Hermer du etter andres dialekt?

Jeg kan bli påvirket hvis jeg bor veldig lenge et annet sted og ikke har så mange rundt som snakker egen dialekt, men er språkbevisst og retter meg selv hvis jeg "skeier ut."

Nei, men jeg har en stygg uvane med å korrigere, det heter ikke bannann, apppelsin eller fotball. Jeg biter det i meg og prøver å la være, jeg korrigerer ikke fremmede.

Ikke så mye. Eneste må være at jeg til en viss grad kan legge om tonefallet når vi er i Nordfjord noen dager. Altså ikke sånn at jeg endrer ordene jeg sier, men at jeg legger trykket litt annerledes.

Men jeg har et søskenbarn som etter mange år et annet sted i landet i voksen alder nå snakker en merkelig dialekt som ikke tilhører hverken stedet hun kommer fra eller stedet hun bor.

Nææ. Så mange som gjør dette da. Jeg gjør ikke det men jobbet tidligere sammen med en som endret veldig dialekt etter hvem han pratet med. Vi i kontorlandskapet hadde det veldig festlig der. 😛

Har en venninne som har lagt seg til litt Østlandsk med helt feil tonefall på noen ord. Festlig.

Fløyel skrev:

Nei, men jeg har en stygg uvane med å korrigere, det heter ikke bannann, apppelsin eller fotball. Jeg biter det i meg og prøver å la være, jeg korrigerer ikke fremmede.

He-he, det heter jo egentlig bannan der du bor, da. 😛 Den Østfold-l-en, derimot, må jeg innrømme at jeg også grøsser av. (Det gjør heldigvis ungene også; de synes det er kjemperart. Og ja, jeg er klar over at det sannsynligvis er en naturlig språkutvikling som ikke kan reverseres, men bør hilses varmt velkommen etc. )

Jeg blir lett farget av andres dialekt, dessverre må jeg nesten si. Det er tonefallet jeg hopper inn i, ordene klarer jeg stort sett å bevare fra egen dialekt. Stort sett, må jeg nesten si, for etter å ha bodd utenfor eget dialektområde i snart 24 år, så er jeg skikkelig knoter. Jeg skjerper meg når jeg drar hjem til hjemstedet mitt, så slipper jeg unna mobbing.

Da jeg bodde i Nord-Norge oppfattet folk meg som en nordlending som hadde bodd på Vestlandet, mens det egentlig var omvendt. Det er melodien som gjør det, jeg synger på samme måte som de jeg omgås gjør. Det er så ille at jeg nesten kan bytte melodi fra person til person rundt et bord. Men jeg skjerper meg når jeg legger merke til det altså, det er jo ikke akkurat regnet som et solid karaktertrekk å drive på på den måten.

Fløyel skrev:

Nei, men jeg har en stygg uvane med å korrigere, det heter ikke bannann, apppelsin eller fotball. Jeg biter det i meg og prøver å la være, jeg korrigerer ikke fremmede.

Jeg grøsser av det samme. Det er utrolig snodig å høre storebror snakke slik i større og større grad (enn så lenge er han heldigvis mest påvirket av meg og mannen, ingen av oss er herfra, men det varer nok ikke lenge). Jeg husker fremdeles da jeg første gang hørte ham si LSK med trykk på L'en og innså at han tross alt er en av dem. Det er helt unaturlig for meg å si. Men jeg retter ikke på ham da, det ville ikke ført noen vei uansett.

Nei. Jeg blir skikkelig irritert hvis noen hermer etter min, nemlig - det blir uten unntak enten sånn parodisk "Oluf-nordnorsk" eller parodisk nordnorsk med samisk tonefall, og det er så utrolig langt fra sånn som jeg faktisk snakker at jeg oppfatter det som ufint. Så jeg ville aldri hermet etter andre. Jeg vet godt at selv om jeg ikke ville hørt det selv, ville det sikkert hørt parodisk ut for de som faktisk snakker sånn. Jeg må innrømme at jeg nok hermet litt da jeg var yngre, men ikke nå lenger altså.

En annen ting er at da jeg bodde på Østlandet sluttet jeg å bruke en del dialektuttrykk og brukte de østnorske i stedet, men det var snakk om enkeltord fordi jeg ikke ble forstått (som at jeg måtte si når i stedet for ka ti' eller kjøkkenklut i stedet for kopptue; elevene så ut som spørsmålstegn hvis jeg brukte dialektordet).

Fløyel skrev:

Nei, men jeg har en stygg uvane med å korrigere, det heter ikke bannann, apppelsin eller fotball. Jeg biter det i meg og prøver å la være, jeg korrigerer ikke fremmede.

Det heter jo bannan i Kongsberg, for eksempel. Hvorfor korrigere dialekt?

Et av mine store irritasjonsmomenter er når andre korrigerer min dialekt (som er bred i forhold til riksmål). Det er en dialekt god som noen.

Nei, ikke direkte, men jeg har alltid hatt en del mer sunnmørsk scwhung på dialekten når jeg er der eller sammen med familie derfra, og det har vel økt en del etter jeg møtte mannen som også er derfra. Jeg liker i hvert fall å skylde på at a-endinger kommer derfra og ikke fra østlandsk. Andre dialekter påvirker ikke så mye, men jeg kan vel finne på å si ting på østlandsk på tull. Det høres ikke bra ut.

Jeg dras fra breiere til penere østlandsk, alt etter hvem jeg snakker med og hva jeg snakker om. Jeg skifter ikke dialekt etter hvem jeg snakker med og er veldig fornøyd med å være en av de østlendingene som ikke roter til tonefallet med bergenstonefall. jeg synes det er kjemperart at man ikke selv hører at man snakker bergensk med østlands tonefall (=arendalsk) eller østlandsk med bergenstonefall (=sunnmørsk).

Jeg er fæl til å herme, da og kan dra en ganske total Norges-kyst-dialekt-for-dialekt uten alt for mye feil. Jeg har hatt flere jobber der jeg snakker med folk fra hele Norge og har alltid syntes det var stor moro å parodiere dialekten etter at vedkommende har lagt på.

Men synes det at det er greit at dere hermer, altså, selv om det ikke er med vilje? Det virker som om mange av dere synes det er en litt søt/morsom greie, men jeg synes det er en uting. Jeg personlig synes i alle fall det er ubehagelig når folk tar etter dialekten min.

Jeg hermer ikke opp i fjeset på folk mens jeg snakker med dem. Men jeg gjenforteller gjerne det folk har sagt med den dialekten de brukte.

Jeg hermer altså bare bak ryggen på folk. Ekstremt høflig.

Jeg synes absolutt det er en uting og jobber mye med å plukke det av meg. Selv om det er pga reinspikka interesse for min egen del så skjønner jeg jo at det oppfattes som sleivete av mottaker.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg skal la være å herme etter ulike dialekter og tonefall. jeg mener det å kunne herme etter ulike dialekter og tonefall, også på andre språk enn norsk, er en bra ting. Man blir bevisst på de ulike forskjellene mellom dialekter, hvor i munnen lyder lages, det fremmer musikalitet og er underholdende. Men jeg gjør det aldri mens jeg snakker med noen.

Jeg kan til tider ta meg selv i å slå over til andres dialekt når jeg snakker med dem. Prøver å la være, for jeg vet hvor dumt det høres når en ikke får det til. Jeg er selv gudbrandsdøl og opplever ofte at andre prøver å snakke min dialekt. Uten hell.. Og det høres virkelig bare dumt ut.

Jeg mener ikke at man skal slutte å herme etter dialekter og andres språkbruk sånn generelt. Det mener jeg da heller ikke har vært temaet for tråden. Jeg tenker i alle fall utelukkende på folk som hermer MENS de snakker med andre. Om folk etterligner dialekten min på rommet sitt, er da revnende likegyldig for meg. Når de derimot gjør det mens jeg snakker til dem, er det veldig lite sjarmerende.

Divine skrev:

Men synes det at det er greit at dere hermer, altså, selv om det ikke er med vilje? Det virker som om mange av dere synes det er en litt søt/morsom greie, men jeg synes det er en uting. Jeg personlig synes i alle fall det er ubehagelig når folk tar etter dialekten min.

Hvis det ikke er med vilje er det ofte vanskelig å gjøre noe med og jeg tror kanskje ikke folk tenker over at andre kan føle det ubehagelig, spesielt hvis man er fra et sted hvor ens dialekt ofte blir tullet med. Jeg kan godt herme bevisst etter mannen min fordi jeg synes Stavangerdialekten både er morsom og fin, og dessuten vet jeg at han ikke tar seg nær av det. Jeg gjør det imidlertid aldri med resten av familien hans, eller andre derfra, det ville bare vært rart. Dog skjedde det en gang at vi hadde besøk av nevøen og niesen hans og da hørte jeg meg selv, helt ufrivillig, spørre dem om de ville ha "skjeva".

En snodig sak er at han etter noen år her har lagt av seg en del typiske dialektord og jeg hører det med en gang og klarer ikke la være å rette på ham. "Tre kjeks." kan han finne på å si og da kommer det spontant fra meg (med skarre-R) "Tri". Det er vel noe med hva jeg forventer å høre og så passer ikke det han sier inn i det. Skulle ønske han kunne hjelpe meg med å holde på dialekten også.

Jeg tror ikke jeg hermer

Men jeg gjør kanskje dialekten litt enklere å forstå om jeg er i områder som sliter litt med å forstå bred nordtrøndersk
Om folk på jobben påpeker at jeg har rare ord og uttrykk (selv trøndere, eller fintrøndere som jeg sier ), så prater jeg desto breiere

Til og med min samboer, som selv ER Nord-Trønder, mener jeg har uforståelige og rare ord
Jeg synes de er logiske, helt til jeg sier det ene ordet om og om igjen, da må jeg innrømme at det noen ganger høres helt snålt ut.

Jeg redd for at folk skal tro jeg gjør narr av dialekten deres, så jeg prøver å skjerpe meg og holde meg til egen dialekt, men det er jo nesten umulig.