Taushetsplikt, folkeskikk og mer eller mindre lukkede fora

Toffskij skrev:

Jeg er enig i at en kronikk ville være etisk sett bedre (men da forventer jeg at hun ville generalisere over mer enn én lett identifiserbar rettebunke).

Enig. Men en raljerende kronikk som går på at alle studenter innenfor humaniora fag (helt og totalt tilfeldig eksempel) er late og slappe hadde jo vært helt greit å skrive om.

Uansett så synes jeg at hvorvidt studentene selv føler seg truffet er uvesentlig i denne sammenhengen.

Esme skrev:

Men hva hadde dere syntes om denne læreren hadde skrevet en kronikk i en av de store avisene hvor hun skrev rimelig krast om det? Det hadde jeg faktisk syntes vært helt greit, så jeg synes på et vis at det er verre når det er halv-lukkede fora. Enten får man være helt privat eller helt åpen.

En annen ting er at jeg synes at det er trenden nå for tiden, dette krenkelsens tyranni som går på grupper er ikke bra. Som om det er mulig å ha et samfunn med både ytringsfrihet og frihet fra krenkelse. Jeg mener at så lenge man snakker om større grupper, som studenter på de store fagene, så får de bare tåle det.

At arbeidsgiveren til denne læreren derimot kan påpeke at man ikke ønsker en sånn oppførsel, det synes jeg er helt greit.

Men om hun skrev en krass kronikk, så ville hun vel også ha kommet med noen forklaringsmodeller og konstruktive forslag? Ikke bare kokettert med "Åh, jeg er belemret med så teite studenter, jeg som er så fliink" i et semi-privat rom som FB er. Jeg er enig med deg i at det hadde vært bedre.

Jeg synes det hun gjorde er uheldig uavhengig om hun har grupper på 200 studenter eller 7 studenter, men synes nok samtidig at en post ala "Det er sannelig ujevnt nivå på årets besvarelser" dersom det er snakk om 200 studenter ville vært greit. Mulig det er dobbeltmoralsk av meg? Jeg forholder meg til små studentgrupper og det kunne ikke falle meg inn å skrive noe om nivået til studentene på FB. Både fordi jeg synes det er uryddig i utgangspunktet og fordi jeg vet de ville få høre om det gjennom andre.

Mams skrev:

Facebook er man på som privatperson.

Det stemmer jo ikke. Mange av mine kolleger er på Facebook etter press fra arbeidsgiver og bruker det kun som arbeidsredskap. Problemene oppstår ofte når de bruker det både privat og faglig, synes jeg.

Denne saken ligner litt på saken der avisa iTromsø siterte fra en lukket Facebook-profil, og dette ble klaget inn til PFU, som sa at avisa var i sin fulle rett til å sitere ytringen.

Ikke privat på Facebook er en kommentar til denne saken.

Jeg vet at enkelte norske redaksjoner har skjerpet inn overfor sine medarbeidere hva de kan gi uttrykk for på sosiale medier. Du kan ikke si annet på Twitter enn det du kan si på lufta/trykk, er modus operandi.
Det skal bli spennende å se når nærings- og organisasjonslivet kommer etter. Hva slags krav og retningslinjer vil de måtte implementere overfor medarbeidernes meningsutvekslinger på nettet? Hvor langt kan arbeidsgiveren gå i å stille krav til medarbeiderne, for å sikre sitt eget omdømme?

Jeg synes denne saken er interessant også i forhold til dette forumet. Jeg har lagt ut jobbrelaterte frustrasjonsspørsmål på M2 et par ganger, men jeg har vært veldig i tvil, og angrer i ettertid. Andre ser jeg utleverer både jobb og kollegaer i mye større grad. Til og med i kaffebloggen, som er åpen for alle, ser jeg at det kan komme ganske krasse meldinger om jobbrelaterte ting.

Selv om vi opererer med nick her, er vi ikke særlig anonyme. Etter at jeg fikk 2-3 FPere som venner på FB kjenner jeg igjen profilbilder og vet navnet på ganske mange.

Er det mer akseptert å utlevere jobb, kollegaer, kunder osv på FP enn FB?

noen skrev:

Er det mer akseptert å utlevere jobb, kollegaer, kunder osv på FP enn FB?

Det er nok vanligere, men ikke noe bedre av den grunn. Jeg synder selv, men angrer som deg alltid etterpå. I det hele tatt er det ganske vanskelig å definere grensene på nett.

noen skrev:

Er det mer akseptert å utlevere jobb, kollegaer, kunder osv på FP enn FB?

Jeg synes ikke det. Tvert imot, egentlig - stort sett har vi vel enda mindre oversikt over hvem som faktisk leser det vi skriver på FP, siden neppe noen av oss vet hvilken RL-person som er bak alle nickene her (eller alle nickene i M2/Pedagogene/andre lukkede underfora). Det kan være både naboer, slektninger, kolleger, kunder og journalister som leser det vi skriver.

noen skrev:

Er det mer akseptert å utlevere jobb, kollegaer, kunder osv på FP enn FB?

Niks. Det er virkelig ikke greit. Jeg gjør unntak for de som har blogger og som har veldig kontroll på hvem som leser der. Det blir mer som å rådføre seg med venner - det får være lov. Men der man ikke vet hvem som leser så er det smart å uttale seg som om det ikke gjør noe samme hvem som leser.

(Og med høyde for kritisk utlevering da. Jeg ser som en hovedsak ikke noe problem om noen strålende jubler over jobb og kule kunder - heller ikke om man kjenner igjen jobben eller kundene.)

Jeg synes det høres ut som om dette er et moralspørsmål, om ikke det er slik Skilpadda skisserer - en liten gruppe som lett kan gjenkjennes. Jeg synes liksom jeg ser for meg at jeg etter en dag på jobb skulle ha skrevet på FB; "Nok en dag på jobb hvor folk har brukt opp alle pengene sine på narkotika framfor mat. ". Det blir ikke helt i samme kategori som eksempelet i denne tråden, men ikke så langt unna. Ønsker man å skrive en kronikk om saken på mer overordnet nivå (sånn med hensyn til det Esme skriver, om at man i ytringsfrihetens navn må tåle litt) så synes jeg det stiller seg litt annerledes. Da kommenterer man en trend, ikke til en konkret men mer eller mindre anonym sak/situasjon man har i fanget for øyeblikket.

Når vi nå en gang er inne på taushetspliktspørsmål så må jeg si at jeg flere enn en gang har stusset på at folk etter mitt skjønn går langt i å bryte taushetsplikten i både åpne men oftere mer lukkede fora på nett. Jeg kan f.eks huske eksempler fra lærere, barnehagepersonale, sosialarbeidere eller lignende. Hvilken taushetsplikt lærerene omfattes av vet jeg ikke så mye om, men for den sistnevnte yrkesgruppen har jeg litt mer kunnskap - og der har jeg sett helt klare brudd i lukkede rom på nett. Nedsettende prat og detaljer rundt familier i små miljøer som lett kan identifiseres. Gjerne krydret med de aktuelles nasjonalitet. Slikt er virkelig ikke akseptabelt.

Jeg tror dette er en sånn greie der det er vanskelig å finne riktig balanse. Man skal ikke utlevere, men vi vil vel ikke at ting skal være hermetisk lukket heller? Da jeg hadde et helvete på arbeidsplassen fikk jeg beskjed om at ledelsen fant det "meget betenkelig og alvorlig" da jeg fortalte at jeg hadde pratet med mine nærmeste om hvordan jeg hadde det på jobb. Forventningen var altså at jeg som ble behandlet ganske dårlig på jobb av enkelte kolleger ikke skulle støtte meg til noen. (Selvsagt brøt jeg ikke taushetsplikten ang. pasienter, og jeg utleverte heller ikke enkeltkolleger. Jeg betrodde meg om hvordan jeg sto på do og hyperventilerte/gråt, hvordan jeg kastet opp før jeg skulle på jobb og hvor kjedelig det var at frisøndagene ble helt ødelagt av å grue seg til mandag osv..)

Heldigvis hadde jeg en fin-fin foreleser i bl.a. taushetsplikt noen år før som hadde gått litt i dybden på slike eksempler og jeg visste at det å betro seg til en nær krets om årsaken til forandringen i deg som de reagerer på og bekymrer seg for er sånn og slik. Så jeg lot meg heldigvis ikke lure til å tro at jeg hadde gjort noe galt ved å ikke isolere meg.

Men det sier jo litt om hvor uklart ting kan være, og hvordan uklarhet åpner for mye synsing. Jeg vil i alle fall ikke ha et samfunn der alle går rundt og later som om yrkeslivet bare er happisnappi. At alle lærere sitter med et glass rødvin og nikoser seg med rettebunken, at sykepleierne bare gleder seg til å dra på jobb, at det aldri noensinne merkes i arbeidsmiljøet når omorganisering er på gang på arbeidsplassen osv. Ikke tror jeg det er ok for barna våre å få inntrykk av at arbeidslivet skal være rosenrødt heller.

Hun som skrev på FB var kanskje litt uvøren i valg av publikum. En lukket gruppe på FB for kolleger hun stolte på kunne kanskje være et bedre forum for slike utblåsninger. Men jeg tar meg jo i å lure på hvordan studentene egentlig ser for seg "rettingens gleder". Gitt at dette er utblåsninger i denne situasjonen og ikke en holdning til studenter som gjennomsyrer det universitetet jevnt over.

Ikke brudd på taushetsplikten, nei, men definitivt dårlig dømmekraft. Jeg tror jeg har hatt statusoppdatering på FB som gikk på at jeg rettet ettellerannet, men jeg passer meg vel for å skrive noe om hvor dårlig det evt. er.

Irma skrev:

Jeg synes liksom jeg ser for meg at jeg etter en dag på jobb skulle ha skrevet på FB; "Nok en dag på jobb hvor folk har brukt opp alle pengene sine på narkotika framfor mat. ". Det blir ikke helt i samme kategori som eksempelet i denne tråden, men ikke så langt unna.

Slike utsagn sier jo ofte langt mer om avsender enn det avsender tror. Hadde jeg lest et sånt utsagn ville jeg nok ha tenkt "utbrenthet" om jeg var i det rause hjørnet. Eller "uegnethet" om jeg ikke var det.

kie skrev:

Slike utsagn sier jo ofte langt mer om avsender enn det avsender tror. Hadde jeg lest et sånt utsagn ville jeg nok ha tenkt "utbrenthet" om jeg var i det rause hjørnet. Eller "uegnethet" om jeg ikke var det.

Nå skjønner jeg jo at det fra Irma var en spøk. Når det gjelder lektoren som HI handlet om tenker jeg derimot mitt...:)

kie skrev:

Slike utsagn sier jo ofte langt mer om avsender enn det avsender tror. Hadde jeg lest et sånt utsagn ville jeg nok ha tenkt "utbrenthet" om jeg var i det rause hjørnet. Eller "uegnethet" om jeg ikke var det.

Enig. På statusoppdateringen står det vel noe sånt som "hva tenker du på" og med jevne mellomrom tenker jeg faktisk at jeg er lut lei masete og kvisete tenåringer, men jeg kan ikke automatisk gå ut fra at alle på vennelista skjønner at det bare er i dag, og at ikke minst 20 av dem tenker "fy søren, er glad hun ikke er lærer til mitt barn slik som hun sutrer."

(Jeg skriver generelt lite negativt om jobben på FB- av en eller annen grunn føler folk seg automatisk forpliktet til å kommentere hvor lang ferie jeg har. )

rine skrev:

Enig. På statusoppdateringen står det vel noe sånt som "hva tenker du på" og med jevne mellomrom tenker jeg faktisk at jeg er lut lei masete og kvisete tenåringer, men jeg kan ikke automatisk gå ut fra at alle på vennelista skjønner at det bare er i dag, og at ikke minst 20 av dem tenker "fy søren, er glad hun ikke er lærer til mitt barn slik som hun sutrer."

(Jeg skriver generelt lite negativt om jobben på FB- av en eller annen grunn føler folk seg automatisk forpliktet til å kommentere hvor lang ferie jeg har. )

En ting har jeg fått innprentet som lærerunge. Det er avspasering. Ikke ferie.

Arbeidsgiveren min har laget både strategi og veileder for bruk av sosiale medier, og har konto på både twitter, facebook og flickr.
I begynnelsen var det noen ansatte som sa mer enn de burde og endte med advarsel for det, så dermed tok kommunikasjonsavdelingen grep og laget et ordentlig opplegg.
De er også rundt om på avdelingene og snakker om hva og hvem og hvordan, holdningsskapende arbeid rett og slett!

Ru skrev:

Arbeidsgiveren min har laget både strategi og veileder for bruk av sosiale medier, og har konto på både twitter, facebook og flickr.
I begynnelsen var det noen ansatte som sa mer enn de burde og endte med advarsel for det, så dermed tok kommunikasjonsavdelingen grep og laget et ordentlig opplegg.
De er også rundt om på avdelingene og snakker om hva og hvem og hvordan, holdningsskapende arbeid rett og slett!

Det har min også. Jeg så ikke noen som gjorde noe dumt av kollegaer, men det skal vel mye til for at ikke en eller annen ansatt i en bedrift tråkker uti uten rettningslinjer.

Ru skrev:

Arbeidsgiveren min har laget både strategi og veileder for bruk av sosiale medier, og har konto på både twitter, facebook og flickr.
I begynnelsen var det noen ansatte som sa mer enn de burde og endte med advarsel for det, så dermed tok kommunikasjonsavdelingen grep og laget et ordentlig opplegg.
De er også rundt om på avdelingene og snakker om hva og hvem og hvordan, holdningsskapende arbeid rett og slett!

Vi har også klare regler for hvem som kommenterer hva. Det er utrolig ukomplisert og greit å kunne henvise til kommunikasjonsavdelingen altså.

Jeg føler dette blir forholdsvis relatert til den saken om varaordføreren i Aure kommune som hadde kommet med en noe "uheldig" kommentar om Norges bidrag til Melodi Grand Prix.

Jeg kan være enig med henne i at HabaHaba ikke gjenspeiler norsk folkemusikk og norske røtter, som kan være en fin ting å inkludere i et musikalsk bidrag som skal vises til hele Europa. Men man sier det bare ikke på den måten hun gjorde. Og i hvert fall ikke når du innehar et politisk verv av den karakteren.