Barnefrie soner, er det helt problemfritt?

Også har du de som faller i den andre grøften; som er så opptatt av å korrigere og passe på at de blir mer slitsomme enn barna selv. Har jeg hørt.

Maximillia skrev:

Noen er rett og slett så inne i sin egen lille barneboble at de ikke har normal folkeskikk lenger. "Her kommer jeg, jeg har BARN, alle må være tålmodige og ta hensyn så barnet mitt får utfolde seg akkurat som det passer hvor som helst".

Selvfølgelig. Jeg irriterte meg grønn over slike da jeg var barnløs, nå blir jeg ordentlig forbannet, fordi det er lettere enn hva jeg trodde å oppdra barn.

Men har du ikke følelsen av at toleransen for nærkontakt med barn er på nedadsynkende? Jo mindre man ser til barn jo mindre toleranse får man også.

Scarlett skrev:

Jeg ville derimot mye heller laget barnesoner enn barnefrie soner. Det har noe med innstillingen å gjøre.

Det er jeg enig i. Så lenge det er et tilbud, og ikke et påbud.

Mine unger er veldig greie å fly med f.eks, så jeg også helst slippe å sitte for nære andre barnefamilier hvor ungene bare hyler. Det vil vel alle? Men å stue barnefamilere sammen i en del og de voksne uten barn i en annen del vil jo bare øke bråket i barnedelen.

Jo, jeg har også det inntrykket at endel kafeer ikke vil ha barnevogner og amming osv., så det kan godt stemme at toleransen er nedadgående. Jeg tror jo det er en slags motreaksjon på den litt mer utagerende barn-på-kafe-stilen som har vært de siste årene. Husker jeg leste en diskusjon på NM der enkelte syntes det var helt greit å skifte bæsjebleier på kafebord (og gjorde det).

Maximillia skrev:

Det som kan fremprovosere den følelsen av å ville ha barnefrie soner, tror jeg kanskje er de foreldrene som absolutt ikke tar hensyn. Jeg har fire barn selv, og jeg vet godt at det ikke bare er å skru av en knapp når de skriker. Men hvis man er på kafe med en unge som vræler høyt og ikke lar seg roe, så går det jo an å ikke sette seg uanfektet ned og drikke kaffe i et par timer. Både av hensyn til barnet og de andre gjestene. Og sånn som de jeg satt bak på flyet - de virket overhodet ikke opptatt av å hindre at barna hang over seteryggen og VRÆLTE og sprutet snørr og tårer på oss som satt bak. Noen er rett og slett så inne i sin egen lille barneboble at de ikke har normal folkeskikk lenger. "Her kommer jeg, jeg har BARN, alle må være tålmodige og ta hensyn så barnet mitt får utfolde seg akkurat som det passer hvor som helst".

Her formulerte Maximilla mye av tankene jeg sitter med.

Esme skrev:

Men har du ikke følelsen av at toleransen for nærkontakt med barn er på nedadsynkende? Jo mindre man ser til barn jo mindre toleranse får man også.

Mnei, jeg tror ikke nødvendigvis det er noen sammenheng her. I alle fall ikke i den retningen, dersom man ofte møter barn med slike foreldre som Maximilla beskriver over her.

glitterchick skrev:

Ja, det er en del av dem Maxi. Jeg husker på NM så var det mødre som syntes det var bedre å kjøre vogna litt hardt inn i akillesen til folk på fortauet i stedet for å si "unnskyld", smile pent og la dem slippe dem forbi.

Jeg tror riktignok at sånne mennesker er ganske egosentriske utenom barn også, men siden barn tar større plass og er mer synlige blir effekten så voldsom da.

Jeg synes ikke det er særlig gøy når mine egne barn er så høylytte at de plager andre og benytter meg gjerne av soner for barn, feks barneavd på peppes osv. Da vi var på scandic i Gøteborg i helgen kunne storebror sitte i lekerommet innenfor resturanten mens vi voksne spiste ferdig. Men det er ikke noe jeg ville benyttet meg av ofte. Litt av poenget med ferie er jo at vi skal være sammen.

Akkurat når det gjelder ferieturer, så tenker jeg at det er en del av den trenden om at man skal kunne designe eller velge sin egen ferie som er akkurat som man vil. Noen hoteller/feriesteder legger opp til at de er for småbarnsfamilier, andre trekker til seg unge som vil feste, noen er for helse-/spa-entusiaster, andre igjen er primært for pensjonister/eldre - og at man også lager opplegg som bare er for voksne uten barn, virker som et naturlig supplement, på en måte.

Men jeg skjønner godt den følelsen av at det er litt ubehagelig og lite menneskevennlig dersom alt skal deles på den måten. Og jeg er veldig enig med Esme i at det er viktig å se/godta at barn er like mye mennesker som voksne, og at de ikke skal forvises til egne "barneavdelinger" i samfunnet, men skal kunne delta i kraft av seg selv, ikke bare som "tilbehør" på bestemte kafeer og lekeland.

Jo. Ja. Det er en økende trend med egne barnesoner som like godt kan tolkes som et sted å samle barna så det blir barnefritt på resten av området. Jeg vakler litt, for det er jo ganske godt også med slike barneområder hvor man kan senke skuldrene og slippe å ta hensyn til gamle fru Olsen i pels som glor olmt hver gang barnet kommer med en lyd. For det er ikke bare hylende og snørrende unger som blir sett på som et problem, firåringer kan som kjent snakke skremmende høylydt og uten sensur. Og mine barn synes i grunnen det er ganske ok med steder hvor de ikke må ta så mye hensyn til pent kledde intolerante voksne. På den andre siden er det veldig synd hvis kompetansen på hvordan man omgås barn synker i samfunnet. Hvordan man kan trives godt sammen med voksne og barn på samme sted. Ikke at barna har barneaktiviteter i ett rom mens mor og far er på cafe i naborommet, men at man faktisk er på samme aktivitet.

Jeg er rett og slett usikker på hva jeg mener, kjenner jeg, for på en side er det veldig godt med barnevogner på toget som er tilrettelagt og lekeområder og tilrettelagte barneferier er jo supert. Samtidig som jeg ikke kunne drømme om å bestille plass på et slikt sted uten barn. Men det er veldig dumt hvis det blir et økende antall soner i samfunnet hvor barn mer eller mindre uttalt ikke er velkomne. Det tror jeg både barna og de voksne taper på i lengden.

Jeg har den samme litt ugne følelsen i magen som det virker som Esme har. Skal det være greit å dele opp samfunnet så til de grader at du helt og holdent kan unngå en del av befolkningen om du vil det?

Litt på siden kanskje, men alikevel; jeg var i en matbutikk for et par år siden (altså før jeg fikk barn selv). Der var det en ung mor med tvillinger på rundt to år som satt i vogn og hadde det veldig moro med å plage og småerte hverandre, og gutten hadde en aldeles herlig, trillende latter som en bare måtte smile av. Trodde jeg. Helt til det kom surt fra ei voksen, ikke eldre, dame rett bak meg (og til meg) "herregud for et leven!". Det var slett ikke bråkete altså, du hørte dem jo, men ikke mer enn det som er helt greit for meg, og jeg er litt sær på unger som får løpe rundt og hyle som de vil inne på butikker og slikt. Jeg snudde meg bare rundt og svarte at "de kalles barn, og lager av og til lyd." Hun ble helt satt ut, snurpet munnen sammen og gikk.

Er det sånn at siden vi har et samfunn der luksusgoder og individuell tilpasning blir tilgjengelig i større og større grad så lærer vi rett og slett ikke å omgås folk med en viss toleranse lenger?

Jeg for min del ser nok ikke helt behovet. Jeg har oftere blitt forstyrret av andre voksne, enn barn, på fly. Og jeg skulle nok heller ønske at vi fikk høyere toleransegrense for hverandre, ikke lavere.

Esme skrev:

Jeg får en følelse av at det ikke er så uvanlig med voksne folk som på en måte ikke skjønner at et barn er en person på samme måte som dem, og som har akkurat like mye selvstendig rett på å være i det offentlige rom som voksne. Det er ikke det samme å "ha med et barn" som å ha med en hund eller en bråkete ting, barnet er også en person som har lov til å være her i samfunnet.

(Og jeg mener ikke at folk ikke skal passe på barna sine altså, jeg er temmelig streng på sånt.)

Ja.

Niobe skrev:

Jeg for min del ser nok ikke helt behovet. Jeg har oftere blitt forstyrret av andre voksne, enn barn, på fly. Og jeg skulle nok heller ønske at vi fikk høyere toleransegrense for hverandre, ikke lavere.

...og ja.

Jeg er en sånn som fra tid til annen drar med meg barna på steder hvor barn ikke er det vanligste skuet, fordi jeg må eller vil. Så lenge de oppfører seg fint og er rolige, blir jeg muggen hvis de skal bli nektet adgang fordi de er hakket lavere (og søtere) enn de andre tilstedeværende.

Jeg funderer litt på det samme som Esme og flere her. En viktig del av oppdragelsen til barn mener jeg er å lære å oppføre seg ute blant mennesker.

Hvis noen blir støtt av at barn prater, tuller og ler på café, butikk, tog etc. er det de "fornærmedes" problem, mener jeg. Hvis barna løper rundt, hyler og skriker er det foreldrenes problem. Det er ikke Margrethe Munthe-oppdragelse jeg vil oppfordre til, men en alminnelig folkeskikk.

Kaféer med barnevennlige fasiliteter er supert og veldig populært, og som oftest smekkfulle. Jeg oppsøker gjerne disse, hvis jeg skal møte andre småbarnsmødre og har med barn. Da slipper jeg ekstraarbeid hvis jeg må skifte på den lille, og barna får andre barn å se på/leke med. Skal jeg derimot på kafé med en venninne, velger jeg gjerne en kafé man kanskje ikke ville oppsøkt med barn, men ikke nødvendigvis. Det har med valgmuligheter å gjøre. Hvis noen har med barn på en slik kafé plager det ikke meg - så lenge barna ikke er rabiate. Jeg memer at barn som ikke får sosial trening (les: god oppdragelse), er dårligere rustet til å møte visse situasjoner i samfunnet, og foreldre som lar barna sine dure i vei gjør barna en skikkelig bjørnetjeneste.

Hm. Hvor vil jeg? Tilbud, ikke påbud. Og foreldre må hjelpe barna sine til å bli sosialt kompetente, samtidig som folk uten barn må ta seg en bolle hvis barns blotte nærvær er plagsomt for dem. Noe sånt.

(Kjenner jeg tygger litt på det ennå.)

Scarlett skrev:

Også har du de som faller i den andre grøften; som er så opptatt av å korrigere og passe på at de blir mer slitsomme enn barna selv. Har jeg hørt.

Esme, det ER ikke lett å oppdra barn. Ikke alle barn, i hvert fall. :svett:

Scarlett skrev:

Esme, det ER ikke lett å oppdra barn. Ikke alle barn, i hvert fall. :svett:

Det har jeg ikke sagt heller, jeg sa at det var lettere enn hva jeg trodde. Så kan man jo tenke seg hva slags psykopatiske monstre jeg så for meg.

Jeg synes uoppdragne barn er et et fryktelig uttrykk.

Jeg tror ikke barn er uoppdragne, i hvert fall ikke mange. De har sannsynligvis foreldre med andre meninger om hva som er akseptabel oppførsel, eller som ikke klarer å håndheve det de mener skal være det. Jeg er ofte i den siste kategorien (og sikkert i den første også, for den del). Jeg mener at barn skal få være selvstendige, men ikke plage andre. Det er en vanskelig balansegang, jeg tror det er lettere å få til det siste hvis man kjører hundedressurprinsippet, liksom. I tillegg har jeg veldig aktive og "uregjerlige" barn. Men det mangler ikke på oppdragelse, altså.

De gangene jeg møter "plagsomme" barn av en eller annen art, er det som regel foreldrenes feil, ikke barnet. F. eks. opplevde jeg en mor på legevakta som var sur og gretten mot toåringen sin, og gikk på et tidspunkt fra ham for å sette seg. Noe som resulterte i at barnet beynte å vræle, fordi han så ikke moren sin. Datteren til en venninne prøvde å gå for å vise ham veien, men ble beordret tilbake til plassen sin, han fikk nemlig finne veien selv.

For det første hadde hun null omtanke for barnet sitt, og for det andre null omtanke for alle de stakkars syke menneskene som satt der og kanskje ikke hadde så veldig lyst til å høre på barnehyl. Men det var jo ikke det lille barnets feil. Jeg tenker at jeg ikke hadde vært så veldig begeistret for henne alene heller.

Jeg har vokst opp på Club-7 hvor barn og voksne koste seg sammen. Det var konserter, barneteater og lekerom, men det var ingen streng avgrensing mellom. Jeg savner et sånt alternativ.

Jeg vil nå påstå at man kan feriere på steder der det er ingen eller meget få barn tilstede også i dag.

Å diskriminere bort barn er jo egentlig det samme som å si nei til fargede, kvinner, gamle osv. Slik segregering ville det vært stor halloi om det ble foreslått.

Ergo så syns jeg at feriesteder kan profilere seg som lite barnevennlige om de ønsker. Men å forby gjester fordi de er barn? Tull.

Scarlett skrev:

Esme, det ER ikke lett å oppdra barn. Ikke alle barn, i hvert fall. :svett:

enig, det er ikke lett å oppdra alle barn. Mine er en utfordring til tider i alle fall. Men man gjør så godt man kan!

En av de fine tingene me Utlandet, som feks sydlige land og de delene av USA som jeg har besøkt, er at de har mye større aksept for barn, og det virker som om de rett og slett liker barn mer enn i Norge. Å gå ut og spise, feks. Hvor mange går ut med barn, på annet enn Peppes og MekkeDonald i Norge? På kveldstid, tenker jeg. Her gjør vi det støtt og stadig. Til og med finere restauranter har tegnesaker til barna. Selskapligheter inkluderer ofte barn. De får springe rundt og er ikke til bry.

Men for alt i verden, et par tre hoteller for bare voksne er ok for meg. Der finnes jo allerede barnevennlige tilbud (selv om jeg er enig i at de ikke nødvendigvis er familievennlige....).

Jeg kjenner jeg er delt. Det er ok at man kan ha noen barnefrie arenaer for de som ønsker det, samtidig synes jeg det er fint at barn får være med. Men generelt tror jeg det er nordmenn som har et anstrengt forhold til barn .