Hender det du føler deg underlegen?

Sjeldnere enn før. Men det er knyttet til at jeg bryr meg mye mindre om hva folk mener om meg, enn at jeg er så mye mer vellykket. Da forsvinner oftest maktposisjonen.

Nei, det er svært sjeldent. Ikkje fordi eg er så flink til alt mulig men når eg møter nokon som er flink til noko eg ikkje kan ser eg opp til den egenskapen uten å snakke ned meg sjølv. Eg er jo ikkje eit dårlig menneske fordi om det er folk som er flinkare enn meg til ting

Ja, det hender, og det er ingen god følelse.

Tussa skrev:

Nei, det er svært sjeldent. Ikkje fordi eg er så flink til alt mulig men når eg møter nokon som er flink til noko eg ikkje kan ser eg opp til den egenskapen uten å snakke ned meg sjølv. Eg er jo ikkje eit dårlig menneske fordi om det er folk som er flinkare enn meg til ting

Jeg tror ikke det generelt sett ligger til meg å føle meg underlegen. Der er jeg litt som Pippi, nærmest. Det er definitivt ting som andre er bedre på enn meg. Men jeg har mine ting som jeg er god på, og det kan ikke noen ta fra meg. Slik har jeg følt det siden barneskolen, minst. "Jada, så er alle andre mer populære eller penere eller flinkere til et eller annet, men jeg er god i matte!" for eksempel.

Jeg har flere mennesker rundt meg som er ekstremt gode innenfor enkelte felt hvor jeg selv ikke akkurat eksellerer. For eksempel er jeg innimellom på fest hos en vennepar hvor jeg hver eneste gang blir slått i bakken av hvor utrolig dyktige de er som verter. Hvordan de får gjestene til å trives og hvordan de får hver enkelt gjest til å føle seg spesiell. Jeg ser storøyd på hvordan de gjør det, og forsøker å se om det er noe her jeg kan lære. Men jeg føler meg ikke underlegen. Jeg kan jo fremdeles matte.

Og så tror jeg det har vært fint for meg å være tillitsvalgt i en fagforening i noen år. Da må man bare stå for det man mener og si det høyt! En eventuell frykt for autoriteter må legges igjen utenfor døra.

Nei, ganske sjelden.

Når jeg går på enkelte fester hvor jeg vet at størsteparten er tynne damer med dyre, fancy klær føler jeg meg alltid underlegen. Jeg hater det.

Nei, det er sjelden. Jeg er ikke konstruert sånn, jeg er vanligvis trygg på det jeg kan og vet, og avslappet på det jeg ikke kan og vet. Og jeg bryr meg lite om hva tilfeldige folk måtte mene. Jeg jobber ofte sammen med folk som er flinkere og smartere enn meg, og det er jo noe av det morsomste som finnes. Det hadde vært synd å ødelegge det med mindreverdighetskomplekser. Jeg har ikke særlig anlegg for misunnelse heller.

Ikke så ofte. Utenom jobb er jeg mindre sosialt kompetent, men jeg har sluttet å føle på det. Er det folk på jobb som kan noe jeg ikke kan, får jeg dem gjerne til å lære meg det de kan. Jeg må ikke være best i alt, men jeg liker å kunne litt om det meste.

Sjelden.
Ikke fordi jeg ikke anerkjenner at det er mange, mange ting andre er flinkere enn meg i, men fordi jeg ikke kobler det til følelsen «underlegen».

Ikke så ofte på den måten at det plager meg. Jeg jobber med folk som er dritflinke i det de holder på med. Noen av dem er de beste av alle på de tingene. Jeg kan jo ikke vente at jeg er like god. Jeg forsøker være god nok på de tingene jeg har med å gjøre.


Jeg tenker egentlig på underlegen som om andre er autoritære og har makt over meg. Underlegen betyr vel mest at noen er flinkere enn meg, gjør det ikke?

Chanett skrev:

Når jeg går på enkelte fester hvor jeg vet at størsteparten er tynne damer med dyre, fancy klær føler jeg meg alltid underlegen. Jeg hater det.

På sånne fester er jeg mest utrygg på om jeg har noe å snakke om med folk.

Jeg føler meg ofte underlegen i sosiale situasjoner. Føler meg rett og slett litt dum og utilpass. I jobbsammenheng føler jeg meg ikke underlegen på den samme måten, heller ikke overfor folk som er smartere enn meg eller som er i en eller annen form for maktposisjon.

Veldig sjelden. Oftere da jeg var yngre, men ikke så ofte da heller.

Nei. Selv om jeg stadig vekk er det. I jobben min er det obligatorisk, hvis man ikke skal gå under i løpet av noen uker, å ha høy selvtillit.

Sosialt er jeg stort sett underlegen (utslitt og bitter alenemor med dårlig økonomi, lav glam-status og ikke lenger ungdommelig skjønnhet engang! ), men er født med en (til tider irriterende) innebygd stolthet som gjør at jeg stort sett ikke lar det affisere meg.

Nei, det gjør jeg ikke!

Chanett skrev:

Når jeg går på enkelte fester hvor jeg vet at størsteparten er tynne damer med dyre, fancy klær føler jeg meg alltid underlegen. Jeg hater det.

Dette. Og når de snakker om trening, toppturer, oppskrifter, seilbåter og andre ting jeg ikke bedriver, da trives jeg ikke noe særlig.

Jeg føler meg aldri underdanig på jobb, men av og til sammen med den flinke mannen min.

Toffskij skrev:

Nei, det er sjelden. Jeg er ikke konstruert sånn, jeg er vanligvis trygg på det jeg kan og vet, og avslappet på det jeg ikke kan og vet. Og jeg bryr meg lite om hva tilfeldige folk måtte mene. Jeg jobber ofte sammen med folk som er flinkere og smartere enn meg, og det er jo noe av det morsomste som finnes. Det hadde vært synd å ødelegge det med mindreverdighetskomplekser. Jeg har ikke særlig anlegg for misunnelse heller.

Toften beskriver meg også, sånn ca.

Ja det hender. I enkelte situasjoner er jeg pr def underlegen, både når det gjelder kontroll på situasjon, kunnskap, myndighet og makt. Det er helt greit og jeg føler meg ikke nødvendigvis mindreverdig av den grunn.

Sjelden. Heldigvis! Men, jeg kan iblant få en sånn følelse, litt overraskende, når jeg møter folk i flokk som er opptatt av helt andre ting enn meg. Og da ofte det jeg mener er overflatiske ting, som f. eks. kosmetikk, merkevarer etc. Ja, og så veldig spreke folk da!

Nei, det er sjelden.