Hermer du etter andres dialekt?

Ja, det er gøy, sånne egne utrykk som også minner om dem man plukket dem opp fra.

Nei, ikke i det hele tatt. Ikke kan jeg og ikke gidder jeg...

Jeg gjør det, og det er høyst ufrivillig. Jeg er som Zelig, karakteren i filmen med samme navn av Woody Allen.

Jeg gjør det ufrivillig ved at jeg snakker finere. Jeg kan finne på å si "god helg" med tynn l til vestkantfolk. . Vanligvis sier jeg "go' hælj". Men jeg kan også finne på å bevisst snakke breiere når andre snakker pent.

Er jeg i danmark gjør jeg noen forenklinger for å blir forstått lettere. Endrer noe ordstilling og bytter ut noen ord. Det kommer etter hvert ubevisst.

Jeg snakker sånn helt vanlig østlandsk som verken er pent eller bredt, og kan nok ubevisst snakke penere/breiere etter hvem jeg snakker med.

Jeg bodde for en del år siden i Elgtråkket, en helt håpløs adresse for meg å uttale. Ælj blir for bredt og elg for pent. Det finnes ikke noe midt-i-mellom, og jeg snakker midt-i-mellom.

Jeg skifter tonefall, men ikke med vilje. Var en periode mye med ei fra Sørlandet, da snakket jeg etter hvert østlandsk med sørlandstonefall. Ikke alltid jeg hørte det selv en gang.

På jobben har jeg hatt opplæring for noen trøndere, og da ga jeg beskjed på forhånd at om jeg endret tonefall så vart det ikke for å gjøre narr.

Jeg gjør dessverre det der. Jeg må ta ofte ta meg i det, det kan jo hende ikke alle liker det like godt. Men det skjer helt automatisk!

Ja, gjett om, og jeg gremmes noe inni granskauen.
Tar meg også i å snakke veldig t-y-d-e-l-i-g når jeg har med folk å gjøre som snakker dårlig norsk.

Nei, ikke noe særlig. Men klart, dialekten jeg en gang hadde er veldig tynnslitt etter å ha bodd "hjemmefra" snart halve livet, jeg vet iallfall at tonefallet er på bærtur.

Men Snuppa mi, hun tilpasser seg, tydeligvis. Vi bor på sørlandet hvor skarre-r regjerer. I barnehagen har hun en venninne som opprinnelig er fra østlandet, det vil si at hele familien hennes har rulle-r. Nylig har denne jenta endelig lært seg r, rulle-r og har følgelig gått rundt å "lekt" med lyden osv. Så, nå har Snuppa også rulle-r, en helt tydelig rulle-r mens tvillingbroren har skarre-r. Forresten tar hun ikke bare etter de gode tingene: Samme jenta klarer ikke s-lyden i særlig grad og vips har Snuppa sin gode "vanlige" s også forsvunnet.

Klumpen snakker forresten også gjerne slik og slik med mannen og slik og slik med meg. Mannen og jeg har to ulike dialekter, klumpen bruker mange av mine dialektord til meg og ikke når han snakker med mannen. Type han sier "jeg slo meg i haude" til meg og så til mannen sier han "jeg slo meg i hodet" eller at han sier "hjem" til mannen og "heim" til meg osv.

Jeg også. Elsker, elsker dialekter.

Nei, jeg hermer ikke etter andres dialekter, men folk hermer etter min veldig ofte. Jeg synes jeg blir mer brei og brautende vestlending når jeg er ute blant folk med andre dialekter. Det er flaut det og.

Derimot har jeg en veldig britisk aksent når jeg snakker engelsk, vi snakker engelsk hjemme - men gi meg to dager i USA og jeg slår over på skikkelig fake brei amerikansk aksent. Ikke spesielt lekkert

Nei, vanligvis ikke. Men hvis jeg bare har kommunisert på engelsk over to-tre uker eller mer, da har jeg plukket opp en del unoter. Som da jeg hadde vært noen uker i Hamburg og kom hjem med mer enn et snev av tysk aksent i engelsken min. Og en anelse australsk vri etter å ha vært på tur med folk fra down under.

Jeg kan dra en Dag Otto, da. Han og dialekten innbyr virkelig til imitasjon.

Mindre enn da jeg var yngre, men jeg sliter med å ikke kopiere ja. Tonefall er verst.

Jeg er veldig interessert i språk og er fascinert av mangfold. Derfor kan jeg ofte "ta etter" de jeg hører snakke fordi det er spennende. Veldig ofte blir jo dette oppfattet som erting da, men jeg prøver etter beste evne å kun gjenta i hodet mitt.

Jeg snakker østlandsk og bor et sted med helt annen dialekt. Hvis noen skal henvise til noe jeg har sagt, så kan de finne på å si det på østlandsk, og da føler det som de hermer etter meg på en sånn latterlig måte liksom, jeg liker det ikke. :/

Neida.

Ikke så mye dialekter, men kan gjøre det med talefeil og tonefall. Spesielt pinlig når jeg hermer etter elever.

Nei. Ikke i det hele tatt.
Men jeg har såkalt godt språkøre og har tatt dialekten der jeg bor.
Og nå har jeg bodd her så lenge at jeg må aklimatiseres noen dager på hjemplassen før jeg snakker riksmål igjen.
Bortsett fra om jeg blir nervøs. Da snakker jeg pinlig korrekt riksmål.

Nei, ikke i samtale med andre folk som har en gitt dialekt. Jeg har aldri møtt noen som slår om til Trøndersk når de har pratet med meg heller.

Jeg snakker mye med andre dialekter på tull , men da uten at noen med den dialekten er i nærheten.

Ja, og egentlig kan det være litt slitsomt.
Jeg jobber med mange (Gudbrands)døler og jeg blir litt døl når jeg snakker med dem. Også snakker jeg svensk til ei jente i barnehagen som er svensk. Helt rart!