Hva er din rareste frykt?

Serafin skrev:

Hvis man ikke vet hvem som ringer, hva vil de?

Og man vet aldri, man kan faktisk bli drept over telefonen. Selv om ingen har blitt det før.

Selvsagt, det burde jeg tenkt på. Like logisk som at dodraugen tar meg om jeg drar ned om natta.

Strå skrev:

Hæ? Hva snakker dere om nå? 😕 Hva er det med telefonen dere er redd for?

For å sitere en bekjent med telefonskrekk: Man er redd for at det er noen i andre enden som vil snakke med en!

Jeg tror jeg ville synes det var mye eklere om noen ringte også sa de ingentig, særlig hvis jeg kunne høre at de pustet tungt i andre enden. 😱

Niobe skrev:

Eugene Tooms. Jeg sov ikke på to år etter den episoden.

Ikke det jeg ville bli minnet om den helgen mannen er bortreist. *husredd*

Myria skrev:

Den nest rareste har jeg hatt helt fra barndommen av og det er at noe eller noen kan ligge under sengen og ta tak i deg hvis du står ved siden av (som barn måtte jeg stoppe en meter fra senga og hoppe opp i den fordi jeg ikke turte å gå helt bort til den) eller har et ben/arm hengende utenfor når du sover.

Nettopp!! Jeg hopper oppi senga fra fotenden, og ofte må jeg slå på lyset, lokke hunden inn så jeg ikke er alene, og så kikke under senga før jeg nærmer meg🙄.
Hengende kroppsdel utenfor senga kommer ikke på tale!
Om mannen allerede har lagt seg er det ikke noe problem, da er det bare å valse inn og legge seg:).

Jeg er redd for at det skal befinne seg en mannevond tiger (finnes det andre typer?) i kjelleren, som dukker frem når jeg skal vaske klær.

Det er en ganske ny fobi, som fulgte med huset her. "Alle kroppsdeler oppi senga, eller bli spist av under senga-monsteret" er en fobi jeg har hatt fra barnsben. Nå har vi sengeskuffer og monsterfri. Det er så deilig!

Carl Larson har skjønt det:

Teofelia skrev:

Carl Larson har skjønt det:

Spot on.

007 skrev:

Jeg så for mye på X-Files i ungdommen og er livredd for store ventiler. Jeg venter på at noen skal komme krypende gjennom.
I tillegg er jeg veldig husredd når det er mørkt og er livredd for å se et ansikt utenfor vinduet.

Dette. Har opplevd. Hjemme hos foreldrene mine, på pikerommet, var på besøk som ung voksen, skjønte med en gang hvem (en "bygdeoriginal", ikke så mye eldre enn meg, kjent for sånt og verre issues, uten at vedkommende egentlig er farlig), men nærmere hjerteinfarkt har jeg vel ikke vært.

Det å gå av stiger i høyden. Jeg har ingen problemer med å klatre eller jobbe i stige, men å få meg til å klatre opp til ett tak og gå ut av stigen for å gå opp på taket, det krever mye. Mannen på snart 65 som jeg jobber med bare ler av meg og holder stigen etter beste evne.

Jeg har fullstendig panikk for islagt vann. Jeg takler det ikke på noen måte, og ikke heller at noen av mine folk skal ut på vann/elv med is, da får jeg panikk.
Min angst er knyttet til en grusom opplevelse i barndommen, og når jeg forklarer det får jeg heldigvis forståelse for at jeg jeg ikke takler dette selv om isen er en meter tykk.

Akseliane skrev:

Dette. Har opplevd. Hjemme hos foreldrene mine, på pikerommet, var på besøk som ung voksen, skjønte med en gang hvem (en "bygdeoriginal", ikke så mye eldre enn meg, kjent for sånt og verre issues, uten at vedkommende egentlig er farlig), men nærmere hjerteinfarkt har jeg vel ikke vært.

OMG!
(Jeg vedder en femmer på at jeg vet hvem du mener. )

007 skrev:

I tillegg er jeg veldig husredd når det er mørkt og er livredd for å se et ansikt utenfor vinduet.

Sånn er jeg også hvis jeg er alene hjemme om kvelden/natta. Det er en grunn til at jeg akkurat nå ser Great British Bakeoff i stedet for en dokumentar om seriemordere.

007 skrev:

OMG!
(Jeg vedder en femmer på at jeg vet hvem du mener. )

Jepp, du har nok rett. /

Akseliane skrev:

Jepp, du har nok rett. /

/

Da jeg var lita, tilbrakte vi hver eneste sommerferie og de fleste påskeferiene på øya hvor min mor kom fra. Kirken på øya har ikke altertavle, men en stor statue av Jesus. Denne kirken står oppe på en høyde.

Huset vårt ligger nedenfor denne høyden. Det er bare utedo, så rett som det er, må man altså ta turen nedom naustet hvor doen befinner seg. Fra veien mellom huset og naustet, kan man se rett opp mot kortenden av kirka, og man ser Jesusstatuen tydelig, bakfra, gjennom vinduet i kirka. Når det er mørkt, er kirka opplyst, så denne statuen syns riktig godt der i vinduet.

Da jeg var lita, og måtte ut på do, turte jeg aldri se opp mot kirka når jeg gikk mellom huset og naustet, og jeg pilte så fort jeg kunne på veien, for jeg var livende redd for at om jeg så på statuen, ville Jesus snu seg og se tilbake på meg.

Strå skrev:

Hæ? Hva snakker dere om nå? 😕 Hva er det med telefonen dere er redd for?

Min skrekk er knyttet til å ringe ut. Å ikke se den jeg snekker med, spørre etter en person jeg ikke vet hvem er (offentlige kontorer), med kjente er det mer frykten for å forstyrre/ bli avvist.

Karamell skrev:

Min skrekk er knyttet til å ringe ut. Å ikke se den jeg snekker med, spørre etter en person jeg ikke vet hvem er (offentlige kontorer), med kjente er det mer frykten for å forstyrre/ bli avvist.

Jeg har et snev av telefonskrekk, og skrekken ligger i at jeg ikke får sagt det jeg vil få fram. At jeg ikke klarer å være tydelig nok. At tungen krøller seg og at alt det smarte jeg har inne i hodet mitt kommer ut som vrøvlende vås. Og at følelser kan prege sakligheten min.
Jeg utsetter derfor mange telefoner og må ta litt sats for å få de unnagjort.

Jeg har også telefonskrekk, selv når det er venner som ringer. Det føles så invaderende. Heldigvis har alle vennene mine skjønt det og søsteren min har samme greia, så ingen ringer meg med mindre de har noe veldig kort og konkret å si.

Jeg er redd for å bli skremt.