Dere som tror på Gud

Ja, jeg har jo også lest forskjellige bøker, en heter: Og Gud ombestemte seg fordi hans folk våget å be. I denne boken hentes det frem eksmepler fra det gamle testamentet om hvordan bønn kan få Gud til å endre handlingen. (Nei, jeg husker ikke eksemplene.)

Det er vel dette som kalles det ondes problem?

Milfrid skrev:

Spennende tråd! Jeg er like undrende som deg, smilefjes, så denne tråden skal jeg følge med på 🙂

Jeg innser at man kan være oppegående og troende, jeg har flere gode venner av den sorten, men jeg klarer ikke å forstå hvordan man kan tro på Gud.

Men jeg innser jo at det handler om tro, og at enten så tror man, ellers så gjør man det ikke. Og jeg er i dem siste kategorien, regner meg selv som agnostiker. Har også humanetiker-venner, som definerer det som en katastrofe om deres barn skulle bli religiøse, men er ikke der selv. La folk få tro på hva de vil, så lenge de ikke plager andre med troen sin .

Ikke jeg heller, jeg syns det er kjempevanskelig, for de fleste troende jeg kjenner vil ikke hjelpe til å forklare, de blir bare snurt. Men jeg kan ikke forstå det.

Nå finnes det mange alternativer til en litt naiv "barnetro" når det gjelder dette med å tro på Gud.

Gud som en gammel mann med langt skjegg som sitter på en sky og dømmer over levende og døde har overhodet ingenting med min gudstro å gjøre.

Jeg tenker på "gud" som en guddommelig kraft, og vi er alle en del av denne guddommelige kraften - det er vårt "indre", sjelen vår, kjernen i selvet.
Når mennesker fjerner seg langt nok fra sin indre kjerne, blir det ubalanse i livet, og blir denne ubalansen stor nok, fører det til negative eller skadelige handlinger.

Det er mitt livssyn, og jeg er ikke kjempeinteressert i å diskutere det som i "overbevise noen", mer ment som et enkelt svar til smilefjes.

Men det går jo faktisk ikke an å forklare på en skikkelig måte, slik jeg ser det. For jeg vil aldri kunne forstå uansett hvor mye folk forklarer at de føler.

Tør jeg anbefale kapittelet «Storinkvisitoren» i Brødrene Karamazov?

Jeg synes ikke man skal måtte forsvare og forklare seg når det gjelder ens tro/religion. De aller fleste vet hva feks. kristendom er for noe, og noen tror mens andre ikke gjør det.

Det er også en ting som forundrer meg, kritiske spørsmål er ikke lov og blir (av mange) enten avvist eller begrunnet med at "det står i bibelen så derfor".
Jeg synes det er et vanskelig tema siden det er så fort gjort å tråkke noen på tærne, men jeg er oppriktig forundret over at folk tror på en Gud som jo ikke er spesielt snill. Ikke den bibelske guden i alle fall. Det må jo gå an å diskutere på generelt grunnlag, og ikke ta det som et personlig angrep. Det er mye ved kristendommen (og andre religioner) og tro som jeg ikke forstår og sikkert ikke vet, derfor er det jo interessant å høre hva mennesker som tror mener og hvordan de tenker.

Jeg synes også det er rart at noen feks. kan havne i en sekt og tro på (etter min mening) helt absurde ting, men de tror det de tror, og for meg får de bare tro på det de vil uten at jeg maser og graver. Jeg tror også på ting selv om jeg ikke er kristen, ting som ikke kan forklares.

Altså, jeg mener ikke at noen skal måtte forsvare hva de tror på. Man tror på hva man vil. Men jeg skulle gjerne skjønt greia. For det er liksom ikke logisk for meg det her. Og når noe er så krystallklart ulogisk for meg og oppegående mennesker jeg kan ha stor respekt for likevel har en sterk overbevisning om at det er vits i å be for mer enn at det er en bra teknikk for meditasjon - fordi de mener at det virkelig er noen som hører - ja, så lurer jeg veldig da.

Jeg tenker at det må jo virkelig være noe her som er å få tak på som jeg ikke skjønner.

At man velger om man vil tro eller ikke er greit. Men hvorfor man velger å tro at det finnes en kraft som ser oss alle sammen og er glade i alle og tar vare på oss - også er han såpass lite virksom i tillitsvervet sitt som jeg synes det ser ut til at han er - det er rart for meg. Han var jo veldig aktiv i tidene som er beskrevet i testamentene. Hvorfor ikke nå lenger?

Og er egentlig alle mennesker like for Gud og like høyt elsket uansett hvordan de har syndet og holdt på?

Klart dette er noe som ikke kan forklares! Tro er jo et aktivt valg. Ingen VET jo at Gud finns, selv om man aldri så mye mener at de vet.

Men om man nå mener at man vet eller velger å tro på at han finnes - hvordan kan man da overse det vonde som skjer? Eller la være å vektlegge det inn i et konsept hvor det rett og slett ikke henger på greip at sånt kan skje?

Muskat skrev:

Jeg sliter også litt med å forstå at siden vi har "fri vilje" så kan Gud bare la det skure og gå. Han er da virkelig ikke spesielt sympatisk. Hadde jeg vært Gud så skulle jeg nå i alle fall gjort et par ting:

* Gitt meg til kjenne! Hallo dere, jeg fins! Slik det er nå så skal man tro på en Gud som ikke har latt høre fra seg på, tja, et par tusen år. (Om så noensinne).
Han sa jo, Hallo skjerp dere, da han sendte profeter til menneskene for å advare dem mot at de levde på feil måte og ikke fulgte de ti bud.

* Sagt: Hallo! Skjerp dere! Det var ikke sånn jeg tenkte dere skulle oppføre dere.

Hadde det vært mer sympatisk om han skapte oss som marjonetter som
Nei men han har jo grepet inn: Da han så at menneskene var onde også, og at vi ikke klarte å leve etter hgans vilje, sendte han Jesus som sin stedfortreder, for å ta på seg straffen for det onde menneskene har gjort og gjør.
Og så sies det jo i Bibelen at Guds rike er kommet, og at Jesusåpnet veien inn til GUd igjen. Men det endelige oppgjøret med ondskapen skjer på dommens dag.

Hondacrv skrev:

Hadde det vært mer sympatisk om han skapte oss som marjonetter som
Nei men han har jo grepet inn: Da han så at menneskene var onde også, og at vi ikke klarte å leve etter hgans vilje, sendte han Jesus som sin stedfortreder, for å ta på seg straffen for det onde menneskene har gjort og gjør.
Og så sies det jo i Bibelen at Guds rike er kommet, og at Jesusåpnet veien inn til GUd igjen. Men det endelige oppgjøret med ondskapen skjer på dommens dag.

Det er nettopp det - det hjelper torturerte babyer lite at de som tortuerer dem har en som tar på seg straffen for dem da. Jeg ser at den som synder skal få tilgivelse. Men jeg ser ikke at den som utsettes for disse syndene skal få noe hjelp noe sted. Deres liv og sjel må da også ha en verdi?

smilefjes skrev:

At man velger om man vil tro eller ikke er greit. Men hvorfor man velger å tro at det finnes en kraft som ser oss alle sammen og er glade i alle og tar vare på oss - også er han såpass lite virksom i tillitsvervet sitt som jeg synes det ser ut til at han er - det er rart for meg. Han var jo veldig aktiv i tidene som er beskrevet i testamentene. Hvorfor ikke nå lenger?

Og er egentlig alle mennesker like for Gud og like høyt elsket uansett hvordan de har syndet og holdt på?

Men hvis man tenker at Gud er god og at han har en motstander i verden (det onde, satan eller hva man nå kaller han), hvor kommer da det gode som skjer fra? KAn det ha sammenheng med at mange ber om at Guds vilje og det gode må skje? At mange (de fleste mennesker) er preget av, og bærer bildet av en god Gud med seg? Tenker man at det onde er styrt av en Ond makt så bør man vel tenke at det gode er styrt av en god makt?


Ja, alle er like for Gud. Det har vel med det at man er skapt i Guds bilde å gjøre. Jesus tok jo med seg røveren på korset til Prardis Måtte knegge litt fordi det høres så banalt ut...

smilefjes skrev:

Det er nettopp det - det hjelper torturerte babyer lite at de som tortuerer dem har en som tar på seg straffen for dem da. Jeg ser at den som synder skal få tilgivelse. Men jeg ser ikke at den som utsettes for disse syndene skal få noe hjelp noe sted. Deres liv og sjel må da også ha en verdi?

Det er et fryktelig paradoks og jeg kan ikke svare. Det står vel noe i Bibelen om at Gud er på de svake sin side, og at Jesus alltid stilte seg på de svakes side: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i Ånden..."
Men jeg ser jo at ikke det er noe særlig trøst...

Fluke skrev:

Før følte jeg at uttrykket "Herrens veier er uransakelige" var provoserende, men nå finner jeg av en eller annen grunn trygghet i uttrykket (om det ikke brukes om banaliteter da).

Jeg liker heller ikke uttrykket når det brukes som forklaring eller trøst når ting går galt. Men for MEG dekker uttrykket alt jeg mener om Gud, nemlig at vi vet ingenting. Vi kan ikke forklare Gud, vi kan ikke forstå hva Gud vil med oss. Det kan ingen påberope seg. Men kan tro eller man kan la være å tro. Jeg synes begge deler er like greit. Jeg tror. Men jeg kan ikke rasjonalisere det. Det er bare noe jeg gjør. Det betyr ikke at jeg påberoper meg retten til å komme med en fasit. Langt ifra. For alt jeg vet, kan det jo hende jeg tar fullstendig feil. Men det er jo en sjanse man tar når man tror på noe som ikke er håndfast.

Hondacrv skrev:

Hadde det vært mer sympatisk om han skapte oss som marjonetter som
Nei men han har jo grepet inn: Da han så at menneskene var onde også, og at vi ikke klarte å leve etter hgans vilje, sendte han Jesus som sin stedfortreder, for å ta på seg straffen for det onde menneskene har gjort og gjør.

Nei, men han kan da vel gi seg til kjenne? Han vil ikke bevise at han finnes men forlanger likevel at man skal tro på ham?
Og ikke er det spesielt sympatisk å sende Jesus for ta på seg straffen for det onde, hvorfor måtte en person ta på seg straffen? Han har for meg uforståelige måter å kommunisere på.

Muskat skrev:

Nei, men han kan da vel gi seg til kjenne? Han vil ikke bevise at han finnes men forlanger likevel at man skal tro på ham?
Og ikke er det spesielt sympatisk å sende Jesus for ta på seg straffen for det onde, hvorfor måtte en person ta på seg straffen? Han har for meg uforståelige måter å kommunisere på.

Det med stedfortreder var dårlig formulert.

JEg skrev noe over ang det å gi seg til kjenne.

Kristendommen sier at Gud er ett vesen men tre persona, eller tre "roller" for å si det litt enkelt. (Gud - skaper og opprettholder, Jesus - frelser, Den Hellige Ånd, - livgiver) Så når Gud sender Jesus, er det han selv som lider for menneskenes skyld. En som er uten synd må jo ta på seg straffen, for alle mennesker har syndet i følge bibelen.

Og han forlanger vel ikke at noen skal tro på han? Å tro er jo nettop det, å tro, noe man gjør hvis man ønsker det, uten å skulle ha bevist noe? Som at vi tror på kjærligheten når vi gifter oss, uten å kunne bevise at det vil vare?

Dersom det finnes en eller annen form for gud som er noenlunde i tråd med de store religionene får jeg nok en kjip overraskelse når jeg dør.

Men skitt heller, jeg tar sjansen. :klin gærn: