Ved et eventuelt samlivsbrudd - hvor skulle ungene bodd?

Det hadde garantert blitt 50-50, men det skal ikke skje. Ikke bli gal, ikke bli skilt. Jeg etterlever den.

Jeg leste nettopp den andre tråden der noen (var det Dragen? ) allerede hadde bestemt seg for hvor barna skulle bo ved et evt samlivsbrudd. Jeg synes det er litt rart å ha gjort seg opp en mening om det før saken i det hele tatt er aktuell? Vi har altså ikke diskutert noe slikt, men jeg tror jeg ville foretrukket at de bodde mest hos den ene hos oss. Jeg synes litt synd på unger som bor en uke hos den ene og en uke hos den andre forelderen. Jeg hadde blitt tullerusk hvis jeg skulle bodd mange år i en koffert, og jeg kan ikke tenke meg at det er så lett for barn å gjøre det heller. Jeg ville selvfølgelig helst at barna skulle bodd hos meg, men jeg tror faktisk jeg hadde ofret meg og sagt at de kunne bodd fast hos mannen hvis han hadde satt seg veldig på bakbeina. Heller det enn å bo en uke hos hver i alle fall. Ja, og så ville det jo telle litt hva de selv ville også.

Hos meg.

Mannen har en jobb som ofte krever lange dager og plutselig reising, mens min jobb lettere kan kombineres med barnehage/SFO tider.

Vi bor i Nederland, og Mannens arbeidsgiver godtar bla ikke at han har syke barn 😡 Syke barn tar kvinner seg av!

Jeg er litt fristet av tanken på at ungene bor fast på et sted, og vi foreldre flytter ut og inn. Eller at vi deler huset i to. Men det går nok ikke i det virkelige liv. Men jeg ser egentlig for meg at han får hovedomsorgen, men at jeg har dem temmelig mye.

Det mest nærliggende å tro er vel 50/50, selv om jeg ikke har tenkt tanken om å måtte ta stilling til dette. Jeg tror ikke vi hadde klart å enes om stort annet heller, fordi begge er så knyttet til ungene, og dedikert. Vi ville nok begge hatt et like stort ønske om å ha ungene. Vi ville nok også passet på å bo i samme skolekrets etc.

kokosbolle skrev:

Du mangler alternativet: Vet ikke.

Ingen vet før man er der, men hva tror du?

Vi hadde nok gått for 50/50. Her er ungene så store at det hadde vært naturlig å ta dem med på råd, og om de ønsket å bo permanent hos en av oss, så hadde vi nok gjort det vi kunne for å få det til.

Mine to eldste har en 60/40 deling, men det er vel kansje mer 70/30(70 hos meg). Vi bor i samme nabolag, er gode venner, er sammen på ting som omhandler barna og det fungerer veldig greit. Hjelper hverandre med logistikken når det trengs.

Om mannen og jeg skulle flyttet fra hverandre måtte det blitt 50/50 tror jeg, men jeg håper(og tror) at det aldri blir noe valg vi må ta.

rine skrev:

Jeg leste nettopp den andre tråden der noen (var det Dragen? ) allerede hadde bestemt seg for hvor barna skulle bo ved et evt samlivsbrudd. Jeg synes det er litt rart å ha gjort seg opp en mening om det før saken i det hele tatt er aktuell?

Eg tenker heilt omvendt, at ved å ha reflektert rundt slikt- og snakka om det før eit ev. brudd vil det vere mindre rom for impulsive tankar og handlingar som til sjuande og sist vil kunne skade borna. I tillegg bevisstgjer det begge foreldre på kva for ei rolle ein ønsker å spele i livet til borna sine, også ved eit ev. samlivsbrudd.

Jeg og min x gikk i fra hverandre i høst, og jenta bor hos meg og har vanlig samvær med sin far. Dvs, hver onsdag med overnatting og annenhver helg. Han ønsker 50/50, men av hensyn til jenta blir nok det ikke et tema før hun blir ca 3 år siden det ikke er anbefalt før den tid. Skulle pappa'n ønske å ha henne mer kan vi øke til 60/40, men han har ikke nevnt noe om dette enda. Jenta elsker pappaen sin så jeg ønsker at de to skal treffes ofte og ha god kontakt.

rine skrev:

Jeg ville selvfølgelig helst at barna skulle bodd hos meg, men jeg tror faktisk jeg hadde ofret meg og sagt at de kunne bodd fast hos mannen hvis han hadde satt seg veldig på bakbeina. :

Hvorfor er det en selvfølge? Jeg ville helst at barna ikke skulle bodd mesteparten av tiden hos meg.

De ville nok ha hovedbosted hos sin far, men med så nær som mulig 50/50-deling.

Vet ikke. Det blir for hypotetisk til at jeg klarer å komme opp med noen plausibel teori.

Ungen er for liten til 50/50, det mener vi nok begge ganske bestemt. Kona er antagelig den mest stabile omsorgspersonen, jeg er mye syk og ville hatt betydelig dårligere økonomi enn henne. Det betyr ikke at jeg er overbevist om at jeg ville gitt henne hovedomsorgen.

Ideelt sett ser jeg for meg at vi kunne blitt enige om et borettslag vi begge kunne bo i e.l., og tatt det litt derfra.

Dette har vi snakket om etter å ha sett venner og familie rundt oss slite veldig. Jeg er selv skilsmissebarn og har fått noen sår som er viktige for meg å skåne ungene for å måtte oppleve.

Dersom vi skiller lag ville ungene bodd fast huset vårt, sammen med meg. Først og fremst fordi jeg er den som best trives med stor hage og gammelt hus. Mannen min ville kjøpt seg en enklere bolig. Vi ville uansett bosette oss nær hverandre slik at ungene kunne være med pappan sin når de ønsket det i tillegg til faste dager og helger.
Vi har sett så mange som har strevd veldig med 50/50 deling, så det er ingen av oss særlig positiv til og det ville uansett være vanskelig i forhold til mannens jobb.

Heldigvis har jeg god tro på at mannen jeg har elsket i 17 år holder ut med meg i mange år til.

Når vi pratet om det for noen år siden var vi enige om 50/50 deling om vi skulle skilles.
Når vi så ble skilt hadde han endret mening og ville kun ha minstesamvær.
Det er i hans øyne umulig for han å ha de anhver uke.
Så hva man tror kan fort bli noe helt annet.

Alfa skrev:

Eg tenker heilt omvendt, at ved å ha reflektert rundt slikt- og snakka om det før eit ev. brudd vil det vere mindre rom for impulsive tankar og handlingar som til sjuande og sist vil kunne skade borna. I tillegg bevisstgjer det begge foreldre på kva for ei rolle ein ønsker å spele i livet til borna sine, også ved eit ev. samlivsbrudd.

Det kommer an på: Hvis det ble et "sint" brudd, tenker jeg kanskje at slike avtaler vil være lite verdt siden den ene, eller begge, muligens ønsker å ramme den andre mest mulig? Ved et "rolig" brudd er det vel uansett ingen grunn til å handle så veldig impusivt og man klarer å komme fram til en enighet i ro og mak. Jeg ser at det er lurt å snakke om slike ting, altså, det handler vel mest om at vi ikke er så flinke å langtidsplanlegge noen av oss.

007 skrev:

Hvorfor er det en selvfølge? Jeg ville helst at barna ikke skulle bodd mesteparten av tiden hos meg.

For meg er det en selvfølge. Jeg ønsker jo å se mest mulig til dem. 😕

Vi har ikke diskutert saken, men dersom det hadde skjedd i disse dager så tror jeg ganske sikkert at vi hadde blitt enige om at pappaen skulle hatt mer samvær enn meg.

Mest hos meg, men forhåpentligvis ville pappaen hatt de litt oftere enn annenhver helg/en dag i uka.

Jeg legger merke til at mange bruker jobben som begrunnelse for hvor barna evnt skulle bodd. Jeg vet ihvertfall at jeg ikke hadde latt jobben min komme i veien for dette, da hadde jeg heller byttet jobb.

Jeg aner virkelig ikke, og håper selvfølgelig ikke at det skjer.
Min mann kommer fra en annen kant av landet, og jeg tror nok at han kunne tenkt seg å flytte tilbake ved et evt brudd, så da vet jeg ikke hvordan det hadde blitt. Hvis han ble værende her, hadde vi nok delt 50/50.

Slik forholdet vårt er i dag, ville 50/50 vært en selvfølge, og det ville det nok blitt hadde vi gått fra hverandre som venner eller i alle fall som gode samarbeidspartnere.

Hadde vi gått fra hverandre i full konflikt, hadde jeg fått omsorgen. Han hadde ikke hatt en sjanse om jeg hadde bestemt meg for å ta rotta på ham i en rettsak - til det har jeg lært alt for mange taktiske knep fra folk på FP.