En slags spinoff: Hadde du en trygg oppvekst?

Ja, hele tiden.

I form av at jeg alltid følte meg trygg.
Oppveksten var slettes ikke perfekt. Men utrygg var jeg ikke.

Som heilt liten følte eg meg vel trygg, men da var før mamma la pappa for hat, og skulda han for all verdens styggedom. Eg vokste opp med ei mor som slo, kjefta og aldri hadde eit godt ord, og ein far som var fraverande, men som eg elska over alt på jord.
Dessverre døde han når eg var 14, og då hadde eg berre mamma igjen.....

Ja, virkelig trygg.

Ja, jeg har aldri hatt grunn til å være utrygg i forhold til mine foreldre.
De er ikke perfekte, men det er jammen ikke jeg heller.

Ja, jeg har hatt en veldig trygg barndom. Jeg ble dullet med, fulgt opp i alt av aktiviteter, skole, det var åpent hus for vennene mine og de hadde klare grenser og regler.
De var absolutt ikke perfekte foreldre, men veldig trygge, jeg har aldri lurt på om de ville sette himmel og jord i bevegelse hvis jeg var i trøbbel.

Ja, jeg har alltid vært trygg.

Det forhindrer dog ikke at jeg har gått til psykolog både som barn og voksen i fobindelse med problemer jeg har hatt; mange av dem knyttet til oppvekst. Men trygg har jeg vært.

Ja jeg har vel hatt en trygg oppvekst, men ikke så veldig stabil med en mamma med spiseforstyrrelser. Vi gikk alltid på tå hev i redsel for å gjøre mamma sint. Så lenge hun ikke var sint og for ustabil så var alt greit. Pappa har aldri vært psykisk tilstede i oppveksten min, men han var grei nok, han var bare veldig mye borte på jobb og ante ikke hva vi holdt på med. Jeg husker en gang i tenårene så fant han det for godt å fortelle meg når jeg skulle legge meg. Jeg husker jeg ble helt paff og lurte på hvorfor han skulle bestemme over meg nå når han aldri hadde brydd seg tidligere.

Tjorven skrev:

Ja, jeg har alltid vært trygg.

Det forhindrer dog ikke at jeg har gått til psykolog både som barn og voksen i fobindelse med problemer jeg har hatt; mange av dem knyttet til oppvekst. Men trygg har jeg vært.

Samme her.

Mjau skrev:

Ja, jeg har aldri hatt grunn til å være utrygg i forhold til mine foreldre.
De er ikke perfekte, men det er jammen ikke jeg heller.

Signerer denne.

Synes det er litt vanskelig å svare helt bestemt. Jeg har fantastiske foreldre og følte meg på de fleste måter veldig trygg og godt ivaretatt.
Jeg er imidlertid eldst, og led nok litt under kombinasjonen av medfødt ansvarlighet og en perfeksjonistisk mamma.
Foreldrene mine slet økonomisk og ekteskapelig i en periode da jeg selv var sårbar ift. venner og "sosial setting" på skolen, mamma var utrolig streng og stilte høye krav til meg - lage middag, henge opp tøy, legge sammen tøy, ta del i oppvask og husvask, hente søsteren min i barnehagen/hos dagmamma osv. Det som var mest slitsomt og krevende var at hun forventet at jeg skjønte hva jeg måtte gjøre ut i fra hvordan hun var i humøret og hva som måtte gjøres, så jeg gikk mye på nåler og endte opp med å aldri føle meg bra nok. Dette var som sagt en periode, omtrent fra jeg var 12 og til slutten av vgs, men det satte en del spor. Heldigvis har hun skjønt hva hun utsatte meg for i ettertid, og alt er tilgitt og glemt og sånt.

Så egentlig kunne jeg ha svart "alltid trygg", men akkurat de årene var tunge å bære.

Nei.
Moren og faren min ble skilt da jeg var ca. 4 år, og etter et års tid traff mamma stefaren min. Han var en virkelig kjernekar, som syntes det var en smart ting å lære opp datteren sin i seksuelle ferdigheter. Det satt han og sa høyt og tydelig i festlig lag. Når han var full, og det var han hver helg, var det best man holdt lav profil, ellers fikk mamma juling. Dette svinet av en fyr var hun gift med i 10 år. I tillegg jobbet krypet på anlegg, slik at jeg har gått på totalt 10 skoler før jeg var ferdig med grunnskolen. Han hadde heldigvis et hjerneaneurisme og døde fort og fint da jeg var 16 eller noe sånt. Game over. Da var han og mamma skilt. Han dumpet henne til fordel for kjøkkenassistenten på anlegget han jobbet. Hun var 6 år eldre enn meg Utro hadde han forresten vært mange ganger i tiden de var gift, men dumme dama tok han tilbake hver gang.
Vel - da de ble skilt flippet min gode mor ut, og festet heftig og hardt en periode - og etter noe tid traff hun en fyr som faktisk var enda verre. Dette visste hun, for hang mye sammen med broren til dette ..misfosteret av en mann. Han hadde nesten slått ihjel ekskona si, og han hadde sittet på mønet på låven med hagle en gang hun kom hjem. Men hun kunne jo sikkert få han på bedre tanker, så dette vraket dro hun da i hus.
Han klarte nesten å drepe moren min også. 7 brudd, 5 av dem i ansiktet, før han stakk. Han satte igjen alle møbler og ting og tang i huset vårt, så jeg ventet egentlig bare at han skulle stå på trappa en sen kveld, og holdt på å dø på meg av skrekk. Ikke veldig helsebringende for å si det sånn. Men vi så aldri noe mere til han takk og lov. Moren min jobbet på restaurant, og når hun var fri var hun der da også - så da jeg var 14, nesten 15 - da hadde jeg fått nok og flyttet til faren min. DA ble det bra, og jeg kunne senke skuldrene.

Jeg har kommet meg bra igjennom det meste, og vet at jeg alltid skal lande på beina, med mindre det som treffer meg tar livet av meg. Hurra.

Moren min "husker" jo ikke noe av dette, så vi er ikke perlevenner i dag, for å si det slik. Det er stort sett bare jeg som er vrang og lite empatisk

Jeg hadde en veldig trygg oppvekst. Mamma og pappa gjorde alt i sin makt for at vi skulle være så trygge og ivaretatte som mulig.

Men jeg var et veldig engstelig barn, og hadde dette vært i dag hadde jeg nok vært en kandidat for Bup. Jeg kan ikke se at mine foreldre kunne ha gjort noe som helst annerledes for å trygge meg mer enn det de faktisk gjorde.

Mer trygg enn utrygg. :naiv og evig optimist:
Nei, nesten alle rundt meg ville meg godt, så følte meg trygg, på tross av tunge stunder.

.....

Vanskelig å svare på. Jeg hadde en ganske trøblete oppvekst, langt fra A4, men har aldri hatt mangel på kjærlighet og oppmerksomhet.

Man kan vel si at jeg var trygg der og da, men i ettertid har jeg skjønt så altfor mye at ting ikke helt hang sammen på riktig måte. Heldigvis for oss søsknene bodde besteforeldrene nært, og tok seg av oss i stor grad slik at vi ble skånet for sykdom og egoisme. Men dersom man vil tolke, er det nok delvis årsaken til at jeg den dag i dag er konfliktsky og i overkant opptatt av å ikke skuffe folk.

Ja, jeg har hatt en trygg oppvekst. Jeg har hatt foreldre som alltid har vist at de er glade i broren min og meg, og i hverandre. De har alltid vært der for oss, og er det fremdeles nå som vi er voksne. Jeg har aldri tenkt ordentlig over det før, men det har nok gitt meg en trygghet i min egen rolle som kjæreste og mamma også.

Denne tråden slår meg midt i magen. Mange av dere har opplevd så mye vondt.

Ja, på alle måter - alltid.

Ja, hele tiden. Jeg er heldig som har fått vokse opp i en familie som elsket meg og som stimulerte meg og trodde på meg. Jeg hadde det dønn trygt, kanskje litt kjedelig og forutsigbart, men veldig godt og varmt og snillt. Voksne foreldre med god økonomi som elsket hverandre og barna sine, eldre søsken som skjemte meg bort, mange venner og flink på skolen.
Jeg var sjenert og følte meg egentlig sårbar, var redd for så mye. Det var imidlertid helt ok for omgivelsene mine at jeg var litt forsiktig, jeg opplevde alltid at jeg holdt mål, jeg opplevde at jeg ble satt pris på og heiet frem.
Jeg har vært griseheldig.

Alltid trygt og alltid kjærlighet. Trygge rammer, selv om jeg synes jeg hadde strenge regler forhold til mange andre.
Aldri vært utsatt for hverken psykisk eller fysisk vold heldigvis.
Kunne ikke hatt en bedre barndom og foreldre. Og har også i dag et virkelgi godt forhold både til mine foreldre og søsken. OG de er helt enestående til å hjelpe, uansett!