Ville du byttet barna tilbake?

Sitron skrev:

Det er vel her FP ser ut til å være splittet, for en gangs skyld. Jeg mener definitivt at gener i det lange løp er temmelig irrelevant når det gjelder familie.

Jeg er enig med deg. Helt til jeg ser for meg Temmerns og mitt lille barn som er hjemme hos en annen familie. Da forsvinner fornuften til fordel for følelser.

Jeg er også helt der at jeg nok kunne ha tenkt meg begge to. Men så var det den andre familien, da... Som også har et barn de er blitt glade i. Hvis de hadde ønsket å bytte så ser jeg ikke bort fra at jeg skulle gjort en temmelig heftig innsats for å sikre meg begge. Jeg får sår i hjertet av å tenke på at noen overhodet evner å kunne gi fra seg et barn de har kjent i nesten et år.

Sitron skrev:

Min umiddelbare reaksjon er jo at det er helt vilt å bytte tilbake. Det er jo barnet de har blitt glade i, tatt vare på og elsket, ikke genene. Ikke pokker om jeg frivillig hadde gitt fra meg et barn jeg hadde trodd hele dets liv var mitt. Da håper jeg heller at jeg kunne fått et godt forhold til de andre foreldrene slik at vi likevel kunne deltatt i hverandres liv.

Jeg er helt og absolutt enig med deg. Stakkars små unger.

Teofelia sa akkurat det jeg mener om saken. Da jeg leste om den første gang fikk jeg frysninger og ble småkvalm da jeg prøvde å sette meg inn i hvordan det må være.

Og blod er ikke alltid tykkere enn vann, nei. Klart at gener spiller en rolle, men jeg tror at oppvekst, familie og samhold spiller en like stor rolle. Jeg har en bror som i teorien er min halvbror, men som i praksis aldri kommer til å være noe annet enn "hel"-bror. Jeg ser jo det at det er noen gener som vi ikke har til felles, men det betyr nix og nada for forholdet vi to har.

Jeg tror faktisk jeg har byttet. Ikke helt sikker, for jeg ville nok ønsket det samme som dragen egentlig - tatt dem begge.

mami skrev:

Dette maa veare et av de vanskligste valg en mor og far maa ta

Nei, absolutt ikke. Jeg kan komme på ganske masse som må være mye verre enn dette.

Skremmern skrev:

Nei, absolutt ikke. Jeg kan komme på ganske masse som må være mye verre enn dette.

Det kommer veldig an på hvordan barnet blir behandlet i den andre familien, syns jeg.

Skremmern skrev:

Nei, absolutt ikke. Jeg kan komme på ganske masse som må være mye verre enn dette.

Så absolutt er det det. Men ingen oppegående foreldre vil vel være helt upåvirket av dette og velge å bytte barna uten å engang kjenne et eneste stikk. Jeg husker jo bare hvor stor del av livet mitt Camilla var da hun var nesten et år gammel, jeg levde jo for ungen (og gjør jo selvsagt det enda). Det å bare plutselig skulle sende ungen vekk og kanskje ikke se henne mer ... Nei fy faen.

Nei jeg ville nok ikke byttet. Min kjærlighet til barna mine er ikke knyttet til blod, men individ.

Herre gud nei. 😱

Men for en forferdelig situasjon.

Som andre sier her - håpet på et godt forhold til den andre familien.

10 mnd eller eldre... du er jo knyttet til barnet veldig veldig raskt.

Iset skrev:

Så absolutt er det det. Men ingen oppegående foreldre vil vel være helt upåvirket av dette og velge å bytte barna uten å engang kjenne et eneste stikk. Jeg husker jo bare hvor stor del av livet mitt Camilla var da hun var nesten et år gammel, jeg levde jo for ungen (og gjør jo selvsagt det enda). Det å bare plutselig skulle sende ungen vekk og kanskje ikke se henne mer ... Nei fy faen.

Nei, selv om det ville vært svært opprørende, er det absolutt ikke det vanskeligste valget jeg kan forestille meg som forelder, nei.

Dragen skrev:

Jeg er enig med deg. Helt til jeg ser for meg Temmerns og mitt lille barn som er hjemme hos en annen familie. Da forsvinner fornuften til fordel for følelser.

Dragen skrev:

Jeg er enig med deg. Helt til jeg ser for meg Temmerns og mitt lille barn som er hjemme hos en annen familie. Da forsvinner fornuften til fordel for følelser.

Det blir på en måte feil perspektiv. Se for deg ditt nåværende eksisterende barn hjemme hos noen andre. Det er jo det barnet du har følelser for. Det barnet du kjenner. Det barnet som evt. vil være hos noen andre vil være helt fremmed for deg. Å se for seg "sitt eget barn" må jo være ut fra det man kjenner.

Det verste scenariet her måtte jo være at det andre foreldreparet absolutt ville bytte, men ikke én selv. 🙁

Nei jeg vil ikke tenke mer på dette i dag tror jeg. Er trøtt og emosjonell nok som det er. Skal bestille merkelapper i dag til å ha på saker i barnehagen. Spare 5-10 av dem og ha med på barsel tenker jeg.

Skremmern skrev:

Nei, selv om det ville vært svært opprørende, er det absolutt ikke det vanskeligste valget jeg kan forestille meg som forelder, nei.

Nei det er ikke det jeg sier heller, det finnes verre valg enn dette, selvsagt. Jeg bare synes det høres ut som om du ser litt lettvint på dette, men det gjør du jo selvsagt ikke.

Dette er vanskelig å si noe om når man ikke har vært i situasjonen selv, men jeg tror jeg ville ha gjort veldig mye for å overtale den andre familien til at vi kunne opprette et slags kollektiv i noen år i alle fall. Og så tatt det derfra med god hjelp av fagfolk.

Jeg ville nok ha følt behov for å få en tilknytning til den andre familien, slik at jeg i det lange løp i alle fall kunne ha fungert som en nær tante til barnet som jeg ikke skulle beholde. Eller noe.

En ting er jeg i alle fall 100 % sikker på: hadde vi oppdaget i dag at Frøkna på 5,5 ikke var vår, hadde vi aldri, aldri byttet. Jeg kunne (i teorien) gått med på å vurdere et bytte hvis det var snakk om en ettåring, som ikke kommer til å huske noe av sitt første hjem når hun blir eldre, men jeg hadde aldri, aldri vurdert å bytte hvis det var en femåring det var snakk om. Da tror jeg vi virkelig snakker traumer og en vanskelig oppvekst.

Og jeg tar det for gitt at ingen tror at dette betyr at jeg er mindre glad i Blobben enn i Frøkna.

MokkMokk skrev:

Oi, litt av et dilemma.. Jeg er sannelig ikke sikker på hvordan jeg ville reagert i en slik situasjon. Det er jo sant som du sier, Sitron, at man i løpet av ti måneder jo har rukket å knytte sterke bånd til det barnet som ikke er ens eget og at det må være utrolig vanskelig å skulle levere det fra seg. Samtidig må det være vondt å vite at noen andre har ditt barn, som er laget av deg og din mann, vokst i din mage og bærer dine egne gener. Ufattelig at slikt kan skje i 2007 egentlig, og jeg har full forståelse for at de søker erstatning.

Signerer denne.

Huff jeg vet ikke helt..... jeg ville ønsket meg begge barna!

Situasjonen disse foreldrene har kommet opp i er jo helt grusom.

Min første tanke var at jeg ville hatt begge barna og dette hadde skjedd meg. Det går selvfølgelig ikke. Valget da er ikke vanskelig, blod er tykkere enn vann. Jeg kunne aldri fortsatt på samme måte når jeg visste at barnet jeg hadde båret i ni måneder var hos en annen familie.Mitt barn.

Men jeg hadde nok hatt et sterkt ønske om å beholde kontakten med barnet jeg hadde trodd var mitt i ti måneder.

Tanken på at noe sånn kan skje var grunnen til at jeg og mannen fulgte nøye med når babyen fikk navnebånd. Jeg slapp ikke babyen av syne før jeg var sikker på at jeg kunne kjenne de igjen. Da jordmor løp ut med minstejenta var mannen tett bak.

Dragen skrev:

Det er ikke bare meg som fristes til å si at jeg ville beholdt begge to?

Nei, det er ikke bare deg.

Jeg vet sannelig ikke hva jeg hadde gjort.. Tror jeg hadde gått rundt med en sorg i meg uansett hva jeg hadde gjort. På den ene siden sorgen over at mitt biologiske barn er hos noen andre, på den andre fortvilelsen over å gi fra meg det barnet jeg er blitt knyttet til... Men i det lange løp, så tror jeg kanskje at et bytte ville være det beste for alle parter.