å vaskt hele huset av den grunn. Moren min ble også veldig stresset om noen ringte på før hun hadde "ordnet håret".

Ja, jeg har jo svært lite fasadeorienterte foreldre sammenlignet med det jeg oppfattet flere av venners foreldre til å være, de er veldig down-to-earth. Jeg er mye mer åndssnobbete, men likevel enda mindre opptatt av rent og ryddig hus, og driter så langt i hva naboene måtte mene om min manglende hagesans at jeg nesten ikke kan få uttrykt det med ord.

Jeg er oppvokst i et nokså homogent rekkkehusmiljø i en drabantby i Bergen Vest (som er veldig langt, på alle måter, fra Oslo Vest), og det ble altså kommentert at vi var hele 3 barn, som den eneste på to hele rekker med unntak av den jugoslaviske innflytterfamilien. I kid you not.

Og glorifisering og annonsering for alle slankemetoder er jeg selvsagt enig i er uheldig for ungdom spesielt og kroppsfiksering generelt. Det er altså premisset om at 5:2 er mer synlig i en hverdagssammenheng jeg ikke er enig i, gitt at du da spiser normalt og er helt ufokusert på mengder og kaloriinnhold 5/7 dager i uken (og f.eks. legger suppedagen til en 2-dag eller bare skal ha litt middag fordi du skal på bokklubb eller trening eller hva-har-du, som er helt normalt i vår familie helt uavhengig av om noen slanker seg).

Candy Darling skrev:

Og glorifisering og annonsering for alle slankemetoder er jeg selvsagt enig i er uheldig for ungdom spesielt og kroppsfiksering generelt. Det er altså premisset om at 5:2 er mer synlig i en hverdagssammenheng jeg ikke er enig i, gitt at du da spiser normalt og er helt ufokusert på mengder og kaloriinnhold 5/7 dager i uken (og f.eks. legger suppedagen til en 2-dag eller bare skal ha litt middag fordi du skal på bokklubb eller trening eller hva-har-du, som er helt normalt i vår familie helt uavhengig av om noen slanker seg).

Jajaja, jeg bare svarte tabloid jeg, i stil med muhammedanertegningene dine.

Og om man nå først slanker seg offentlig, uten å holde det hemmelig for ungene, så kan likevel det også gjøres på mange måter. Alt kommer an på hva man fokuserer på. Om man sier at "jeg er nødt til å gå ned i vekt, for knærne mine tåler ikke at jeg er så tung", eller om så "fordi jeg har så lyst til å få på meg bunaden til konfirmasjonen din", så er det noe helt annet enn å sukke: "se på meg så fæl jeg ser ut", og klype seg i flesket. Eller "jeg vet jeg ikke burde ta dette kakestykket men ... " og dermed lære ungene opp til å ha dårlig samvittighet for å kose seg, eller at fett=stygt.

5:2 var en metafor for slankekur. Jeg kunne like godt sagt kålsuppe- eller cottage cheese-dietten, hvis det er noe som heter det, men i mine øyne er 5:2 en mer ekstrem diett enn f.eks "kutte ned på snop og brus på hverdagene" derfor nevnte jeg den. Nå er det jo ikke bedre eller sunnere for ungene om mor og far innhalerer MC Donaldsmat og veier 200 kilo heller. Et sunt fokus på mat der det er noe man spiser for å bli mett, og som skal være passe sunt og så godt som mulig, ikke noe man må skynde seg og trimme vekk,eller bruker som trøst eller straff, er selvsagt det beste. Å si det er selvsagt å sparke inn åpne dører, men det er virkelig fryktelig mange, spesielt kvinner, som har et anstrengt forhold til mat, trening og kropp, enten man nå er for tykk og vil bli tynnere, tror man er tykk og vil bli tynnere, eller livredd for å legge på seg et kilo eller to. Og selvsagt alle persene og naboene vi skal drive og slå hele tiden. Ungene plukker det opp uansett. Noen takler det greit, andre ikke fullt så greit. Som noen sa her tidligere i tråden: Greia er jo ikke å gå i kjelleren av skyldfølelse eller i strupen på noen fordi man føler seg truffet. Det handler jo bare om å være bevisst på at det faktisk er slik at vi påvirker ungene våre på godt og vondt med det aller meste vi gjør.

Daisy skrev:

Det er sikkert noe i det du sier, men jeg tror også det som skildres i denne artikkelen betyr noe når det gjelder psykiske problemer.

https://www.nrk.no/ytring/vaksiner-barna-med-vansker-1.13417073

Som lærer er jeg overbevist om at den artikkelen har veeeeeldig rett.

Maverick skrev:

Kanskje jeg bare hadde flaks med foreldre- og besteforeldregenerasjonen min.

Jeg og, for det Niobe og Lille My beskriver er langt fra det jeg husker.