Hva er din rareste frykt?

Jeg er heller ingen skravler i telefonen, men det er ingen frykt vil jeg is for min del nei.
Jeg er veldig redd for elg da. Det er mye elg her,også har hatt de ofte i hagen her, og på gårdsplassen. Jeg kikker meg rundt når jeg går ut.
Og så er jeg sin sykt mørkredd. Jeg går altså konsekvent ikke tur når det er mørkt.

Jeg er redd tannlege og edderkopper, det er ingen rar frykt, for de er jo kjempeskumle.

Men jeg har en snål angst for å falle i trapper. Jeg har aldri hatt noe stort fall i trapp, så jeg vet ikke hvor det kommer fra. Da Poden var baby, og jeg måtte bære ham opp/ned 3 trapper til leiligheten, hadde jeg hjertet i halsen hver dag, for jeg så det så veldig for meg . Tydelige bilder i hodet der jeg snubler og hodet blir knust og babyen blir knust og alt sånn der.

Jeg har trappefobi. spesielt ned trapper.

Jeg er husredd, og hater å være hjemme alene om natta. Det har blitt litt bedre nå som vi har fått oss hund, og vi har skallalarm. Men bare litt. I natt måtte 10 åringen ligge i senga sammen med meg. Akkurat som en 10 åring og en hund som elsker folk hadde hatt så stor effekt om noen prøvde å bryte seg inn.

Og så er jeg hysterisk for vinduer når det er mørkt ute. Jeg har alltid vært redd for at det skal dukke opp et ansikt der. Så jeg skalker igjen så fort det blir mørkt. Og i alle fall hvis jeg er alene hjemme.

Jeg har helt irrasjonell høydeskrekk på vegne av ungene. Er de mer enn en halv meter over bakken slås alarmen på.

Jeg er redd dukker. Da jeg var liten måtte porselensdukkene være på et annet rom enn der jeg sov. I tillegg måtte jeg sove med ansiktet ut fra veggen for å ha oversikt. Jeg var rett.og slett redd for at dukkene skulle komme bakfra å kvele med plastikkpose.

Nå har jeg, særlig i mørketiden, en frykt for at det skal befinne seg noen inne i bilen når jeg setter meg inn. Og at denne skal hoppe fram å gjøre noe grusomt mot meg når jeg har begynt å kjøre.

Anne C skrev:

Jeg er husredd, og hater å være hjemme alene om natta. Det har blitt litt bedre nå som vi har fått oss hund, og vi har skallalarm. Men bare litt. I natt måtte 10 åringen ligge i senga sammen med meg. Akkurat som en 10 åring og en hund som elsker folk hadde hatt så stor effekt om noen prøvde å bryte seg inn.

Og så er jeg hysterisk for vinduer når det er mørkt ute. Jeg har alltid vært redd for at det skal dukke opp et ansikt der. Så jeg skalker igjen så fort det blir mørkt. Og i alle fall hvis jeg er alene hjemme.

Som jeg skulle ha skrevet det selv.

I tillegg har jeg fobi mot edderkopper og veps.
Klarte nå i -5 ute på morgentur, titte forskrekket rundt meg da jeg trodde det summet en veps rundt hodet mitt (trailer som tutet langt bede på motorveien).

Kan også melde meg inn i "telefon-skrekk-klubben"

nolo skrev:

Jeg har helt irrasjonell høydeskrekk på vegne av ungene. Er de mer enn en halv meter over bakken slås alarmen på.

Dette.

Jeg hadde aldri høydeskrekk selv da jeg var barnløs, men den har sneket seg på meg og enda mer på vegne av ungene. Det er så jeg får fysisk vondt i knærne (!) og bena. Helt grusomt. Jeg vil ikke begrense dem, så jeg har mye vondt i knærne.

Åh, jeg har jo skrekk for vepsestikk, jeg tror nemlig det er vondere enn å føde.

Må alltid ha lukkede dører overalt, særlig på soverommet. Min største frykt er at det skal komme noen hoppende ut av klesskapet på soverommet. Jada. Trekker alltid for gardinene når det er mørkt ute. Tenk hvis jeg ser et ansikt i ruta?

Jeg er redd for å bli skremt. Jeg har f.eks en irrasjonell tanke at noen skal gripe tak i ankelen mn når jeg går i trapper med åpne trappetrinn.

Jeg har lite jeg er redd for. Telefonen er ikke min beste venn akkurat. Men jeg har angst for gamle klær og tøysko. Har hatt det siden jeg var veldig liten. Husker jeg hatet å male i barnehagen fordi maleforklene var gamle manneskjorter. Taklet ikke å bruke de.

Jeg liker ikke ballonger, blåser de opp bare litt for jeg får helt hetta for at de skal sprekke.

Jeg er mørkredd. Og det irriterer meg grenseløst. Skulle gjerne fått bukt med det, slik jeg kurerte min egen høneskrekk.

Karamell skrev:

Min skrekk er knyttet til å ringe ut. Å ikke se den jeg snekker med, spørre etter en person jeg ikke vet hvem er (offentlige kontorer), med kjente er det mer frykten for å forstyrre/ bli avvist.

Jeg jobber med denne frykten. Da jeg begynte i ny jobb for et par år siden, som leder, fortalte jeg min leder om min frykt får å ringe ut med telefonen. Jeg fikk til svar at dette måtte jeg jobbe med. Og det gjør jeg, og etter et par år er det mye bedre, iallfall.

Min verste frykt, som ikke er rar i det hele tatt, er diverse (irrasjonelle, ifølge mannen) tanker om hva som kan gå galt med ungene. Men sånn er det nok mange flere enn meg som har det.

Nå har jeg jo kjent sug i magen og blitt redd flere ganger bare av å lese denne tråden, så jeg er nødt til å ha blitt en pingle de siste årene.
Men ballonger er faktisk noe jeg virkelig ikke takler særlig godt. Det er så plagsomt at jeg må overlate det til noen andre å blåse opp i barneselskapene, og selv da går jeg rundt med hjertet i halsen så fort jeg kaster et blikk på dem. Livsfarlige dingser altså.

Esme skrev:

Jeg liker ikke ballonger, blåser de opp bare litt for jeg får helt hetta for at de skal sprekke.

Det liker ikke jeg heller.

Når jeg leser her, så er jeg jo ikke redd noe.

Frøydis skrev:

Når jeg leser her, så er jeg jo ikke redd noe.

+1

Har faktisk aldri opplevd frykt som jeg kan huske.

Bamsemums skrev:

+1

Har faktisk aldri opplevd frykt som jeg kan huske.

Frøydis skrev:

Når jeg leser her, så er jeg jo ikke redd noe.

Interessant det du skriver Bamsemums. Som voksen, så oppleves jeg som ekstremt fryktløs, jeg tør liksom alt mulig. Men som barn så var jeg fryktsomt, jeg var redd og skeptisk til absolutt alt. I så stor grad tror jeg at jeg måtte bare slutte å bry meg om det jeg var redd for, for å bli normal i hue så har jeg skrudd av engstelse og det har ikke noen innflytelse på hva jeg gjør.

Søsteren min var absolutt helt fryktløs som barn, men har med alderen oppdaget ting som hun er skeptisk til og hun greier ikke å la være å forholde seg til det. Hun er nok ansett for å være veldig tøff altså, men i sum nå når vi er voksne så tør jeg faktisk litt mer enn henne. Selv til tross for at vi var skvett motsatt da vi var små.