En slags spinoff: Hadde du en trygg oppvekst?

Jeg hadde en trygg, kjedelig og overbeskyttet oppvekst.

Nei.
Jeg har blitt banket, forsøkt drept av en av mine foreldre, skamslått, psykisk mishandlet og bla bla bla så lenge jeg kan huske.
Siste gangen h*n slo meg var dagen etter en cellegiftkur når jeg var 21 år, jeg ville bare til en kompis å se film et par timer, for å få annet å tenke på. H*n knakk nesen min heller så jeg ikke kunne det.
Needless to say at jeg skygger banen hvis folk drikker/hever stemmen eller er brå i bevegelsene.
Men, jeg står på begge beina, og jeg klarer meg relatvit greit.

Her var det mange sterke opplevelser. Selv hadde jeg det helt fint, det var nok en ting eller to jeg gjerne kunne sett annerledes men i det store og det hele var det veldig greit.

Nei, det vil jeg ikke påstå.

Tja, jeg har hatt en forholdsvis trygg oppvekst. Det har vært ting som har skjedd i barndommen min som har gjort at jeg tidvis har gått med en klump i magen.

Jeg har hatt en trygg og god barndom.

Den var trygg på den måten at vi hadde det greit økonomisk, bodde på samme sted hele tiden, osv, men jeg var mye utrygg som barn likevel.

Jeg hadde en bestemor og en bestefar som var fantastiske omsorgspersoner, en periode da jeg bodde hos dem og en tid vi bodde i nærheten var det ikke så verst å være barn. Foreldrene mine gjorde mye som jeg synes er fælt, men noen ganger var det ganske bra.

Vel, jeg minnes ikke min oppvekst som en jeg satte pris på. Bodde hos min far og besteforeldre. ( Vi hadde en leilighet over deres, men med felles kjøkken og bad så vi bodde vel alle sammen på en måte). Min far var aldri til stede for meg, stilte aldri opp, han kunne gjerne sitte til langt på natt å feste alene på stua selv om vi (jeg og min bror) lå og sov rett ved siden av. Min bestemor var også i perioder veldig stygg, kalte meg for det ene og det andre, kastet mine venner på dør og mye rart. Jeg var nok en anelse umulig som tenåring, men tror heller det var et resultat av oppveksten enn at de var slik mot meg fordi jeg var umulig.

Jeg kjenner jeg blir fryktelig trist når jeg leser hva mange av dere har opplevd, både i denne tråden og i den andre. Jeg håper av hele mitt hjerte at dere idag lever i gode og trygge omgivelser, og har fått hjelp til å fordøye de smertene som har blitt påført dere som barn.

Jeg er oppvokst i ett trygt miljø. Har aldri sett eller opplevd at mine foreldre drakk alkohol så de ble synlig beruset. Pappa var myndig, men rettferdig. Mamma var av typen "nå er jeg skuffet". Jeg har min fars lynne. Vi hadde faste regler og ble de brutt, *litt avhengig av hvor graverende det var* så kunne vi risikere husarrest. Jeg er skilsmissebarn, og opplevde selvfølgelig det som skuffende og utrygt, men samtidig, det var helt greit. Vi har vel hatt det man kaller ett "åpent hjem" - for vennegjengen var som oftes samlet hos oss på kveldene eller i helgene.

Ja, jeg har hatt en trygg og fin oppvekst, og det til tross for mange år med et meget trøblete forhold til min far.

Aldri noe fysisk, men kulde og total ignorering. Jeg sliter med å sette ord på det, og når jeg ser tilbake ås husker jeg mengder av sinne, fra min side... Hvorfor ser han meg ikke? Hvorfor snakker han ikke? etc... Selv ikke da jeg ble tatt i å stjele på butikken sa han noe. Ikke et ord...

Og forholdet mellom meg og han var ene og alene årsaken til at jeg flyttet hjemmefra knapt 17 år gammel.

Men til tross for dette; han var en rettferdig mann. Sta og sær som få (er der jeg har det fra ja...), men allikevel meget tydelig. Og han har lært meg masse som jeg har tatt med meg videre i livet.

Mamma sto alltid på for meg, og hun var min store støtte når jeg raste som verst over pappa. Og hun er min aller beste venn og støtte den dag i dag.

Så jo; jeg ser tilbake på oppveksten min som trygg hele veien, og god, jevnt over.

Jeg hadde en trygg oppvekst i form av at jeg visste at jeg hadde en varm seng å sove i, mat på bordet og foreldre som var glad i meg. Usikkerheten lå i at mamma og pappa aldri la skjul på at de kun var gift fordi de ikke ville at jeg skulle bli skilsmissebarn, så følelsesmessig var det lite trygghet å spore.

Da jeg var i tenårene eskalerte mammas drikking og pappa tok seg et friår fra familien. Det var ikke min beste periode, akkurat.

Både og tenker jeg.
Jeg ble oppdratt med vold når mine foresatte mente at jeg var berettighet til det. Jeg ble også psykisk truet med å bli sendt bort og satt på barnehjem hvis de mente jeg ikke oppførte meg slik jeg skulle.

Jeg ble ved enkelte anledninger også sendt i seng sulten som en del av straffepakka. Jeg hadde det veldig strengt i forhold til hva jeg fikk lov til å ikke.
Samtidig vet jeg at de var glad i meg. De fulgte meg opp med skolearbeid og fritidsaktiviteter, var bekymret for meg når jeg var syk og jeg husker også mange gode minner fra barndommen. Mishandlingen tok også slutt da jeg ble eldre.

Jeg hadde det imidlertid ikke noe godt på ungdomsskolen. Jeg var mye alene i friminuttene og følte meg venneløs og flau over dette. Jeg visste aldri om det var noen som ville være sammen med meg i storefri og jeg grudde meg mye til å gå på skolen. Jeg gråt veldig mye før neste skoledag og prøvde å holde meg våken lenge om kveldene så jeg skulle være trøtt på skolen for da var ikke den indre smerten så stor. I timene gikk det bra for jeg likte skolearbeidet, men skidager, aktivitetsdager, diskotek osv var pyton pga den sosiale delen. Jeg var flink i gym og gikk ut med S, likevel ble jeg bestandig valgt sist i dette faget fordi jeg ikke var ansett som populær. Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor ikke lærerne kunne dele opp i lag. Det var jo bestandig de med minst status som ble stående igjen alene til slutt.
Jeg hadde heldigvis venner og interesser utenfor skolen som økte livskvaliteten min og jeg fikk venner og en flott tid på videregående skole. Likevel har den delen av livet påvirket meg slik at selvfølelsen min er lav til tider og i enkelte situasjoner.

Ja. Jeg ble mye mobbet på skolen, og hadde det ikke bra der frem til jeg begynte på vgs, men hjemme var alltid en trygg havn.

Jeg kjenner at denne tråden gjør meg uvel, alle undertrykte føleleser kommer opp igjen.

Nei, overhodet ikke. Jeg hadde en mareritt-barndom og nå som jeg har barn selv og ser hva jeg gikk gjennom på den alderen, ramler jeg helt sammen.

Nei, oppveksten min var langt fra trygg og vold, psykisk terror hang over meg hele tiden fra de voksne.

La meg ofte sulten på kvelden, ble mobbet på skolen og mye annet som skjedde, men jeg ble voksen og gikk fast hos psykolog i 10 år for å bli kvitt spøkekelsene fra fortiden og jeg har blitt en god mor for mine barn, de har aldri vært i nærheten av å oppleve en brøkdel av hva jeg har levd opp i, så noe godt har jeg klart tross en hard barndom.

Hadde en veldig trygg behagelig oppvekst.

Ja, jeg hadde absolutt en trygg oppvekst.

Ja, jeg opplevde den som veldig trygg og samtidig veldig fri. Det var sjelden at noen voksne aktiviserte eller lekte med oss, vi levde vårt liv utendørs, de levde sitt på sin voksenarena. Voksne blandet seg lite, men de hadde et visst overblikk likevel. Kravene var få, men krystallklare og selvstendighet ble tatt for gitt. Jeg gikk alene til barnehagen første dagen, og alle besøk hos skoletannlege, skolelege, heslesøster etc. ble enten foretatt på samlebånd som ved vaksninasjon og veiing & måling eller to og to barn sammen. Husker min mor ble ganske snurt da helsesøster sendte med lapp hjem med en noe kvass beskjed om å gi meg fløte. 😀

Jeg var et naturlig trygt og aktivt barn som virkelig profitterte på en slik form for oppdragelse. Mer detaljstyring og snevrere rammer hadde nok vekket rebellen i meg.