Foreldre i dag er dårlige forbilder

Jeg hadde en kronisk syk mor, så jeg hadde ikke ryddig hus, og ikke lagde hun god mat heller. Min far gjorde alle disse huslige tingene.
Men jeg husker Grapefruktdietten, jeg gjør det.

Svigermor pleide å vaske vegger og tak før hennes svigermor kom. Stakkars dame, hun får ikke noe igjen for det hos meg.

Mutter'n var og er hysterisk opptatt av egen og andres matinntak, utseende og vekt. Hun kan finne på å kommentere høyt at en person ikke trenger å spise det hen spiser. Det var og er flaut. Både jeg og Helten har våre greier som vi godt kunne latt være å introdusere avkommet for, det er (håper jeg) plusser og minuser vel alle foreldre. Det ingen barn trenger å bli fortalt, er at de ikke strekker til eller er dumme, feite eller stygge.

Min følelse er at mødregenerasjonen var enda mer, og mer uhemmet og frittalende, opptatt av "den slanke linje", inkludert kurer, å snakke ned seg selv, å snakke om andre kropper, å slanke barna sine, osv. For ikke å SNAKKE om at de GARANTERT hadde mer støv på hjernen og gnålte om det!

Vår generasjon, i hvert fall de jeg kjenner, syns jeg har blitt langt flinkere til å være bevisste på språkbruk og signaler, men har til gjengjeld en mye lengre liste over ting de skal mestre, og listen er i tillegg temmelig sprikende, etter hvem man snakker med. Vi skal være slanke, men også muskuløse og myke. Vi er MYE mer opptatt av å holde oss unge. Jeg føler det var større aksept for å slippe taket og la alderen "komme" litt når man passerte 40-50, tidligere. Nå er det ingen unnskyldning, liksom. Man skal være både snerten og trendy og sprek og fresh på håret og glatt i huden. Man skal lage mat fra grunnen, men IKKE stresse med det. Man skal skape "trygge barn", men ikke curle. Sørge for "mestring", men ikke konkurransepress. Eller kanskje masse konkurransepress, for det er da de yter best. Litt ettersom. Man skal ha et hyggelig hjem, men ikke noe kataloghjem, det skal være personlig. Det er viktig med vennskap, med sex, med trim, med egentid...

Noen av oss er sånn laget at de ikke kjenner noe på dette, noen tar bevisste valg om å ikke la det styre seg, og noen tar det innover seg og opplever stress og at de ikke mestrer.

Og så er vi forskjellige i hvor stor grad vi filtrerer det vi sliter med overfor ungene. Og det er sikkert ulike "fasiter" på hva som er riktig der også.

Personlig "skader" jeg nok barna langt mer på de tingene jeg ikke er flink på (vi kunne med fordel lært dem mer orden, leksedisiplin, grønnsaksspising, skjermfridisiplin, ut-på-tur-vaner, etcetc.) enn at vi er "for flinke" eller overdriver noe. Jeg er glad for at vi klarer å formidle treningsglede og at trening er en naturlig og hyggelig del av livet, jeg er glad for at vi har hyggelige fellesmåltider og en ok balanse mellom hverdagsmåtehold og festfrislipp.

Men sånn er det vel med alt. "Jeg er helt passe, de andre er for slappe eller for hysteriske. "

Veldig enig med det du sier om forskjellen på vår generasjon og generasjonen før, Polyanna. Vi er mer bevisste på hva vi sier og hvordan vi snakker om kropp, men mye av det vi gjør, signaliserer at "riktig" type kropp og utseende er noe vi er villige til å strekke oss langt for å få. Jeg tror også at vår generasjon er mindre villige til å se ut som om vi er 40 og 50 enn generasjonen før (jeg synes f. eks det er noe dritt å nærme meg middelalderen selv, med alt som følger med av rynker og hårfarging) enn det foreldrene våre var.