Hvordan har din hverdag endret seg som følge av korona?

Hverdagen er ganske normal her, den største forskjellen er vel en ryggmargsrefleks på vask/spriting av hender og avstand, ingen klemming, ingen håndhilsing. Det begynner å bli en vane, og det ville føles rart å skulle håndhilse på noen nå.

Jobben er den samme, samme arbeidsoppgaver, samme trykk, samme kollegaer. Det samme gjelder mannen. Han jobber i privat firma (som han selv har startet, eier og leder), men i en bransje som ikke har hatt noen særlig nedgang som følge av korona, snarere tvert imot, når det gjelder omsetning, men litt mer prakk når det gjelder import, møter, reising m.m. Men ingen påvirkning på økonomi eller arbeidshverdag.

Ungene går på skolen som vanlig, og om praksisen på skolen er litt annerledes nå, og de har en del begrensninger der, så er ikke det noe som påvirker min hverdag direkte.

Vi reiser ikke utenlands, men det er ikke hvert år vi har gjort det før heller. Men vi ville ha gjort det i sommer, hvis det ikke hadde vært en pandemi. Noen avlyste fotballcuper og forestillinger, en utsatt konfirmasjon, men dette er jo ikke hverdag, det er spesielle hendelser. Ellers går alt av fotballkamper og -treninger som normalt for ungene.

Så rent praktisk - svært liten endring i hverdagen. Men i bevisstheten er det mye mer endring. Korona-pandemien er noe som opptar store deler av tankevirksomheten, og jeg er hele tiden bevisst på hva jeg tar på, og hvem jeg er sammen med.

Jobben min har endret seg mye. Tidligere var jeg ofte på reise - det er det blitt helt slutt på. Til gjengjeld sitter jeg stort sett i teams møter hele dagen. Først en lang periode med kun hjemmekontor, så en blanding. Det har vært utrolig travelt hele tiden.
Mannen er tilbake på kontoret og har vært det siden juni.
Arvingen er tilbake på skolen, det er vel nesten normal skoledag.

I og med at jeg alltid er hjemme bruker jeg mer tid på hennes hobby og er med i stallen nesten hver dag. Der fikk vi dekket mye av det sosiale behovet - spesielt de første månedene. Jeg er også tilbake på treningssenteret og går der flere dager i uka.

På den sosiale fronten er det nesten tilbake til normalen. Ingen store sammenkomster, men flere små. Har et par venninner som jeg har truffet jevnllig gjennom hele perioden, og så har vi andre grupperinger som treffes jevnlig.

Savner reise, både i jobb og privat, ellers går det greit nok.

Mindre sosial på jobb og at jeg føler meg naken uten sprit på hendene

Korona har gitt meg vanvittig mye å gjøre på jobb (har beredskap som en del av jobben), og jeg har mye mindre fritid enn vanlig. Jeg holder meg mer hjemme på fritiden; er ikke så komfortabel med utesteder og kino, og konserter og teater er det jo lite av. Ellers lever vi stort sett som vanlig nå. Har heldigvis sikker jobb og fast inntekt og er takknemlig for det.

Jeg er mindre sosial. Jeg elsker å samle horder til langbord til hverdag og fest, det har det blitt lite av den siste tiden. Jeg savner også intenst å reise dit jeg vil når jeg vil.

Vi har ikke hatt noen store omveltninger som følge av permiteringer, heldigvis. Men mannen er selvstendig innen et område som er sårbart for sånne her ting, så vi har strammet inn på økonomien. Ellers har jeg gått fra å ha mye reisevirksomhet i jobben til å ikke ha vært ute av landet siden vinterferien, og kun 5 ganger ute av Oslo.

Jeg sykler så godt som overalt, og kan telle på én hånd hvor mange ganger jeg har kjørt kollektivt etter dette startet. Jeg drar ikke på kjøpesenter, og går nesten ikke i butikker "for å se".

Jeg trener nesten ikke på senter lenger, jeg syns det er veldig ekkelt å svette i et rom med mange mennesker.

Kulturkonsumet falt drastisk i starten, men har tatt seg opp litt nå. Jeg prøver bevisst å prioritere det og restaurantbesøk når jeg kan, for å holde de hjula i gang.

Det jeg tror kommer til å være endret for alltid er slutt på håndhilsing, større bruk av hjemmekontor, mindre bruk av kollektivtransport og mer trening utendørs. Jeg tror også at generelt samvær med andre i større grad kommer til å skje utendørs.

Arbeidsplassen min er delt i to, noe som betyr at jeg knapt har kontakt med over halvparten av kollegene. Det er mye ekstra belastninger på jobb på grunn av koronasituasjonen. Jeg trener ikke på treningssenter, og det begynner jeg å savne skikkelig. Vi har mindre sosial omgang, reiser, hytteturer og middager, er aldri på konsert eller teater. Jeg går minst mulig i butikker. Levde litt mer normalt i sommer, da var jeg på kaféer og i butikker. Men nå er det mer smitte lokalt, og jeg føler veldig på ansvaret siden jeg har en jobb der jeg ikke kan unngå å ha folk tett på.

Jeg starter hver dag med en evaluering av hvem som hoster. Hvem kan gå på skole eller bhg eller jobb? Det er mentalt slitsomt.

Jobben min er den samme og jeg har ikke vært permittert.. Vi var tilbake på kontoret før sommeren allerede. Mannen var halvt permittert i vår men kom såpass raskt i jobb igjen at det ikke ble så ille økonomisk så vi klarte oss greit.

Ungenes aktiviteter er mer eller mindre igang igjen.

Men vi er merkbart midnre sosiale. I dag skal vi til mine foreldre på middag for de har bestemt seg for at vi er rett og slett for forsiktige nå som her ikke engang er smitte. Jeg hat ikke vært hjemme hos dem siden 17.mai tror jeg. Før i tiden var vi innom et par ganger i mnd. Bestemoren min har jeg ikke sett siden... Jeg vet faktisk ikke. Før korona. Og det gjelder vel i stor grad slekta ogpå. I går vanligvis i bursdag til alle ungene i slekta. Det siste var ungen til ene kusina mi tidlig i mars.

Jeg har blitt feitere, klokere og mer takknemlig for jobben min. :satt på spissen:

Med andre ord; Nå når jeg har mye hjemmekontor, så har jeg mista kontrollen over matinntaket fordi usunne matvarer kompinert med lett tilgjengelighet og skranten selvkontroll, har ført til at jeg spiser mer og beveger meg mindre.

For å være litt mer seriøs, så har korona påvirket meg på flere måter. Jeg var permittert i over 3 måneder og det gjorde sitt til at når jeg først "fikk tilbake" jobben, innså hvor takknemelig jeg faktisk er over å ha en jobb - selv om enkelte ting ikke er perfekt. Jeg er også en av de heldige som fikk plass på gratis studier tilbudt permitterte og arbeidsledige. Det er overraskende hvor mye lærdom hjelper på selvtillit.

Vi lever tilnærmet normalt i hverdagen, men vi holder oss mye mer hjemme. Lite smitte lokalt så vi lever ganske normalt innenfor kommunen med jobb,skole og fritidsaktiviteter for barna. Selvfølgelig med forholdsregler som spriting, vasking av hender og mer pes på jobb med møter også slikt. Storfamilien ser vi nesten som før. Vi voksne er ikke klemmere så lite forskjell der også. Bruker aldri å klemme mine foreldre eller søsken uansett. Savner å besøke venner andre steder. Det er kanskje det aller største savnet.

Interessant å lese om ulike sjebner her. Jeg skulle gjerne gitt en klem til dere som har det mindre bra enn før.

Hverdagen min har blitt bedre fysisk fordi jeg ikke reiser 2*45 minutter til og fra jobb. Jeg ante ikke hvor stor påvirkning reisen har på hodet mitt. Jeg orker å gjøre mer utenfor jobb og er blitt en turgåer plutselig, og ser mer til Mutter'n, siden jeg mye oftere er i stand til det.

Strå skrev:

Interessant å lese om ulike sjebner her. Jeg skulle gjerne gitt en klem til dere som har det mindre bra enn før.

Hverdagen min har blitt bedre fysisk fordi jeg ikke reiser 2*45 minutter til og fra jobb. Jeg ante ikke hvor stor påvirkning reisen har på hodet mitt. Jeg orker å gjøre mer utenfor jobb og er blitt en turgåer plutselig, og ser mer til Mutter'n, siden jeg mye oftere er i stand til det.

Dette med reise kjenner jeg meg igjen i. Jeg kjører stort sett bil for tiden og bruker mye mindre tid ogantakelig mye mindre energi. Det er virkelig merkbart hva det gjør med meg i hverdagen. Jeg trodde jeg nøt alenetid på vei til jobb, men lurrr nå på om den heller tapper meg.

Hverdagen min er helt snudd på hodet ettersom jeg fortsatt er permittert. Det er en ganske brå overgang fra å være vant til travle dager på jobb som også vanligvis innebærer litt reising både innenlands og utenlands - til at man bare er hjemme.

Det har blitt mindre sosial omgang med venner og familie, men jeg har blitt mye flinkere til å trene, så fysisk er jeg i veldig mye bedre form enn før.
Jeg er glad for at mann og barn har ganske normale dager nå, det gjør hverdagene litt enklere.
Men jeg savner å henge med kollegaene mine, og jeg savner å være mer ute med venner.

Jeg har halvert inntekt som følge av permittering og jobber vettet av meg for å redde hjemmet mitt og firmaet mitt. Mange av mine venner er alkoholisert og deprimert, og 90 % av min omgangskrets har mistet levebrødet sitt over natten.

Psyken min har fått seg en hælvetes smell og hverdagen min er snudd opp ned.

Men jeg er glad for å igjen erfare at jeg har oppdratt noen flotte ungdommer som viser seg som hel ved også nå.

Jeg er blant de heldige som har beholdt jobb og har hatt en veldig fleksibel hverdag. Dvs det har blitt nesten bare hjemmekontor. Da har jeg også spart 2x 45-60 min reisevei med kø (bil i rush til Oslo). Men for min del har det egentlig blitt mer jobb enn vanlig, litt i overkant egentlig. Har ikke vært så flink til å være aktiv som jeg burde. Men har egentlig kost meg litt med å jobbe mer da.

Mannen har også samme jobb og hverdag som før, og ungenes hverdag er som vanlig igjen nå. Vi pleide ikke være så veldig sosiale før heller, så det har endret seg lite. Ellers spriter jeg meg alltid inn i butikker og vasker meg når jeg kommer meg hjem. Det vaskes og sprites masse når jeg er fysisk på jobben (i Oslo), men det er kanskje en gang i uka eller annen hver uke.

Jeg er priviligert nok til at det ikke er noen store forandringer. Altså, jeg er mye mindre sosial enn normalt, selvsagt, og savner å reise. Og så har jeg sikkert fem ganger så mange dager med sykt barn som i fjor. Men ingenting drastisk. Har sikker jobb med fysisk oppmøte og er veldig glad for det, tror jeg ville mistrivdes med vedvarende hjemmekontor.

Jeg er mer bekymret, kanskje. For venner som strever med jobber i kultur og andre venner som bor i land hvor koronakaoset er vesentlig mer omfattende enn her. Det bekymrer meg også at vi har mye mindre å gjøre på jobb, uten at vi forstår årsakssammenhengen. Det kan selvsagt hende mange barn har fått det mye bedre det siste halvåret, men jeg er ikke helt overbevist.

Jeg er på hjemmekontor, og har vært det siden mars. Jeg er heller ikke i første rekke til å være på kontoret på fast basis, men er innimellom.
Ellers er jeg drittlei familien, syke barn og alt som hører med der.
Møter minimalt med folk, ikke på kino, restaurant eller noen ting.
Covid-19 har gjort meg til et ulykkelig menneske, og er møkklei av å være stuck her jeg bor hele tiden.

Livet er ikke så annerledes for oss, jeg priser meg lykkelig over at jeg har en fast, stabil jobb. Vi har begge vært på «ekte»-kontoret/skolen siden mai. Ungene mine har ikke vært syke av forkjølelse eller annet, mer enn en liten gang hver siden mars. Vi får til litt sosialt samvær, og litt er bedre enn ingen ting. Jeg savner naturligvis utrolig mye å gå på konserter og andre kulturelle og sosiale arrangement.

Jobben er i perioder ganske normal, bare med ekstra mye kø til og fra. I periodee hjemmekontor. Kan ikke utføre alle arbeidsoppgaver på grunn av at vi må holde avstand. Men den er trygg.

Hjemme går ting ganke ok. Mindre sosial, spesielt en unge som opplever negativ effekt av all fraværet på skolen. Mannen jobber i perioder mer på grunn av Korona.

Men alt i alt så har vi trygge jobber, og er ikke en sosial familie bortsett fra nær familie og noen få venner. Så det går bra.

Både jeg og mannen reiser mye i jobben. Så hender vi må holder avstand fra mamma som jobber i helsevesenet for å være sikker på å ikke spre smitte. Det er litt kipt, men ikke mer enn det.

Her er det ikke de store forandringene. Jeg var permittert noen uker, men siden ferieplaner og andre ting gikk fløyten, gikk det greit økonomisk. Hjemme i hverdager merker vi i grunnen ikke så mye. Jeg har vel ofte følt at det er en stor ulempe å være introvert, men i år har det fungert utmerket. Det skal gå lang tid før jeg savner å møte slekta.