Dere som tror på Gud

, Mauser.

Jeg selv har vokst opp i ett kristen hjem. Hva jeg har lært er att den gangen menneskene gjorde opprør så fikk man kjennskap til det gode og det onde som gud hadde. Satan gjorde opprør og gud ga da satan rådighet til og være hersker over jorden for å vise om han mente han klarte jobben bedre. Det kommer en tid i følge bibelen da gud skal overta styringen for tusen år da skal gud vise hvordan hans plan var ment for oss mennesker var og det er total fred og harmoni det er min tolkning og tro på det jeg har lest og lært ihvertfall.
Hvorfor griper ikke Gud inn er vanskelig for meg og svare, noen ganger gjør han det andre ganger ikke. Men vi mennesker skaper selv dem onde planene og handlinger som vi gjør, og det er pga att vi har egen fri vilje som Gud ikke kan styre. Han ga oss den frie viljen som han ikke kan styre over selv ennå. Nå går det utover uksyldige barn og andre og det kan være vanskelig og tenke seg hvorfor griper ikke Gud inn når han er Gud. Jeg tror att satan ofte vill att vi skal skylde på Gud for att han ikke griper inn mens han står bak det som skjer av det onde siden han er hersker over verden som Gud ga til han den gangen i følge bibelen.
Selv lever jeg ikke som en kristen i dag, men jeg tror på dette selv om jeg har tenkt dem samme tankene som du sitter med.

Jeg ser jo at Gud har et opplegg for de som synder. At han gir liv er jeg også med på. Frelsen er jo der for mange.

Men det med at alle mennesker har syndet - det sliter jeg med. Små barn har enkelt og greit aldri syndet. Også er det dette med at man kan vende seg til Gud og få hjelp. Man kan jo ikke det - han vil neppe stille opp for noen når han ikke stiller opp for de aller mest svake og stakkarslige.

At det finnes en ond kraft kan jeg også forstå. Men jeg kan bare ikke forstå at denne er sterkere enn Gud hvis Gud er allmektig. Da er han jo ikke allmektig?

Bauche skrev:

Klart dette er noe som ikke kan forklares! Tro er jo et aktivt valg. Ingen VET jo at Gud finns, selv om man aldri så mye mener at de vet.

Jeg tror ikke man kan velge å tro, jeg tror bare at det er noe man gjør. Man kan ikke bestemme seg for å bli en kristen/muslim/hva som helst. Jeg har ikke tatt et bevisst valg. Jeg er oppvokst i en normal, kristen familie, men på et eller annet tidspunkt gikk det opp for meg at jeg ikke trodde. Ikke bittelitt en gang.

Jeg tror. Men det er ikke et aktivt valg jeg har tatt. Hvordan kan det å tro være et aktivt valg? Man tar et aktivt valg når man velger å følge en religion eller en lære, men selve troen har ingen ting med aktive valg å gjøre.

Veldig interessant diskusjon, som det er alt for sent på kvelden å hive seg med i. Men må følge med videre, ja

Jeg skjønner godt ønsket noen har om at Gud skal komme og fikse opp i dritten her på jorda, eller iallfall skåne de mest uskyldige fra råskapen som gjøres her og der.
Jeg har et todelt forhold til at "dine dager er talte" og at alt som skjer har en dypere mening... Ikke bare todelt forresten, men mangedelt. for jeg tror dessverre at noe er forutbestemt: jeg liker det ikke, og vil ikke tro det, men det er for meg tydelig at det er ikke alltid logikk i når noen dør. At ukrutt ikke forgår så lett er litt innenfor det samme, tenker jeg. For det er da pussig hvordan noen overlever både det ene og det andre, mens andre igjen bare *poff* og dett var dett...

Som ungdom opplevde jeg å få et "forvarsel" om at noen i min nære familie skulle dø. Jeg har aldri helt klart å forsone meg med hele greia at jeg faktisk fikk dette forvarselet, for det er så mye som strider med min sunne fornuft rundt det, for ikke å snakke om ubehaget ved å måtte akseptere det sok skjedde hvis jeg sier til meg selv at jeg tror på forvarselet. Men det skumle er at når jeg nå i voksen alder har snakket med søsteren til han som døde,så forteller hun meg at hun også fikk et forvarsel kort tid før han døde, vi har altså vært flere som ubevisst "følte" at noe skulle skje. Jeg kjenner jeg får gåsehud av å tenke at det var en mening i at min lille fetter skulle dø, 6 år gammel, i en tragisk hjemmeulykke. Men jeg har aldri klart å fornekte atjeg fikk forvarsel. Og man kan mene mye om sånne forvarsel, det gjør jeg også! Men problemet er at "noe" fortalte meg noe kom til å skje. Og det skjedde. Jeg skulle definitivt ønske GudHimselfTM kom og endret utfallet, men nei. Og jeg har mange ganger fått spørsmålet fra venner om jeg ikke sluttet å tro på Gud etter at min fetter døde, men det irriterende er at jeg ble bare enda mer sikker på at det finnes "noe" eller "noen"...

Og så tenker jeg at all det onde som blir gjort ikke er Gud sine handlinger, det er ikke Gud som er poblemet- det er menneskenes handlinger...
Om det hjelper å be, be om hjelp, be om støtte, be om hva-som-helst, så finnes det vel i ingen fasitsvar. JEG har aldri opplevd at noe kommer fykende ned og redder meg unna ubehageligheter eller hva det måtte være, men jeg tror likevel det hjelper mer å be enn å ikke gjøre det: litt i tråd om at gode tanker er bedre for verden enn onde tanker (tankens kraft i inkaenes religion fascinerer meg).

Dette ble rotete, kjenner jeg. Bær over omdet for mye uforståelig svada.

Jeg tror også.

Og jeg er slettes ikke enig i at Gud aldri griper inn. Altså, han griper ikke inn på den måten man ser i f.eks. "Life of Brian", med mørk stemme fra oven og en gigantisk pekefinger som fy-fy-er! Men i form av oss mennesker. I form av alt det gode som skjer på jorden. Redningsarbeiderne som daglig ofrer liv og helse i krigssoner, leger uten grenser som daglig tar seg av de svakeste, medmennesket som redder deg fra drukningsdøden og kompisen som snakker deg bort fra selvmordstankene.

Jeg tror ikke Gud griper inn i alle tenkelige situasjoner, jeg tror nemlig også på tilfeldigheter og uforklarlige hendelser, men at han påvirker og bruker det gode i oss og på den måten viser nærhet - det tror jeg på.

Jeg synes det er vanskelig å forklare hva jeg tror, det er derfor jeg har troen i meg og bruker den til å skape noe positivt selv. Hva kan jeg gjøre, hvem kan jeg hjelpe, hva kan jeg si for å bli hørt. Jeg lener meg på troen, men jeg gjemmer meg ikke bak den.

Mye handler vel om at man må se de tingene som kan defineres som Guds inngripen. Noen kan definere slikt som flaks, tross alt (ikke selvmordsforsøk altså, men andre ting)

Jeg definerer meg som et særdeles heldig menneske. Har jeg hatt en sterkere Gudstro har jeg nok definiert meg som svært velsignet. Uansett er jeg takknemlig da....

Gud ønsker ikke lydige tjenere, men mennesker som tilber av kjærlighet. Kjærlighet forutsetter fri vilje.

Det onde kom med syndefallet. Mennesket var i utgangspunktet skapt til nær relasjon med Gud i Edens hage. Gud ga dem alt de trengte, men forbød dem å spise av kunnskapens tre. Det gjorde de jo likevel, og i samme sekund ble mennesket opptatt av seg selv og sitt. De løy og kastet skyld på hverandre, og synden var i verden.

I Edens hage stod også Livets Tre, som ga evig liv. Gud var nødt til å vise Adam og Eva ut av hagen, for ingenting ville vært verre enn en evighet av liv med synd, ondskap, lidelse og sorg.

Gjennom det gamle testamentet gjør Gud stadige forsøk på å gjennopprette relasjonen med mennesket. Uten å lykkes. Han gjorde et forsøk på utrydde synden og reddet de rettskafne menneskene han kunne finne. Det var vel ikke fler enn Noah og familien hans. Han kunne selvsagt ha fjernet fri vilje, men ville ikke det også ta vekk selve essensen i mennesket? Evnen til å elske betingelsesløst?

Gud tåler ikke ondskap, synd. Men ondskapen er menneskenes verk, ikke Guds.

Og apropos underene Gud gjorde gjennom Jesus, som vann til vin, helbrede syke, osv: Da Jesus forlot vår verden ble denne oppgaven, å forvalte Guds rike på jord, overlatt til oss mennesker, ved Den Hellige Ånd. Det vil si at å gjøre under er vår oppgave nå. Hva er det som hindrer oss? Vi vil ikke alltid lykkes, men for det meste av tiden så prøver vi ikke en gang.

Niobe - takk for forklaringer. De belyser en god del.
Jeg benytter anledningen til å si tusen takk til de som svarer på dette. Det er vanskelige ting å spørre om fordi det jo er å stille kritiske spørsmål til noe som er viktig for en. Det er ikke meningen å vinne noen diskusjon heller - jeg er oppriktig interessert i å finne ut sammenhengen her.

Det med at det er opp til menneskene nå kan jeg skjønne. Det kan forklare det som skjer. Men det innebærer jo da at det ikke er noen hjelp å hente hos Gud mer? Vi må gjøre jobben selv?

Dermed lurer jeg fremdelers på hvorfor noen tror at de kan hente hjelp hos Gud når det forekommer tortur av babyer hvor han ikke griper inn?

Da vil han jo ikke gripe inn og hjelpe noen andre heller? Annet enn at de kan hjelpe seg selv ved at de får styrke fra seg selv fordi de tror da - som for meg som ikke tror blir en slags meditasjonsteknikk hvor man ikke henter noe utenfra?

Jeg har ikke lest alle lenkene dere har lagt ut enda, men jeg kommer til å lese dem. Tusen takk. 🙂

Det er definitivt hjelp å hente hos Gud. Den Hellige Ånd er gitt av Gud, og en forutsetning for å utføre undrene. Og jeg ser folk hente håp, tro og styrke hos Gud; hvor mye kan man egentlig utrette uten?

Niobe skrev:

Det er definitivt hjelp å hente hos Gud. Den Hellige Ånd er gitt av Gud, og en forutsetning for å utføre undrene. Og jeg ser folk hente håp, tro og styrke hos Gud; hvor mye kan man egentlig utrette uten?

Jeg utretter jo mitt jeg, og jeg henter ikke noe fra Gud. Men jeg ser hva du mener også.

Poenget er vel at for de som tror på Gud, så er det definitivt hjelp å hente.

Niobe skrev:

Poenget er vel at for de som tror på Gud, så er det definitivt hjelp å hente.

Men hvorfor er det hjelp å hente for de som tror når det ikke er hjelp å hente til de som trenger det mest? Som små barn? Evt små barn som tror til og med?

smilefjes skrev:

Men hvorfor er det hjelp å hente for de som tror når det ikke er hjelp å hente til de som trenger det mest? Som små barn? Evt små barn som tror til og med?

Hvordan vet du at de ikke synes de får hjelp? Selv om livet kanskje ikke blir godt der og da?

Det er mange ganger jeg har bedt om styrke til å holde ut, heller enn å få slippe. Utad ser det kanskje ut til at jeg ikke får noe i det hele tatt.

Ingen har lovet de troende at livet vil lett eller rettferdig. Heller tvert i mot.

smilefjes skrev:

Dermed lurer jeg fremdelers på hvorfor noen tror at de kan hente hjelp hos Gud når det forekommer tortur av babyer hvor han ikke griper inn?

For å summere det opp med en vits;

En blondine trengte penger og ba til gud om å vinne i lotto.

Så var det mye frem og tilbake (for jeg husker ikke hele vitsen) og da blondinen for tredje gang gråtkvalt henvendte seg til gud om å vinne i lotto, for nå var hun på livets rand, så tordnet det fra oven; Du må da pokker meg ta å levere inn en kupong først!

Ja, en vits, men jeg tror det er dette som er poenget. Styrken kan vi få fra gud (eller de som tror iallfall), men handlingen må vi foreta selv. Dermed kan gud ikke hjelpe til med annet enn å være "tilstede" for moren til det drepte barnet, når noen tidligere har valgt å ikke følge den rette veien ved å ikke drepe barnet i utgangspunktet. Men da må moren være villig til å ta imot denne støtten og da må hun jo tro og dermed sette sin lit til at gud kan bidra til å gjøre sorgen hennes lettere. Sånn jeg har forstått det.

En fortelling til:

En mann døde og kom til himmelen. St. Peter viste ham rundt, og blant annet gikk de forbi en stor lagerbygning. Mannen ble nysgjerrig og spurte St. Peter hva som var i bygningen. St. Peter dro på det og ville ikke helt svare, men mannen ga seg ikke. Til slutt viste St. Peter ham inn i bygningen.

Der var det rader på rader med uåpnede gaveesker. De gikk langs radene og kikket på eskene, som alle var merket med navn. Til slutt kom de til en reol full av gaveesker med mannens navn på. Han kikket forundret på dem, og spurte St. Peter hva det var.

St. Peter svarte: Det er alle velsignelsene og bønnesvarene Gud har ønsket å gi deg, mens om du aldri har bedt om...