Hender det du føler deg underlegen?

I de fleste sammenhenger.

Toffskij skrev:

Nei, det er sjelden. Jeg er ikke konstruert sånn, jeg er vanligvis trygg på det jeg kan og vet, og avslappet på det jeg ikke kan og vet. Og jeg bryr meg lite om hva tilfeldige folk måtte mene. Jeg jobber ofte sammen med folk som er flinkere og smartere enn meg, og det er jo noe av det morsomste som finnes. Det hadde vært synd å ødelegge det med mindreverdighetskomplekser. Jeg har ikke særlig anlegg for misunnelse heller.

Sånn ca dette.

I møte med helsevesenet og da særlig leger, og kirurger i særdeleshet.
Jeg måtte blir svært godt voksen og vedkommende hadde skremt vettet av, og påført et av barna mine mye unødvendig smerte før jeg greide å bli sint på og grensesette en lege. Og jeg har opplevd mye grenseoverskridende adferd derfra.

Ellers er jeg vansligvis ganske trygg i de fleste situasjoner. Så kom overgangsalderen og tok fra meg det meste, så nå er det litt unntakstilstand her hvor jeg føler meg underlegen de fleste. Jeg er ikke særlig fornøyd med den endringen.

Det er veldig sjelden jeg føler meg underlegen. Jeg har vært i mange situasjoner der jeg er den underordnede, og ikke minst er jeg ofte i kontakt med folk som kan mye mer enn meg eller har mer makt eller innflytelse enn meg, men det er ytterst sjelden dette får meg til å føle meg underlegen.

(En del typer sosiale sammenhenger, med folk som er mye kulere/stiligere enn meg, og jeg er usikker på hva jeg skal gjøre, er nok det som kommer nærmest. Men det er fryktelig sjelden jeg plasserer meg i den typen sammenhenger, heldigvis.)

Det er veldig sjelden jeg føler meg underlegen. Jeg er så trygg på det jeg gjør at jeg gjerne tar i mot råd og tips fra andre som vet mer enn meg. Underlegen blir jeg vel først hvis noen er supergode på ALT jeg er god på, pluss masse mer, og det har jeg ennå ikke møtt.

Story of my life. Kompenserer innimellom med å prøve å være morsom og/eller tøff, det går både slik og sånn.

Dessverre, ja. Jeg lider av langt fremskreden impostor syndrome, og har tidligere i livet brukt veldig mye tid og energi på å være redd for å "avsløres" som like uvitende som jeg har følt meg. Etter jobbytte har det heldigvis endret seg litt, men jeg bruker nok for mye energi på å fundere og analysere hva folk tenker om meg når de sannsynligvis ikke tenker noe som helst.

Nei, egentlig ikke. Jeg henger gjerne med folk som er flinkere og smartere og penere enn meg, men det får ikke meg til å føle meg mindre verdt. Jeg trenger ikke å være best i alt, jeg er fornøyd med helt passe også. Også synes jeg det er kult med mennesker som er gode i ting jeg ikke er god i. Og det er ganske mye.
Jeg kommer egentlig bare på ett menneske som får meg til å føle meg skikkelig underlegen, jeg beundrer henne nesegrust, det er fordi hun er et så godt, supersmart og kult menneske. Hun gjør mye bra for andre og har en grunnleggende holdning til livet som er helt fantastisk, så sammen med henne krymper jeg og blir cirka like stor som en ert.

Nera skrev:

Dessverre, ja. Jeg lider av langt fremskreden impostor syndrome, og har tidligere i livet brukt veldig mye tid og energi på å være redd for å "avsløres" som like uvitende som jeg har følt meg. Etter jobbytte har det heldigvis endret seg litt, men jeg bruker nok for mye energi på å fundere og analysere hva folk tenker om meg når de sannsynligvis ikke tenker noe som helst.

Det er slitsomt å ha det slik. Har en person nær meg som har det sånn og det hjelper liksom ikke å si at hen skal gi f i hva andre tenker og tror. De fleste tenker jo ingenting eller iallfall ikke noe negativt. Og om de tenker negativt, hva så?

Det Toffskji sa, egentlig. Veldig glad for å ha det sånn

Nei, nesten aldri. Som Toffen er jeg rett og slett ikke konstruert slik. Jeg er trygg på at jeg kan ting, at jeg er verdt noe og at jeg fortjener å ta plass og fortjener å ha det bra.

At man innimellom tenker i små blaff at "nå blir jeg avslørt" er ganske vanlig, tror jeg. Snakket med en gammel kompis om det forleden og han - som er en dyktig advokat - kjenner også på dette av og til. Vi snakket litt om det og funderte på om det var sammenheng med hans arbeiderklassebakgrunn (han er den første i familien som har mer enn ungdomsskolen) og min bakgrunn som enkel pike fra landet med foreldre uten høyere utdanning. Fellesnevneren er at vi kommer fra miljøer med sterk identitet i å ta avstand fra eliten, og når vi sviker opphavet ved å bli en del av "eliten", så blir man litt rotløs/hjemløs i alle miljøer. Og dermed kommer følelsen av at snart kommer noen til å si at "Du er avslørt, du hører ikke hjemme her, du må hjem til bygda di og være der du egentlig hører hjemme."

Jeg merker at jeg liker mye bedre å være den dårligste blant flinke enn å være den flinkeste blant dårlige.

Både og, egentlig. Det har nok blitt noe bedre med åra, men selvfølelsen min kan svinge veldig. Jeg kan føle meg som verdens mest ubrukelige menneske, men underlegen kjenner jeg meg nok ikke. Innerst inne veit jeg at jeg er smart nok, og da er mye gjort. Tidligere kunne jeg nok bry meg mer om andre faktorer.

Interessant, dette med bakgrunn, Harriet! Jeg merker at "underlegenhetsfølelsen" hos min mor (som tross alt var den første i slekta som hadde høyere utdanning enn folkeskole - hun fikk ta artium!) er mer markant enn min. Hun er ofte redd for ikke å være "bra nok". Da jeg fikk ny svigerfamilie med legefar, var hennes første reaksjon "det er vel fine folk, dette da!" Kona til Blåmanns bror har foreldre med mer liknende bakgrunn som min (der man måtte enda en generasjon ned før noen satte sitt bein på et universitet), og hun forteller at hennes foreldre reagerte på samme måte. I svigerfamilien vår hadde til og med bestefaren høyere utdanning og var rektor - det hadde vært helt absurd for alle deler av min slekt, som på det tidspunktet knapt var en generasjon unna folketellingsstatuser som "løsarbeider" og "legdslem".

Hele tiden fram til 2015. Siden 2015 skjer det veldig sjelden. Selvbilde og selvtillit fikk seg en veldig boost da jeg ble alene med barna.

Harriet Vane skrev:

At man innimellom tenker i små blaff at "nå blir jeg avslørt" er ganske vanlig, tror jeg. Snakket med en gammel kompis om det forleden og han - som er en dyktig advokat - kjenner også på dette av og til. Vi snakket litt om det og funderte på om det var sammenheng med hans arbeiderklassebakgrunn (han er den første i familien som har mer enn ungdomsskolen) og min bakgrunn som enkel pike fra landet med foreldre uten høyere utdanning.

Jeg tror jeg har til gode å møte noen som er høyt utdannet, kunnskapsrik og ydmyk, som ikke kjenner på det samme som du beskriver, uavhengig av sosial bakgrunn. Samboeren min har det mer enn meg, og han kommer fra foreldre som også er velutdannet og har akademiske yrker, mens jeg kommer fra en totalt annen bakgrunn. For oss virker det som om forskjellen ligger i at min vei i livet har vært preget av mye motstand og store hindringer, mens han i større grad har kunnet konsentrere seg om faglige utfordringer fremfor å måtte kjempe for å overleve. Og da virker det som om jeg "kjenner mer på kroppen" den veien jeg har gått og dermed har mindre impostor syndrome enn ham. Men jeg har tidvis mye av den jeg også.

Søsteren min er forøvrig veldig slik Bluen beskriver moren sin.

Harriet Vane skrev:

Jeg merker at jeg liker mye bedre å være den dårligste blant flinke enn å være den flinkeste blant dårlige.

Jeg er helt omvendt. Jeg elsker å være best, for det er en så sjelden opplevelse at det må nytes i fulle drag.

Det er jo litt pussig med mine foreldre, for de er begge helt ute av karakter for resten av slekten. Min mor kommer fra en familie der alle har hatt høyere utdanning siden 1500-tallet. De har driftet og styrt landet som leger, prester, advokater og ingeniører, de har vært borgermestre, sittet i byråd og kommunestyrer og eid enorme eiendommer. Og så rotet hun det til og endte uten utdanning etter artium og er VELDIG opptatt av at det ikke er viktig med høyere utdanning og at folk med fagbrev OGSÅ er flinke osv osv.
I min fars familie har også mange hatt høyere utdanning i mange generasjoner, prester, ingeniører og agronomer. Flere av hans brødre har høyere utdanning i en tid det ikke var så vanlig. Men så endte han med å ta over gården og rakk aldri å utdanne seg. Og han er også veldig opptatt av at folk uten høyere utdanning, de kan OGSÅ ting, faktisk.

Jeg følte meg underlegen i nesten alle sammenhenger til jeg var godt voksen, men har vokst det av meg, gudsjelov, i de fleste sammenhenger. Unntaket er noen sosiale settinger der jeg føler at de andre er veldig mye kulere og mer sofistikerte enn meg, da kjenner jeg virkelig på at jeg er en raring som er oppvokst under en busk og ikke har peiling på hvordan man oppfører seg.

I situasjoner som ble nevnt innledningsvis, som i møte med barnas skoler eller hos leger, så føler jeg meg verken under- eller overlegen, men som noen som møter en ekspert som kan hjelpe meg/barnet mitt, og som jeg vil lytte til. Men der jeg også forventer å bli sett og at mine erfaringer og tanker blir lyttet til.

I hvor stor grad jeg lytter avhenger av hvilken tillit jeg får til vedkommende. Jeg vil ikke føle meg overlegen heller, selv om jeg skulle være eldre/mer erfaren/hvadetnåer.

I jobbsammenheng ER jeg jo på mange måter underlegen i den forstand at jeg selger kompetansen min til høystbydende og er prisgitt deres nykker eller forgodtbefinnende. Men jeg kjenner ikke noe på det, egentlig.

Jeg tenker ikke så ofte på at jeg føler meg underlegen
På jobb vet jeg at jeg er god i faget mitt, jeg er ikke redd for autoriteter, men jeg liker ikke å stå i en konflikt. Det beryr nok at jeg innimellom lar være si ting jeg burde ha sagt.

Iht leger/sykehus kan jeg føle fortvilelse, når jeg ikke blir hørt, særlig når det gjelder barna. Jeg liker ikke å gå til lege selv heller, men det handler mer om at jeg ikke liker å legge ut om meg selv, ikke at jeg føler meg underlegen. Men mulig jeg ikke har reflektert så mye over det, jeg har bare negstive opplevelser i helsevesenet med en «diffus» diagnose.

Et sted jeg føler meg underlegen er innen enkelte fag, feks matte

Denne tråden har jeg tenkt mye på.

Som flere her er ikke jeg heller født underlegen, men en som har vist styrke i de fleste situasjoner både faglig og sosialt. Men så ble jeg alvorlig syk. Og et av sykdommens mange aspekter er kognitiv svikt eller kognitive utfordringer om du vil. Det er rett og slett grusomt. Ikke nok med sykdommens tøffe fysiske utfordringer, men det å miste ens egen identitet gjennom kunnskap og tankeevne er forferdelig. Jeg kan ha vansker med å forklare de enkleste ting, huske tekster jeg nettopp har lest (kanskje jeg til og med har lest teksten 3, 5, 7 ganger), hjelpe barna med lekser, utdype fagfeltet jeg har universitetsutdanning i, jobben jeg engang hadde... Svisj, borte, poff. Nada. Underlegen er ikke engang dekkende.

Og så kommer tapet av virke på toppen. For en med de Store Planene karrieremessig og med guts'en til å nå de. Fra herlige faglige diskusjoner til å snakke om mannens jobb i sosiale settinger. For hva har vel jeg å komme med når dagens utfordring er f.eks. å kunne dusje, være i hagen med familien eller passe på at jeg ikke gjør for mye en uke slik at jeg kan få med meg en konsert med et av barna? Nei, underlegen er faktisk ikke dekkende.

Så ja, etter tap av helsen og arbeide, føler jeg meg underlegen. Mye mer enn underlegen. Men heldigvis så er jeg dra naturens side utstyrt med en særdeles sterk psyke. Det har vært redningen. I tillegg til en enestående mann og fantastiske venner

@IzziCreo: Det der kjenner jeg meg litt igjen i. Jeg føler meg definitivt underlegen de som trener jevnlig, har overskudd til å være sosial både på jobb og privat, lager god hjemmelaget mat, er forelder og ja, i det hele tatt. Uansett om årsaken min er en kronisk diagnose, så er det så vanskelig å sette ord på og forklare, at jeg garantert tror noen setter meg i «lat»-boksen. Jeg merker det også kognitivt, heldigvis skår det mest ut ettermiddag og kveld, så det merkes ikke så godt på jobb. Uansett. Lurer likevel på om jeg kjenner mer på følelsen av å være mislykket enn underlegen. Fordi jeg forventer mer av meg selv?