Hvilke retter byr dere helt i mot?

Mamma var ikke særlig flink på kjøkkenet da jeg var liten og hun var en elendig husmor rett og slett. Hun satte gryter med mat inn gryteskapet, uten å vaske gryten først. 🙄

Og en episode glemmer jeg aldri, og det var da pappa bar ut ei gryte med med pølser i brun saus, som var helt myglet. Gryta var så ødelagt at den bare måtte kastes.

Den dag i dag klarer jeg ikke tanken på å spise pølser i brun saus. Kan ha middagspølser altså, men jeg takler ikke pølser i brun saus.

En annen rett jeg bare ikke takler i voksen alder er fløyelsgrøt. Det er en grøt lagd på melk og hvetemel. Dette var billig å lage, og mamma lagde dette flere ganger i uka til oss, og vi måtte spise opp.

Lever i fløtesaus er også motbydelig, dette spiste vi også minst 2 søndager i måneden.

Har dere noen dårlige relasjoner til enkelte matretter?

Rømmegrøt! Urk! Husker da jeg var 9-10 år, og skulle være med ei venninne og spille blokkfløyte på noen greier hjemme hos en dame. Der ble vi servert en diger tellerken med rømmegrøt, som jeg i utgangspunktet ikke likte, og turte ikke si fra at jeg ikke hadde lyst på. Måtte sitte der og trø i meg dette forferdelige grøtstyret. Kvalmt og ekkelt var det. Jeg klarer nesten ikke lukten av rømmegrøt, det bare minner meg om denne forferdelige opplevelsen. 🙄

Det jeg kommer på i farta er hvalkjøtt og fiskepudding.
I perioder ble det praktisert må-spise-opp-regime, og de to rettene var det tungt å få i seg. Hvalkjøtt var definitivt verst, og jeg slet med å svelge ned det grusomme kjøttet med den forferdelige transmaken. Jeg tenkte på hvor lenge de kunne holde meg der, og at de nesten måtte la meg gå på skolen påfølgende dag hvis jeg ikke greide å spise opp. Heldigvis hadde vi ikke det så ofte.
Fiskepudding var det ikke så ille med, men til gjengjeld kunne vi ha det både en og to ganger i uka. Det tok tid å få trykket i seg kjip fiskepudding på kneipbrød.

Melk kan vel ikke sies å være en rett, men jeg husker at pappas daværende kone hadde fått det for seg at jeg måtte drikke ganske mye melk hver dag. Jeg tror faktisk det var 1 liter. Vet ett tilfelle måtte jeg drikke et glass sur melk, og jeg synes fortsatt jeg kan kjenne den aldeles jævlige smaken av den melka. :grøss:

Hvalkjøtt har jeg bare gode minner av Det smakte aldri tran av det vi hadde.

Lever i fløtesaus klarer jeg ikke. Husker at mamma laget dette og påsto at det var kjøtt i brun saus, og husker smaken da jeg fikk det i munnen og skjønte at det var lever

Oj, Brenda. Ille.
Jeg har ikke så mange retter som direkte byr meg imot, men jeg klarer ikke fett på kjøtt. Jeg må alltid renskjære alt kjøtt før jeg spiser det, til og med på bacon står jeg og klipper av alt det hvite, og jeg kan ikke spise kokt skinke osv, for det er alltid sånne ekle hvite slintrer i det. Samme med kylling, finner jeg noe slintrete eller gelé-ete så er måltidet over for min del. Det samme med kjøttprodukter som feks. karbonader, om det er sånne små brusk-klumper i det. Synd at jeg er så kresen på sånt, for jeg mener jo fett er sunt, men jeg var vegetarianer i 6 år, frem til 2003, og etter det har aversjonene kommet.

Vestlandslefser! Sånne tykke, vamle greier med lagvis smør, kanel og sukker inni.
Det eneste (og da inkluderer jeg helstekte tusenbein, geitehjerne-piroger, sauetarmer, tørkede biller, min mors pinnekjøtt og en hel del annet lett kryptisk som en omvimsende Ulvefar har spist av en blanding nyskjerrighet og høflighet opp gjennom de siste par årtiene) som er verre enn vestlandslefse er koumiss (sånn gjæret hoppemelk man serveres enkelte steder i indre Mongolia som et tegn på vennskap -antakelig ut fra tanken om at hvis dette er hva vi gir våre venner vil du virkelig ikke ha oss til uvenns). Det er for spesiellt interesserte.

Jeg klarer ikke å spise fisk. Kan ikke utstå det, og blir kvalm og dårlig bare av lukten. Unntaket er laks og ørret. Det elsker jeg!

På sine eldre dager var nok både synet og smakssansen til min mormor ganske så svekket, men hun insisterte på å lage mat til meg hver gang jeg var hos henne. Jeg glemmer aldri laksesmørbrødet jeg fikk servert på muggen grønnflekket loff, røkelaks har aldri blitt det samme igjen for meg. Hun insisterte på å spise opp selv, og jeg var bare sær som kastet slik fin mat.

Av utenlandsk mat som er ille vil jeg slå et slag for knødel...
Ekkel buljongsuppe med massevis av fett liggende å flyte på toppen, og en knyttnevestor knødel laget av gammelt brød og ister liggende midt oppi suppa. Veldig vanlig i Østerrike og Tsjekkia...

Jeg har ingen retter som direkte byr meg imot, men jeg hadde nok vært skeptisk til både snegler, smalahov, dyretarmer, samt utenlandske retter som inneholder kjøtt fra diverse dyrearter, innsekter osv.

Av mer vanlig, norsk mat holder jeg meg unna rakfisk, gravet fisk, blodmat, grøt og svinekoteletter, men det er fordi jeg ikke liker det. Jeg klarer å spise det om jeg "må".

Fiskeboller, og alt annet med hvit saus. Motbydelig.

Alt av lever byr meg i mot.
Hvalkjøtt etter jeg ble lurt til å tro at levergryte var hvalkjøttgryte.
Lutefisk,snakk om gele. Har smakt det i ettertid,en som var skikkelig,men den falt ikke i smak da heller.
Fiskeboller,breker meg bare ved tanken og lukten, spesielt de i boks,som ei venninne fra barndommen spiste rett fra boksen.

Ellers så kan jeg signere Iset på det hun skriver.

All mat er god mat, grøt er ikke mat.

Heldigvis bor jeg sammen med fire greie menn som spiser grøt de dagene jeg reiser med jobben.

Rømmegrøt.
Alt med masse, tykt smør på. Jeg brekker meg når jeg får smørbrød der det er et tykt lag med smør gjemt under pålegget. Det er vel kanskje ikke en "rett", men det byr meg kraftig imot.
Ellers klarer jeg ikke tanken på sushi. Ja, jeg vet jeg ikke henger med i tiden, men det Byr Meg Imot...
Lutefisk er også helt forferdelig.
Ja, og sånne "duppe"- supper der du ser fettperlene svømme rundt er også ekkelt. Jeg har ingenting imot fett, og dytter gjerne innpå en halv potetgullpose i slengen, men der er det med å se fettet...

Jeg har aldri noensinne blitt tvunget i mat, og kan ikke komme på en eneste rett som byr meg i mot av vanlig standardmat.

Biff Stroganoff. Etter en kraftig matforgiftning etter en familie-event hvor nær halvparten ble syke, sliter jeg med gryteretter. Jeg var høygravid og endte på sykehus i 2 døgn.

Fiskerogn, fiskelever og kaviar. Det skriver seg selvsagt fra traumatiske barndomsopplevelser. Det er sånn at jeg brekker meg om jeg får dette i munnen. Lukten har jeg endelig lært meg å leve med.

Ellers er lungemos og blodpudding og andre innvollsprodukter ikke-mat.

Jeg spiser det meste, og jeg har fått servert ganske mye rart gjennom en heller fattigslig oppvekst. Det er dog to ting jeg ikke kan fordra, og det er pizza grandiosa, og retter av pasta med unntak av spagetti. Blæh.
Diverse av våre gamle norske mattradisjoner kan jeg også styre min begeistring for.

1. Smalahove!! :urk: Jeg har spist det, og kjøttet smaker jo som vanlig lammekjøtt, men bare det at det ligger et halvt sauehode på fatet, byr meg veldig i mot. Og det at mine mannlige kolleger absolutt skulle tøffe seg og spise øyet. :dobbelturk:

2. Lever (og innmat).

Jeg må få legge til at jeg ikke er kresen på mat. Jeg synes det er spennende med ukjente retter og spiser omtrent alt jeg får servert.

Foreldrene mine var flinke til å lage mat, så jeg har aldri spist direkte ekkel mat. Jeg har heller ikke blitt tvunget i mat. Det eneste jeg ikke er spesielt glad i er biff tartar, og jeg synes som oftest at to-tre rå østers er nok, ellers liker jeg i praksis alt, så lenge det er laget til ok.

Jeg reagerer sterkere på overkokte og brente ting enn matretter.