Dere som tror på Gud

Kjempeflott diskusjon. 🙂
Jeg respekterer at folk tror, men har ingen Gudstro selv. Jeg har forstått det slik som Niobe forklarer det at det er opp til oss mennesker nå, men at vi kan hente tro og styrke gjennom bønn.

For oss om ikke tror på Gud, så har vi kanskje andre ting vi kan hente tro og styrke gjennom. Gjennom oss selv eller kanskje kjærlighet til andre.

Det som gjør at jeg ofte er kritisk til Kristendommen/Islam/Jødedommen etc er at gjør onde ting i Guds navn. Jeg prøver å si til meg selv at dette som oftes er en liten gruppe mennesker og ikke majoritetens holdning/forståelse av sin religion. Jeg har problemer med å forstå (forsvare) måten feks Norge ble kristnet på, jeg har store problemer med å forstå jihad, krigen mellom Israel og Palestina - Hvor jødene påstår at Gud har gitt dem landet. Hvordan forsvarer man slikt med tro på Gud? At man gjør det i Guds navn?

Skremmern skrev:

Og jeg er slettes ikke enig i at Gud aldri griper inn. Altså, han griper ikke inn på den måten man ser i f.eks. "Life of Brian", med mørk stemme fra oven og en gigantisk pekefinger som fy-fy-er! Men i form av oss mennesker. I form av alt det gode som skjer på jorden. Redningsarbeiderne som daglig ofrer liv og helse i krigssoner, leger uten grenser som daglig tar seg av de svakeste, medmennesket som redder deg fra drukningsdøden og kompisen som snakker deg bort fra selvmordstankene.

For å fortsette litt i Sitron sin vitseverden - en liten en som oppsummerer denne på en ganske fin måte.

En stor flom rammet en dag et boligområde og folk måtte redde seg unna så best de kunne. En mann fikk klatret opp på taket av huset sitt, og der satt han og ventet på redning. Han ba til Gud: "Gud, nå må du komme og redde meg."

Først kom en mann forbi med en robåt. Han ropte opp til mannen på taket: "Hei, kom deg opp i båten min!" Mannen på taket takket pent nei, han satte sin lit til at Herren skulle redde ham.

Deretter kom det et redninghelikopter flygende. Det ble senket ned en stige, og mannen fikk beskjed om å klatre opp. "Nei, jeg venter på at Gud skal redde meg," var atter en gang svaret. Helikopteret fløy så videre.

Det gikk som det måtte gå. Til slutt klarte ikke huset å holde stand mot vannet lenger. Det ble tatt av strømmen, mannen druknet og befant seg så hos St. Peter. Der ble han tatt vel i mot, og han fikk lov å møte Gud selv.

Mannen var en smule irritert over Gud, som han hadde satt slik stor lit til, og spurte sjefen rett ut: "Her ba jeg deg i min nød om å redde meg, og du kom ikke. Hvorfor unlot du å redde meg?"

Gud ser oppgitt på mannen og sier: "Altså. Først sender jeg deg en båt, og så et helikopter. Hva i all verden hadde du forventet?"



Jeg er selv vokst opp i et kristent hjem. Jeg anser meg ikke lenger som troende, av mange årsaker, men jeg kjenner ennå følelsen av trygghet jeg hadde mens jeg ennå regnet meg som kristen. Jeg møtte motgang den gang også, men jeg fikk alltid en indre ro som hjalp meg å bære det som traff meg. Jeg opplevde ofte å be, og få svar - ikke akkurat direkte som jeg ba om, men via andre veier og på andre måter enn hva jeg hadde forventet.

I dag tenker jeg at "placebo er en kjekk medisin," hva de bønnesvarene angår, men den gang oppfattet jeg det som nettopp dette - bønnesvar.

Og som svar på det ondes dilemma... Vil man leve i frihet i en uperfekt verden, frihet til å tenke og si hva man vil, på den bekostning av at enkelte mennesker gjør onde ting, eller vil man leve i et perfekt diktatur - en verden hvor alle oppfører seg pent og alle har det bra, men man aldri kan opponere eller tenke selv fordi Gud da vil gripe inn?

(Innimellom høres dog dikaturvarianten forlokkende ut. )

Alt er slangen sin feil.
Her er en kort oppsummering dersom noen trenger bibeloppfriskning:
http://www.youtube.com/watch?v=ocgcj-C_nIw

Jeg tror ikke på en personifisert gud som sitter i himmelen og kan svinge tryllestaven sin om han bare gadd å bry seg.

Jeg tror på gud som en god kraft, som vi mennesker kan hente kraft og styre fra hvis vi vil. Hvis vi mennesker jobber med kjærlighet mot det gode vil verden bli et bra sted. Hvis vi derimot fjerner oss fra gud og blir mer opptatt av makt, egoisme osv så skjer vonde ting. Og det er jo fint at det aldri er for seint å snu om til det gode.

Hvorfor ting skjer sånn eller slik, handler jo også om hva slags syn man har på "meningen med livet" og hva som skjer etter dette livet. I den store sammenheng er det kanskje ikke et mål å leve lengst mulig eller være mest mulig lykkelig den tiden man er her.

Nå er ikke jeg spesielt tilhenger av kristendommen, men hvis vi skal gå inn på den så sendte gud sin sønn Jesus for å vise oss veien. Jeg tror man finner mange svare hvis man ser på Jesu liv og virke, og ser bort fra alt som kom til seinere.

Sitron skrev:

Styrken kan vi få fra gud (eller de som tror iallfall), men handlingen må vi foreta selv. Dermed kan gud ikke hjelpe til med annet enn å være "tilstede" for moren til det drepte barnet, når noen tidligere har valgt å ikke følge den rette veien ved å ikke drepe barnet i utgangspunktet. Men da må moren være villig til å ta imot denne støtten og da må hun jo tro og dermed sette sin lit til at gud kan bidra til å gjøre sorgen hennes lettere. Sånn jeg har forstått det.

Ja, det er slik jeg også tenker.

Jeg har ikke lest hele tråden. Mye fordi jeg vil svare helt på egenhånd.

Fri vilje er svaret her. Hvis man leser i gamle testamentet, er det flere ganger Gud griper inn og straffer de onde. Et eksempel er en by han brenner opp (Sodoma og Gomorra, eller noe sånt). Noas Ark kom fordi det var så mange onde mennesker på jorden og Gud villle at verden skulle få en ny start. Etter Noas ark står det at Gud ga et løfte om at han aldri mer ville gjøre noe slikt igjen.

Vi har fri vilje, og de må vi egentlig se på som en velsignelse. Men dessverre er det disse som velger å gjøre onde ting. Hvis man er kristen tror man at disse vil få sin dom når de en gang dør. Selvsagt er det helt tragisk med alle disse uskyldige som blir rammet av onde handlinger, og det er baksiden av fri vilje.

Vi kan prøve å analysere og gruble så mye vi vil, men vi vil nok aldri forstå alt som skjer helt. Svarene tror jeg kommer når vi en gang vandrer fra denne jorden.

LilleBulla skrev:

Ikke jeg heller, jeg syns det er kjempevanskelig, for de fleste troende jeg kjenner vil ikke hjelpe til å forklare, de blir bare snurt. Men jeg kan ikke forstå det.

Spør meg du. 😉

Fotspor i sanden



En natt drømte jeg at jeg gikk sammen med Herren på en strand. Mens vi gikk der, kom mange bilder fra livet mitt til syne som lysglimt på himmelen over oss.I hvert av bildene så jeg avtrykk av føtter i sanden.I bildene av de gode stundene kunne jeg tydelig se avtrykket av to par føtter som gikk ved siden av hverandre.Men i de vanskelige stundene, da jeg hadde det vondt og var redd, eller var fylt av sorg og mismot, var det bare ett par fotavtrykk i bildet.Dette forstod jeg ikke, så jeg sa til Herren: Du lovte meg, Herre, at hvis jeg fulgte deg, ville du alltid gå sammen med meg. Men da livet mitt var aller vanskeligst, var det bare ett par fotspor å se. Hvorfor var du ikke hos meg da jeg trengte deg aller mest? Herren svarte: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og ville aldri forlate deg. De gangene det bare var ett par fotspor i sanden, det var da jeg bar deg i armene mine.

det er sikkert noe der ute som vi ikke ser, men vet ikke helt hva jeg skal tro

Mennesker har sin egen vilje. Gud står ikke bak når vonde ting skjer, men han gir oss styrke slik at vi kommer opp igjen. Dersom vi er åpne for det vil vi se det.

Jeg var ikke åpen for det tidligere, men med min kreftsykdom har jeg opplevd uforklarlige ting. Jeg kaller det Gud, men jeg kan også kalle det en kraft/energi.... Jeg kan få bilder som er helt klare når jeg mediterer. Bilder som jeg overhodet ikke har tenkt på selv. Jeg har kjent kraftige blomsterdufter så sterke, men ingen andre har kjent som var sammen med meg, jeg har møtt mennesker som har gitt meg det jeg ba om hjelp til i en stille bønn, jeg har bedt om hjelp da jeg lå i dødsangst og jeg kjente fysisk at noen strøk over kroppen min så jeg sluttet å skjelve og klarte å stå opp for å ta vare på mine barn.... det er mange slike ting som nå har gitt meg en tro. Men jeg passer ikke inn på bedehus og i konservative religiøse miljøer. Min tro er min personlige tro. Jeg tror at det som står i Bibelen har skjedd, men jeg har ikke noe behov for å forklare hvordan Jesus kunne gå på vannet. Jeg tror heller at det var en måte å "dramatisere" eller skrive en historie på for å "bevise" og underbygge hvor stor Jesus var. Jeg tror ikke han gikk på vannet i realiteten. Kanskje tar jeg feil, men det er min tanke.

Det er mine opplevelser. Samtidig får jeg i mot kristendom og religioner når jeg ser predikanter og andre veldig religiøse personer, fordi de snakker med et språk jeg ikke er fortrolig med. Da tar jeg avstand. Jeg har min tro og den er MIN. Jeg har opplevd det jeg har og det er såpass mye nå at jeg er ikke i tvil om at det finns en kraft. Vi kan kalle det Gud, Allah eller hva vi vil, men det er noe vi enda ikke forstår og har evner til å vise via forskning, men det er der. Iallefall for meg, og det hjelper meg nå som jeg er dødssyk. Jeg trenger ingen forklaring. Jeg godtar at det er sånn det er.

De som vil må bare le av meg og syns det er latterlig, men det er deres ståsted. Jeg respekterer deres ståsted. Jeg har jo vært der selv. Jeg har ikke trodd på Gud, men har heldigvis vært ydmyk i forhold til at jeg ikke sitter med alle svar.

Mex skrev:

Kjempeflott diskusjon. 🙂
Jeg respekterer at folk tror, men har ingen Gudstro selv. Jeg har forstått det slik som Niobe forklarer det at det er opp til oss mennesker nå, men at vi kan hente tro og styrke gjennom bønn.

For oss om ikke tror på Gud, så har vi kanskje andre ting vi kan hente tro og styrke gjennom. Gjennom oss selv eller kanskje kjærlighet til andre.

Det som gjør at jeg ofte er kritisk til Kristendommen/Islam/Jødedommen etc er at gjør onde ting i Guds navn. Jeg prøver å si til meg selv at dette som oftes er en liten gruppe mennesker og ikke majoritetens holdning/forståelse av sin religion. Jeg har problemer med å forstå (forsvare) måten feks Norge ble kristnet på, jeg har store problemer med å forstå jihad, krigen mellom Israel og Palestina - Hvor jødene påstår at Gud har gitt dem landet. Hvordan forsvarer man slikt med tro på Gud? At man gjør det i Guds navn?

Godt sagt.

Det er menneskene som bruker religion for å få makt. Det er helt feil. Gudstroen må vi finne i oss selv. Den skal ikke brukes til maktmisbruk og overgrep, slik jeg ser det.

Hvis jeg har skjønt dette riktig nå, så funker troen da for de fleste slik at man henter styrke og trøst i troen på Gud. Men at man ikke forventer noen direkte inngripen fra Gud i egen person fordi han ikke vil prioritere å hjelpe noen i nød over å respektere den som fremprovoserer nøden sin rett til å ta egne valg?

Gud er bare tilstede i form at noen å tro på, men man regner ikke med at han stiller opp personlig eller aktivt gjør noe for noen? Man må hjelpe seg selv, men man kan ha Gud som heiagjeng nærmest?

Det kan jeg skjønne.

smilefjes skrev:

Hvis jeg har skjønt dette riktig nå, så funker troen da for de fleste slik at man henter styrke og trøst i troen på Gud. Men at man ikke forventer noen direkte inngripen fra Gud i egen person fordi han ikke vil prioritere å hjelpe noen i nød over å respektere den som fremprovoserer nøden sin rett til å ta egne valg?

Gud er bare tilstede i form at noen å tro på, men man regner ikke med at han stiller opp personlig eller aktivt gjør noe for noen? Man må hjelpe seg selv, men man kan ha Gud som heiagjeng nærmest?

Det kan jeg skjønne.

Det er sånn ca riktig. Man kan be om hjelp, og mange mener at de får hjelpe noen ganger. Men man kan ikke forvente å få hjelp selv om man ber om det. Allikevel kan man føle trøst i å be til Gud og ha troen, og det kan gi en styrke og være til hjelp når man har det tøft. På en måte kan man jo si at man da hjelper seg selv, men denne allmektige Guden blir da en kraft man bruker til å hente krefter fra.

smilefjes skrev:

Hvis jeg har skjønt dette riktig nå, så funker troen da for de fleste slik at man henter styrke og trøst i troen på Gud. Men at man ikke forventer noen direkte inngripen fra Gud i egen person fordi han ikke vil prioritere å hjelpe noen i nød over å respektere den som fremprovoserer nøden sin rett til å ta egne valg?

Gud er bare tilstede i form at noen å tro på, men man regner ikke med at han stiller opp personlig eller aktivt gjør noe for noen? Man må hjelpe seg selv, men man kan ha Gud som heiagjeng nærmest?

Det kan jeg skjønne.

Slik du skriver det nå Smilefjes så virker det som du går ut fra at Gud på en måte er en person med en vilje som et menneske. Forstår jeg deg rett?

Slik jeg har opplevd ting så er det en "kraft" i oss og rundt oss. Vi kan kalle det Gud eller kanskje det er evner i oss vi ikke er klar over rett og slett. Jeg har kjent det fysisk på kroppen i form av lukter blant annet. Det har vært i ekstreme situasjoner der jeg virkelig har trengt hjelp. I Bibelen står det noe om at vi får det vi trenger fra Gud når vi trenger det. Når jeg ber til Gud regner jeg ikke med å alltid oppleve å få hjelp. Det får jeg ikke heller. Nå som jeg er blitt mer "åpen" så opplever jeg at jeg "ser" ting på en annen måte enn før. Jeg har fått en dypere forståelse for hvordan ting henger sammen. Dette er vanskelig å forklare og jeg vil egentlig ikke gjøre det heller. For de som ikke er "der" så høres det litt teit ut...... jeg vet det for slik så jeg det før og.

Jessica skrev:

Slik du skriver det nå Smilefjes så virker det som du går ut fra at Gud på en måte er en person med en vilje som et menneske. Forstår jeg deg rett?

Slik jeg har opplevd ting så er det en "kraft" i oss og rundt oss. Vi kan kalle det Gud eller kanskje det er evner i oss vi ikke er klar over rett og slett. Jeg har kjent det fysisk på kroppen i form av lukter blant annet. Det har vært i ekstreme situasjoner der jeg virkelig har trengt hjelp. I Bibelen står det noe om at vi får det vi trenger fra Gud når vi trenger det. Når jeg ber til Gud regner jeg ikke med å alltid oppleve å få hjelp. Det får jeg ikke heller. Nå som jeg er blitt mer "åpen" så opplever jeg at jeg "ser" ting på en annen måte enn før. Jeg har fått en dypere forståelse for hvordan ting henger sammen. Dette er vanskelig å forklare og jeg vil egentlig ikke gjøre det heller. For de som ikke er "der" så høres det litt teit ut...... jeg vet det for slik så jeg det før og.

Utgangspunktet mitt var at det jo skjer at noen finner det for godt å drepe, voldta og torturere små barn. Uten at Gud griper inn, og at dersom han har noen makt til å sørge for at dette ikke skjer og velger å ikke bruke den makten så synes jeg ikke han er noe særlig til kar å respektere.

Men mitt syn på Gud er at det er en kraft/person/noe annet som har såpass til personlighet og bevissthet at han jo har bestemt seg for å skape en nokså detaljert verden. Han har gitt fra seg en del relativt avanserte filosofiske regler som det skal leves etter, satt hit en sønn i menneskeskikkelse og dannet opphav til bøker og kirker og oppfordret oss til å be til seg - samt lovet å stille opp for de som ber. Så jo - jeg ser nok at det er noe mer håndfast enn bare en naturkraft ala vinden her.

Jeg bare skjønner ikke at han kan ofre uskyldige småbarn i hungersnød og krig og det som enda verre er uten å ta noen grep hvis han nå har makt til å ta disse grepene. Og har han ingen makt og ingen påvirkning så ser jeg ikke helt poenget med å tilbe ham.

Jeg skjønner hva du mener Smilefjes og det er ikke vanskelig å tenke slik du gjør. Som det enkle menneske jeg er så syns jeg det er vanskelig å tenke at Gud tillater at slike grusomheter skjer. Min første tanke da jeg fikk kreft igjen nå var at Gud var ond som ville gjøre dette med meg. Men så har jeg fått "hjelp" på ulike måter.

Hungersnød, krig og sult er menneskets grådighet og menneskets handlinger som forårsaker. Vi er skapt med en egen vilje. I det livet vi lever skal vi kanskje lære noe?
Jeg har lært mest når jeg har hatt det tøft på ulike måter. Jeg har lært om livet, troen min, mennesker osv.

Guds sønn, Jesus, hadde evner større enn mange andre. Samtidig så opplever vi at "vanlige" mennesker kan se "ting", heale osv. De sier til og med at dette kan alle lære seg om de vil...

Jeg innser at det er mye vi ikke vet og ikke finner svar på enda..

At vi får prøvelser som skal lære oss noe er jeg med på. Men at små babyer får det - det skjønner jeg bare ikke.

smilefjes skrev:

At vi får prøvelser som skal lære oss noe er jeg med på. Men at små babyer får det - det skjønner jeg bare ikke.

Kan ikke si meg annet enn enig i det. Det er ufattelig.

Jeg tror ikke Gud ønsker oss smerte, med tanke for å lære oss noe. Gud ønsker ikke noe ondt. Men at vi likevel kan få styrke til å lære noe av det vonde som skjer, det vet jeg, og det tror jeg er Guds vilje. Men Gud ønsker ikke det vonde.

Det er vanskelig å akseptere ufatteligt vonde ting. Som at små barn lider og dør. Men det er en konsekvens av vår frie vilje, og at jorden er gitt oss å forvalte. Gud har makt til å redde liv, gjennom hver enkelt av oss. Om vi alle gjorde alt som stod i vår makt, så hadde vi antagelig utrettet mye mer enn vi gjør. Jeg er sikker på at hver enkelt av oss ønsker vår frie vilje, samtidig som vi gjerne liker å legge ansvaret på Gud når ting ikke er som vi ønsker.

Og for troende handler det om mye mer enn livet her på jorden. Det ville ikke hjulpet å fri verden for ondskap, om menneskene likevel ville tilbringe evigheten i helvete.

Niobe skrev:

Jeg tror ikke Gud ønsker oss smerte, med tanke for å lære oss noe. Gud ønsker ikke noe ondt. Men at vi likevel kan få styrke til å lære noe av det vonde som skjer, det vet jeg, og det tror jeg er Guds vilje. Men Gud ønsker ikke det vonde.

Det er vanskelig å akseptere ufatteligt vonde ting. Som at små barn lider og dør. Men det er en konsekvens av vår frie vilje, og at jorden er gitt oss å forvalte. Gud har makt til å redde liv, gjennom hver enkelt av oss. Om vi alle gjorde alt som stod i vår makt, så hadde vi antagelig utrettet mye mer enn vi gjør. Jeg er sikker på at hver enkelt av oss ønsker vår frie vilje, samtidig som vi gjerne liker å legge ansvaret på Gud når ting ikke er som vi ønsker.

Og for troende handler det om mye mer enn livet her på jorden. Det ville ikke hjulpet å fri verden for ondskap, om menneskene likevel ville tilbringe evigheten i helvete.

Der sa du det. Fikk ikke grønnprikket deg, men godt sagt.