Å møte skandinaver på tur - er det så ille?

Jeg liker aa dra til steder hvor masseturismen fortsatt ikke finnes, evt. avsidesliggende, smaa hoteller. Jeg liker byer hvor jeg treffer mest lokalbefolkning og er happy om jeg maa peke paa maten i stedet for aa faa meny paa et spraak jeg skjönner. Steder hvor menyen er paa skandinaviske spraak, har jeg ikke feriert paa paa aaresvis. Familien min snakker tre spraak, og jeg innrömmer at vi har switchet til et annet enn norsk hvis vi har hört norske i naerheten (samme for de andre spraakene, altsaa, det er ikke bare nordmenn vi ikke önsker aa ha kontakt med paa ferier). Imidlertid har jeg ogsaa snakket til nordmenn hvis vi har truffet dem "in the middle of nowhere".

Lavender skrev:

Det handler nok like mye om hvor og hvordan man reiser. Kanskje et uttrykk for at det er kjedelig å feriere på steder som er veldig tilpasset nordmenn og ikke har landets særpreg. Som oversatte menyer, tilpasset mat og drikke. Og ikke minst servitører som både snakker og har vært og besøkt norske venner.
Det er ikke sjarmerende for alle.

Dette!

Det gjør ingenting å treffe nordmenn, men jeg løper ikke bort og prater med dem heller og leter ikke bevisst opp steder der jeg kan være sikker på å treffe mange norske. Jeg reiser jo ikke på utenlandsferie for å treffe fremmede nordmenn.

Det verste er ikke å treffe på nordmenn, det verste er å treffe på trøndere. (Og bergensere) Høylydte, brautende nordmenn med uoppdragne sutrende unger er verste sort på ferie. Vi skygger banen alt vi kan. Gi meg en buss med fulle engelskmenn any time, heller det enn på et resort med nordmenn i syden.

Synes ikke det er noen big deal å treffe nordmenn. Det er jo sånn at med rompa full av penger (uansett valutakurs) er nordmenn et farende folk. Å legge opp reiseplaner for å UNNGÅ nordmenn gidder jeg ikke.

Bruker normalt ikke charter, men det har skjedd. Rett og slett fordi det praktisk og økonomisk har vært billigere /mer tilgjengelig enn tilsvarende jeg lager selv. Jeg gidder ikke betale mer eller dra til en flyplass lenger vekk for å UNNGÅ charter. Syns charterferien i stort sett ble omtrent som man kunne forventet av en selvlaget ferie til samme destinasjon.

Nå unngår jeg resorts - fordi det blir kjedelig - jeg liker uansett å treffe "ekte" lokalbefolkning hvor det er "ekte" dagligliv - og allinclusive - dels fordi det er kjedelig mat, men ganske mye pga et miljø og lokalt perspektiv.

Generelt synes jeg den selvdesignet ferie kontra charter er litt konstruert, og har ganske mye med selviscenesettelse å gjøre. Som jeg ikke orker.

Da vi var i Orlando ungikk jeg å leie leilighet fra nordmenn og prøvde også å finne et feriekompleks hvor det ikke var så mange norske utleiere. Jeg hadde ikke noe behov for å snakke med de andre norske der, og det var noen jeg unnlot å snakke norsk foran. Hadde Hiawata fått en norsk venn der hadde det selvsagt vært greit, altså. Men jeg hadde jo virkelig ikke noe interessant å dele med dem, bare fordi vi begge var norske. Om vi møttes på et totalt avsidesliggende, rart sted så har vi jo begge en viss interesse for noe sært og avsidesliggende, i det minste.

Svigers elsker å reise til de stedene som er veldig turistifisert av nordmenn vinterstid. De kan ikke et ord engelsk, men klarer seg veldig fint alene på Gran Canaria allikevel. 😉

Jeg foretrekker ikke et hotell i fellesferien fullt av nordmenn, men heller ikke spanjoler. I fjor sommer holdt jeg på å bli gal av spanjoler på ferie. De er veldig høylytte og mye verre en nordmenn kan jeg love når det blir på et leilighetshotell med balkonger tett i tett.

Og hotell fult av russere skyr jeg. I alle fall all inklusiv hoteller. Vi har fått mer og mer sansen for mindre steder uten fullt av nordmenn, for jeg hater kampen om solsengene. I fjor sommer hadde vi det helt perfekt på en gård på landet på Mallorca med eget basseng, og de som skulle bo i den andre leiligheten på gården dukket ikke opp, så vi hadde hele herligeheten for oss selv. Bare et hyggelig spansk gammelt ektepar som bodde i ene etasjen på gården, men som holdt seg langt unna der gjestene deres oppholdt seg. De holdt seg liksom på sin side. Men vi snakket stadig med dem innimellom, men vi kan veldig lite spansk, så jeg fikk øvd godt på det lille jeg kunne. Men man kommer langt med litt tegnspråk og armbevegelser også og noen småord på spansk. Og sjarmen med å være i en liten by og ikke oppdage en eneste annen nordmann var også en litt aha opplevelse siden vi var på Mallorca. Vi klarte ikke å finne en resturant engang hvor de snakket engelsk i den lille byen Felanix tror jeg den het som var nærmeste byen der vi bodde 4 km unna gården.

Jeg unngår jo ikke nordmenn på ferie, og sier hyggelig hei om det er noen som sier hei først. Men er ikke akkurat den som oppsøker kontakt med andre nordmenn.

Vi har opplevd begge deler på turvogvtematikken utløser ikke sterke følelser. Men handler det ikke mest om å føle at man er et helt annet sted og i i en annen kultur enn vanlig, da? Vi trives best når det er en høy andel lokalbefolkning rundt oss.

Eg lyttar som ein gal når eg møter nordmenn, for å høyre kor i landet dei er fra. Er dei lokalisert som østlendinger er dei uinteressante, er dei frå Vestlandet, er dei interessante og må forskast vidare på
Eg vart kjent med ei engelsk dame på sist ferie til Kroatia, og ho snakka på heilt naturleg vis med sine landsmenn, og vart endatil venner med dei. Då fann eg ut at kanskje eg har hatt eit litt sånn krampe forhold til det å møte nordmenn i utlandet. Det er jo ikkje direkte farleg, liksom.

Pelle skrev:

Noe av grunnen er at jeg tror de liker å slippe å ufrivillig høre på "Gunnar, nå mååå du huske solkrem" og "Det var han som startet",

Dette er greia for min del.

Hondacrv skrev:

(...) er dei frå Vestlandet, er dei interessante og må forskast vidare på

Er du ironisk nå?

Jeg synes forøvrig det er slitsomt med alle danskene i Danmark.

Sjølvsagt ikkje! Eg er frå Vestlandet sjølv, og eg er i tillegg norsklærar så dette er både av fagleg og privat interesse

Eg er óg frå Vestlandet. Og norsklærar. Kanskje me burde treffe kvarandre på ferie? Eller kanskje me er kollegaer? Hm.

Hmmm. Kanskje det du. Men eg bur på østlandet da.

Puh! Det var godt. Fnis.

Så du ville ikkje hatt meg til kollega nei. Hrmf

Fnis.

Nei det bryr jeg meg fint lite om.
Og når jeg var i Nicaragua i vinter så var vi i en lite butikk og plutselig stod det to trøndere ved siden av oss. Det var festlig, vi vekslet et par ord og gikk videre.

Jeg synes det er veldig spennende å møte folk på ferie. På en øy i Karibien møtte vi et par som reise rundt, spennende. Og vi traff noen som hadde seilt i 7 år, veldig spennende å veksle noen ord, men jeg behøver ikke mer enn det.

Vi liker å bo i leilighet og handle på vanlige butikker på ferie. Liker å ta lokalbuss og oppleve litt av atmosfæren der vi er. Det gjør ikke noe å møte nordmenn, men synes det er tamt om absolutt alt i lokalmiljøet er turistbasert næring. Om vi møter nordmenn langt utenfor allfarvei hender det jeg blir nysgjerrig. Som da vi satt på en vingård langt i gokk på new zealand i 25 varmegrader og det plutselig dukker opp fem damer i bunad.

Vi var i en ganske liten matbutikk (i amerikansk målestokk) i Florida, og der hørte jeg plutselig brautende, høylytte, norske stemmer. Tre middelaldrende menn. De snakket norsk seg i mellom, mens de bjeffet uhøflig til de amerikanske ansatte, på ekstremt dårlig engelsk. De skulle ha tak i et eller annet, og kunne ikke ordet på engelsk, og kjeftet på og hånte den amerikanske butikkansatte når han ikke forstod hva de mente. Vi havnet pluselig ved samme reolen, og mannen min så på meg med oppriktig bekymring da jeg snakket til ham på engelsk, men i det de tre mennnene snakket til hverandre, så forstod han hvorfor. Jeg hadde ingen som helst behov for å gi meg til kjenne som nordmann der og da.

Eller som en litt mørk kamerat av meg merket, da han koste seg alene på fortauscafe en europeisk storby, med bok og vin - mens kona handlet. To norske kvinner satte seg ned ved siden av ham: "Se på den stakkarn der'a. Sitter helt aleine med bok."