Ville du byttet barna tilbake?

Det er litt for enkelt å si klart ja eller nei til dette. Det er en fortvilet situasjon for alle parter.

Om parene har fått kontakt seg i mellom og ikke bytter umiddelbart så synes jeg de får gjøre det som føles best for dem. Det er ikke som de bytter samme dag som de fant det ut.

For barna tror jeg det er langt bedre å bytte nå enn senere.

Jeg husker når jeg var liten at jeg ofte skulle ønske at jeg var forbyttet på sykehuset og at noen kom og sa at jeg skulle få nye foreldre;)
... eller at broren min var forbyttet på sykehuset slik at han ble byttet ut:D
Men egentlig ville jeg nok blitt fra meg om mamma og pappa ikke hadde vært mamma og pappa likevel.

Jeg ville nok hatt store problemer med å bytte tilbake ja, men det er så vanskelig å sette seg inn i problemstillingen at jeg ikke vet hva jeg ville gjort😕 Ja takk begge deler??

Det er hvertfall godt at det ikke skjedde enda senere, er det første jeg tenker.

Kan ikke se at jeg hadde klart å levere fra meg ungen,men så klarer jeg ikke helt å se at jeg hadde orket at noen andre skulle hatt mitt barn heller.

Hadde det vært en mulighet å ha en veldig nær kontakt med det andre paret, og ha en god overgang og fortsatt med kontakten så tror jeg det hadde vært det beste.

Jeg klarer ikke helt å se sammenligninen med adopsjon heller, for her har noen somla bort ungene, ingen har gitt de fra seg frivillig/blitt fratatt omsorgen.

Min umiddelbare tanke er at det ikke ville falt meg inn i mine villeste drømmer å bytte bort Snupp. Men så har vi da aldri tvilt på at han er vår. Hvis noen hadde kommet og hevdet noe annet så ville jeg kjempet med nebb og klør for å beholde ham. Det er jo han jeg er glad i.

Men jeg vet jo ikke hva jeg hadde tenkt i situasjonen, siden jeg aldri har vært der. Uansett tror jeg at jeg ville strukket meg ekstremt langt for å få et godt og nært forhold til den andre familien.

Aldeles grusomt! Med en ettåring hjemme, kan jeg ikke forestille meg å skulle gi henne fra meg, skulle det vise seg at hun ikke var min.

Ellers så tror jeg dette er en slik sak der ting kanskje vil sette større spor hos foreldrene enn hos barna. Det er da mange barn som kommer til sine adoptivforeldre i 10–12-månedersalden, er det ikke, og det bruker da å gå greit, gjør det ikke?

Som mor ville jeg garantert fått varige mén, ikke minst dersom jeg anså den andre familien for å være mindre skikket. En ting er nå hvis den andre familien hadde vært en Skilpadda-, Polyanna- eller Maximilla-familie. Da kunne jeg vel kanskje klart å få sove om nettene, men hva om den andre familien var Bølle-familien eller Røyker i stua og er rasister-familien eller Drikker masse øl på formiddagen og krangler hver dag-familien? Hvordan kunne jeg da ha gitt fra meg Blobben til dem? Eller levd godt med å vite at BiologiskBlobben bodde der?!

Jeg er veldig, veldig glad for at det ikke er rom for tvil om at våre unger er våre unger, for et slikt valg vet jeg ikke hvordan jeg skulle overlevd, rett og slett.

Bundbury skrev:

Det er litt for enkelt å si klart ja eller nei til dette. Det er en fortvilet situasjon for alle parter.

Om parene har fått kontakt seg i mellom og ikke bytter umiddelbart så synes jeg de får gjøre det som føles best for dem. Det er ikke som de bytter samme dag som de fant det ut.

For barna tror jeg det er langt bedre å bytte nå enn senere.

Jeg tror jeg ville ha byttet. Men såklart med en myk overgang. Ikke bare tatt den andre ungen og dratt liksom..

Barn er jo tilpasningsdyktige, og jeg tror ikke det vil være problematisk for barna og knytte seg til de biologiske foreldrene når de er under 1 år. Det er nok verre for de voksne.

Grusom sak.

Det er ikke bare meg som fristes til å si at jeg ville beholdt begge to? Selv om jeg skjønner at det ikke går an.

Dragen skrev:

Det er ikke bare meg som fristes til å si at jeg ville beholdt begge to?

Nei, det er ikke bare du.

Teofelia skrev:

Som mor ville jeg garantert fått varige mén, ikke minst dersom jeg anså den andre familien for å være mindre skikket. En ting er nå hvis den andre familien hadde vært en Skilpadda-, Polyanna- eller Maximilla-familie. Da kunne jeg vel kanskje klart å få sove om nettene, men hva om den andre familien var Bølle-familien eller Røyker i stua og er rasister-familien eller Drikker masse øl på formiddagen og krangler hver dag-familien? Hvordan kunne jeg da ha gitt fra meg Blobben til dem? Eller levd godt med å vite at BiologiskBlobben bodde der?!

Det tenkte jeg på også. En ting var hvis den andre familien ga en god magefølelse, men hva om det var motsatt. Grøss!
Tror uansett man ikke kan gå gjennom noe slik uten varige mén, hvertfall ikke som forelder.
Det aller aller beste i denne saken hadde vel kanskje vært at man ikke hadde oppdaget det noensinne, jeg hadde gjerne levd lykkelig i min uvitenhet her tror jeg.

Sitron skrev:

Min umiddelbare reaksjon er jo at det er helt vilt å bytte tilbake. Det er jo barnet de har blitt glade i, tatt vare på og elsket, ikke genene. Ikke pokker om jeg frivillig hadde gitt fra meg et barn jeg hadde trodd hele dets liv var mitt. Da håper jeg heller at jeg kunne fått et godt forhold til de andre foreldrene slik at vi likevel kunne deltatt i hverandres liv.

Jeg tenker som deg, Sitron.

Dere som sier dere ikke ville byttet, men holdt kontakten med det andre paret ser ut til å ta det forgitt at dere ville komme overens med dem.
Det er vel lite sannsynlig at du vil være enig i barneoppdragelsen for eksempel. Hadde dere klart å sitte på sidelinjen og se deres biologiske barn bli oppdratt feil etter deres syn?
Jeg mener ikke dermed at det riktige hadde vært å bytte. Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort.

Ja, det ville jeg. Det er jeg i hvert fall temmelig sikker på at jeg ville gjort.

Pia skrev:

Dere som sier dere ikke ville byttet, men holdt kontakten med det andre paret ser ut til å ta det forgitt at dere ville komme overens med dem.

Når det gjelder meg, så var vel ordet "håper" det som tilsier at jeg ikke ville tatt noe sånt forgitt.

Jeg sitter og nikker mens jeg leser Teofelias innlegg:

Det virker som en aldeles skrekkelig situasjon å komme opp i . Som både adoptivmor og biologisk mor vet jeg jo at dette med gener spiller null rolle for følelsene du har for barnet, men hva som er rett å gjøre i et sånt tilfelle vet jeg virkelig ikke.

Jeg ville byttet.
Det er grusomt uansett hva man måtte velge, om man fikk et valg.

emm skrev:

Det virker som disse to parene hadde fått til en god dialog og blitt enige.

Jeg tror absolutt jeg ville byttet tilbake, men fortsatt å ha kontakten med den andre familien over tid, forhåpentligvis resten av livet. Den største grunnen til at jeg ville byttet er at jeg tror barna, når de ar gamle nok til å forstå, vi undres over hvorfor det ikke ble gjort. Tor jeg da.

Det tror jeg og.Tror jeg ville byttet,men er glad jeg aldri trenger å oppleve det dilemmaet(skal ikke ha flere barn)

Dette er jo helt utrolig og tragisk.

allium skrev:

Hva jeg ville gjort selv? Aner ikke. Det ville vært forferdelig å gi fra seg barnet sitt, men samtidig også umulig å vite at det barnet jeg fødte var et annet sted. Heldigvis er problemstillingen bare teoretisk for meg.

Enig med allium.

Det er en tragedie, men personlig tror jeg ikke jeg hadde klart å bytte. Barnet jeg fikk med meg hjem fra sykehuset ville jo vært datteren min selv om jeg ikke var hennes biologiske mamma.
Er blod allid tykkere enn vann?

Kate skrev:

Er blod allid tykkere enn vann?

Det er vel her FP ser ut til å være splittet, for en gangs skyld. Jeg mener definitivt at gener i det lange løp er temmelig irrelevant når det gjelder familie.

Dette maa veare et av de vanskligste valg en mor og far maa ta

huff, det kan ikke veare lett nei.