Om å være prinsippfast

Jeg må innrømme at jeg ikke har såå mange prinsipper når det kommer til barn. Jeg liker å følge anbefalinger/avbefalinger, men alt med måte.

Det som er litt dumt med barn er at det ikke følger med bruksanvisning.
Da tenker jeg på en bruksanvisning for akkurat det ene barnet.
Mange er verdensmestere i barneoppdragelse før man får barn, så kommer første barnet og etter et års tid får man litt mere greie på det.
Etter en tid finner man "fasiten" for det barnet.

Så er man så heldig å få et barn til og det skal jo gå bra for man vet jo hvordan dette fungerer.
Ehhh.. feil.
Neste barn er et helt annet individ og det som fungerte for et barn er man nesten garantert at IKKE fungerer for neste.
Får man fler barn etter det så må man finne en ny "fasit" for det barnet også.

Prinsipper man da har hatt blir satt på prøve.
Når man har mer en et barn så krever det også mer av en og man må ta like stort hensyn til alle barne, selv om det er veldig vanskelig.

Man kan ha sterke prinsipper om bakovervenst bilsikring.
De fleste vet at det er det beste og førslker å holde seg til det.
Men så har man foreldre som opplever at barnet blir fryktelig bilsyk selv av små turer.
Hva da?
Reisesyketablett hver gang man skal kjøre eller snu et barn?
Har selv aldri hatt denne problemstillingen, men vi snudde minsten tidligere en ønsket.
Noe fordi bena hans ble litt vel lange og ikke minst fordi yndlingshobbien hans når vi kjørte bil var å sitte og sparke til brødrene.
Han sovnet så godt som aldri i bilen, de sovnet men ble vekket av minsten som sparket de. Noe som gjorde kjøreturer til et mareritt for å si det pent.

him skrev:

Jeg tenker mer at hvis man har så sterke meninger om slike ting som gåstoler, så har man liten innsikt i at andre kan ha helt andre liv og behov.

Godt poeng.

Mye sannhet i det du sier, Mams. Jeg hadde en gang en diskusjon med en barnløs ung mann som var selvutnevnt ekspert for han passet da nevøene sine av og til.

Jeg nevnte tidligere i tråden at jeg er mer åpen og forståelsesfull nå enn før jeg fikk barn og oppdaget skravleforum, men samtidig blir det litt vanskelig å sammenligne meg nå med da, ikke bare fordi jeg er eldre og klokere nå, men fordi jeg oftere er nødt til å ta et standpunkt og mene noe på nett, man henger tross alt på et diskusjonsforum. Så blir jeg konfrontert med noe eller tilfeldigvis faller innom en spennende diskusjon, svarer jeg utifra hva jeg føler og tenker (og på den måten tror jeg vet noe?) om saken, gjerne uten de nødvendige egenerfaringer til å vite for sikkert. Skulle man derfor gå ned den veien senere oppdager man kanskje en helt annen virkelighet og skifter mening. Ikke at man svirrer rundt hodeløs IRL uten mål og meninger, men jeg for min del diskuterer hovedsaklig bare på nett.

Heh. Jeg har ingen prinsipper.

Altså, jeg har jo etiske retningslinjer og denslags, og før hadde jeg mange prinsipper, men så forandret plutselig livet seg og jeg brøt alle prinsippene raskere enn jeg rakk å lage nye, så nå prøver jeg egentlig bare å henge med og improvisere best mulig for alle parter.

Har en del prinsipper, ja, f.eks ikke godteri før middag (gjelder bare for ungene og når de er tilstede ) og sykkelhjelm og sykkel hører sammen. Bilsikring er også et prinsipp vi ikke avviker fra.

Skremmern skrev:

Jeg nevnte tidligere i tråden at jeg er mer åpen og forståelsesfull nå enn før jeg fikk barn og oppdaget skravleforum, men samtidig blir det litt vanskelig å sammenligne meg nå med da, ikke bare fordi jeg er eldre og klokere nå, men fordi jeg oftere er nødt til å ta et standpunkt og mene noe på nett, man henger tross alt på et diskusjonsforum.

Folk er jo også veldig forskjellige. Noen synes det er spennende å dra diskusjonen så langt som overhode mulig for å teste "yttergrensene", noen formulerer seg nok også mer bastant på nett enn i RL (skriftspråket innbyr til mer "firkantete" uttalelser også).

Men jeg må si jeg stusser når jeg leser at en person (Brutus) lar barnet sitt sykle på trehjulssykkel uten hjelm under oppsyn og andre (i dette tilfelle Skvetten) blir helt hysteriske og babler om hjernen som blir smurt utover asfalten. Da lurer i alle fall jeg på om jeg er vitne til en gjeng med galninger som snakker sammen. Mange diskusjoner går laaaangt over grensen til det ekstreme både når det gjelder soving, straff, bilsikring, overgrep etc. Jeg lurer på hvorfor det blir slik? Er det fordi det ene ordet tar det andre og folk blir så engasjert at de mister perspektivet?

(Jeg tok bare med nickene, fordi jeg orker ikke slike "noen" og"enkelte" diskusjoner. Det er ikke viktig hvem som sa hva. Jeg prøver å peke på en generell tendens.)

Jeg tror mange har problemer med å legge fra seg en diskusjon de først har engasjert seg i. Og da snakker jeg av erfaring. Har jeg først begynt å argumentere, var det vanskelig å la utsagn få stå uimotsagt. Holder man på å diskutere kan jo man holde det gående i dagevis, bare ta sove-, do- og spisepauser underveis. Det er jo unektelig en annen setting en RL, hvor man sier det man skal si og lar det stå til. På nett kan man tenke og gruble, la seg hause opp av alle de andre som er enige, man kan google og lese seg opp om en sak til øynene blir store og våte, og man kan fortsette å bombandere motparten med argumenter til lenge etter at alle har lagt seg.

Et eksempel er jo min "gåstol-tråd". I stedet for å se hvem som skriver, hva som skrives og hvorfor, kaster man inn sitt vante svar hvor man på det sterkeste advarer mot bruk av gåstol. Ikke fordi stolen i seg selv er farlig, den er ikke full av giftstoffer som siver ut og sakte kveler ungen, ei heller er den svakt konstruert, den er ikke truende til å falle sammen og skade barnet på den måten. Neida, man er altså redd for at barnet skal begynne å gå 3 dager senere eller at 5 minutter blir til 50. Man er redd trapper og ellers alt det farlige barnet kan nå fra sin nye høyde. Svar som overhode ikke er tilpasset hovedinnleggers problemstilling. Svar som sier meg at man gir andre veldig lite cred.

Jeg tenker da at noen virkelig er urokkelige i sine synspunkter og nekter å bryte med sine prinsipper uansett.

Skremmern skrev:

Jeg
Et eksempel er jo min "gåstol-tråd". I stedet for å se hvem som skriver, hva som skrives og hvorfor, kaster man inn sitt vante svar hvor man på det sterkeste advarer mot bruk av gåstol. Ikke fordi stolen i seg selv er farlig, den er ikke full av giftstoffer som siver ut og sakte kveler ungen, ei heller er den svakt konstruert, den er ikke truende til å falle sammen og skade barnet på den måten. Neida, man er altså redd for at barnet skal begynne å gå 3 dager senere eller at 5 minutter blir til 50. Man er redd trapper og ellers alt det farlige barnet kan nå fra sin nye høyde. Svar som overhode ikke er tilpasset hovedinnleggers problemstilling. Svar som sier meg at man gir andre veldig lite cred.

Jeg tenker da at noen virkelig er urokkelige i sine synspunkter og nekter å bryte med sine prinsipper uansett.

Og de finnes det nok en del av tror jeg. Både på godt og vondt mener nå jeg. Det er fint å ha meninger og stå for de, men det går an å være litt ydmyk også.

Jeg tror ikke jeg har rokket ved så mange prinsipper etter jeg fikk barn. Jeg har heller blitt (pga forum og internett) mer opptatt av feks både kosthold og sikkerhet enn jeg trodde jeg ville bli på forhånd. Men det har med at jeg har lært mye og fått mye ny kunnskap.

Jeg tror mange holder fast ved det de mener/sine prinsipper fordi de er redd for å tape ansikt? Men jeg synes det er en god ting, å innse at det man mener og har tenkt om ting ikke trenger å være det eneste rette for alle.

Nessie skrev:

Jeg tror mange holder fast ved det de mener/sine prinsipper fordi de er redd for å tape ansikt? Men jeg synes det er en god ting, å innse at det man mener og har tenkt om ting ikke trenger å være det eneste rette for alle.

Jeg er helt enig med deg på det siste. Man kan godt ha bestemt seg for et sett med leveregler, uten å mene at det er Svaret for alle andre. Jeg kan f.eks. godt bestemme meg for at gåstol ikke er noe for oss, uten at det samtidig nedfelles en dom over alle andre som gjør annerledes.

Mine regler er formulert delvis på samme måte som Scarletts. Dvs. ikke så mye nytte, men konsekvens, selvsagt. Hovedspørsmålet er: Hvilke konsekvenser får denne holdningen, og er det sånn jeg vil leve livet mitt? Det siste spørsmålet er det viktigste, for det gjør at man ikke må bli regelrytter. Man kan bryte selvbestemte prinsipper nå og da, om det er sånn man ønsker å leve livet sitt.

Jeg er også temmelig prinsippløs - eller kanskje lat, alt etter som. Jeg har noen ting jeg synes er viktig - som f.eks bilsikring - og om fagfolk uttaler seg med god grunn, så velger jeg å høre på dem.

(da både når det kommer til bilsikring, gåstol og ting i den gata)

Jeg har ikke så mange prinsipper. Det betyr færre underlige regler for meg og mine omgivelser og gå rundt og huske på, og dessuten mindre sjanse for å måtte bryte prinsipper. 😀

Jeg mener det faktisk. Jeg har svært få prinsipper. Tenker tilbake på fra før jeg fikk barn, og jeg har i grunnen ikke hatt noen prinsipper som jeg har endt med å bryte. Det skyldes da ikke at jeg er prinsippfast, men at jeg er prinsippløs.

him skrev:

Men jeg må si jeg stusser når jeg leser at en person (Brutus) lar barnet sitt sykle på trehjulssykkel uten hjelm under oppsyn og andre (i dette tilfelle Skvetten) blir helt hysteriske og babler om hjernen som blir smurt utover asfalten. Da lurer i alle fall jeg på om jeg er vitne til en gjeng med galninger som snakker sammen. Mange diskusjoner går laaaangt over grensen til det ekstreme både når det gjelder soving, straff, bilsikring, overgrep etc. Jeg lurer på hvorfor det blir slik? Er det fordi det ene ordet tar det andre og folk blir så engasjert at de mister perspektivet?

(Jeg tok bare med nickene, fordi jeg orker ikke slike "noen" og"enkelte" diskusjoner. Det er ikke viktig hvem som sa hva. Jeg prøver å peke på en generell tendens.)

Men er ikke det nettopp prinsippene man ser?

Teoretiserer litt - prinsipper er vel de tingene vi mener "bare fordi", og oftest har vi drøssevis av argumenter for hvorfor prinsippet ikke bare er bra, men DetEnesteRette. Når man da møter noen med motsatte prinsipper, så tror jeg at man på en måte mister evnen til å kommunisere, for begge parter tror at det handler om den rasjonelle argumentasjonen. At "hvis bare" jeg får lagt fram mine argumenter, så vil den andre se det, og bli enig med meg.

Men i stedet for at den andre (oftest opplevd som "kverulanten") tar til seg den fornuft og visdom som prinsipp-eieren mer enn gjerne deler av, så begynner kverulanten å motsi og argumentere med de mest meningsløse argumenter. (Og selvsagt opplever begge parter akkurat dette, ens egne fornuftige argumenter mot kverulantens tullprat).

Hvis du føler deg HELT sikker på at du har rett, så tror jeg det er umulig å se fruktbarheten i diskusjon. Hvis noen kommer til deg og sier at de tror sola er en stor lampe som noen har hengt på himmelen, så VET du at de tar feil. Og på samme måte tror jeg de fleste opplever det å ha prinsipp - de VET at de har rett og at meningsmotstanderne tar feil. Man glemmer at det handler om MENINGER og tror det handler om FAKTA og FEIL.

Jeg er ikke så opptatt av at alle skal være enig med meg, jeg er derimot veldig fan av å bli forstått. Som i abort-diskusjonene, der jeg som regel er alene mot røkla, jobber jeg hardt for at andre skal forstå hvorfor jeg mener det jeg gjør.

Jeg hadde sikkert mange prinsipper, og mange av dem er borte. Noen er der fremdeles, som barnesikring (alt fra bil til sykkelhjelm, trampoliner og røyking), men mange er gone by the wind (som riktige kanaler på TV, skyteleker, klær).

Min eldste er 16 og jeg opplever ofte at småbarnsforeldre er fryktelig bombastisk. De var vel jeg også, en gang, men etter hvert som tiden har gått og jeg har fått mer og ny erfaring, så innser jeg at det var mange problemstillinger jeg hadde en mening om før jeg var der, men som ble ganske annerledes enn jeg det jeg hadde trodd. Jeg tar bestemmelser jeg ikke trodde jeg kom til å ta, jeg gir frihet jeg før så på som uansvarlig. Jeg krever både mer og mindre enn jeg trodde jeg kom til å gjøre og jeg har prøvd og feilet på hvilke kriger man kan kjempe og hvilke man må overse.

Inagh sa det så kort og greit, så jeg sier meg bare enig:

Inagh skrev:

Man vokser, man modnes - og man endrer meninger og holdninger. Jeg tror det er sunt jeg.

Før jeg fikk barn hadde jeg en masse idéer om hvordan ting skulle være, og det falt meg aldri inn i mine villeste fantasier at jeg kunne komme til å svelge den ene kamelen etter den andre, eller kanskje legge vekt på helt andre ting når jeg en gang fikk barn. Som relativt fersk mor og aktiv forumbruker sugde jeg til meg ny kunnskap om forskjellige ting, og fikk meg en masse nye "prinsipper", som jeg igjen, etter å ha vært mor litt lenger, og særlig etter å ha blitt tobarnsmor, innser ikke betyr så mye likevel. Men noen ting sitter fortsatt igjen, som at jeg strekker meg så langt jeg kan for å sikre ungene på best mulig måte i bil - både vår og andres, at vi skal ha sunn middag oftere enn vi har mindre sunne middager, og at jeg skal vise ungene respekt og i størst mulig grad la dem bli en naturlig del av familien, ikke bare noen små avleggere som venter på å bli "ordentlige" mennesker. Disse prinsippene, og kanskje et par andre, kan jeg si med hånden på hjertet at jeg alltid vil yte mitt ytterste for å følge. Men om Hannah får bruke smokken litt mer enn jeg egentlig hadde bestemt meg for at hun skulle, eller om de får syltetøy på skiva tre dager på rad, det gidder jeg ikke å miste nattesøvnen over lenger. Det er utrolig deilig, og jeg tror det er veldig sunt for både store og små.

Kanskje litt dårlig sammenligning, men det er den beste jeg kommer på i øyeblikket: det blir litt som når man som barn kaster seg over alt som er rosa og glitrer og alt det som venninnene liker er det eneste som gjelder, til man gradvis begynner å tenke selv og utvikle sin egen smak og personlighet. Man innser at det er mye som kan være "riktig", at det bare gjelder å finne sin greie. En lignende modningsprosess tror jeg de aller fleste foreldre går gjennom. Det viktigste tror jeg er at man sitter igjen med et sett av hovedprinsipper som man kan stå for, og som sørger for at familien som helhet fungerer.

him skrev:

Folk er jo også veldig forskjellige. Noen synes det er spennende å dra diskusjonen så langt som overhode mulig for å teste "yttergrensene", noen formulerer seg nok også mer bastant på nett enn i RL (skriftspråket innbyr til mer "firkantete" uttalelser også).

Men jeg må si jeg stusser når jeg leser at en person (Brutus) lar barnet sitt sykle på trehjulssykkel uten hjelm under oppsyn og andre (i dette tilfelle Skvetten) blir helt hysteriske og babler om hjernen som blir smurt utover asfalten. Da lurer i alle fall jeg på om jeg er vitne til en gjeng med galninger som snakker sammen. Mange diskusjoner går laaaangt over grensen til det ekstreme både når det gjelder soving, straff, bilsikring, overgrep etc. Jeg lurer på hvorfor det blir slik? Er det fordi det ene ordet tar det andre og folk blir så engasjert at de mister perspektivet?

(Jeg tok bare med nickene, fordi jeg orker ikke slike "noen" og"enkelte" diskusjoner. Det er ikke viktig hvem som sa hva. Jeg prøver å peke på en generell tendens.)

Dette er noe av det som har gjort at jeg i lange perioder ikke har orket å delta noe særlig i diskusjoner på forum, for noen ganger er det komplett umulig å få tatt en ordentlig diskusjon uten at ting vris og vendes på og blåses fullstendig ut av proporsjoner. Da jeg var relativt fersk på forum og hadde all verdens av tid til å sitte og diskutere og tulle og tøyse i dagevis kunne det være litt morsomt, men nå er det egentlig bare irriterende. Man kunne nesten like gjerne hoppet inn i en hvilken som helst Dagbladet-diskusjon.

Vi er så like Skremmeren, men jeg har derimot sluttet å se på det som en svakhet for mange år siden, og tenkt at det er en styrke som mor at jeg ikke er så fastlåst i absolutt alt, og både kan endre mening og tankegang rundt en del ting på veien. I tillegg ønsker jeg at barna skal kunne argumentere med meg, og at vi sammen kommer fram til løsningen. At jeg hører og forstår, og kan endre mening ut fra hva de sier. Hvis svaret mitt derimot blir noe annet enn de hadde håpet på, at klarer jeg å forklare meg selv tilbake slik at barna også forstår (selv om det er dumt).

På slutten av dagen skal jeg kunne leve med meg selv. Jeg er blitt bedre til det. Jeg er også blitt bedre til å handle uten å sjekke alt mulig på et forum først. Jeg trenger ikke tillatelse fra hele verden i alt jeg gjør.

Majsa skrev:

Før jeg fikk barn hadde jeg en masse idéer om hvordan ting skulle være, og det falt meg aldri inn i mine villeste fantasier at jeg kunne komme til å svelge den ene kamelen etter den andre, eller kanskje legge vekt på helt andre ting når jeg en gang fikk barn. Som relativt fersk mor og aktiv forumbruker sugde jeg til meg ny kunnskap om forskjellige ting, og fikk meg en masse nye "prinsipper", som jeg igjen, etter å ha vært mor litt lenger, og særlig etter å ha blitt tobarnsmor, innser ikke betyr så mye likevel. Men noen ting sitter fortsatt igjen, som at jeg strekker meg så langt jeg kan for å sikre ungene på best mulig måte i bil - både vår og andres, at vi skal ha sunn middag oftere enn vi har mindre sunne middager, og at jeg skal vise ungene respekt og i størst mulig grad la dem bli en naturlig del av familien, ikke bare noen små avleggere som venter på å bli "ordentlige" mennesker. Disse prinsippene, og kanskje et par andre, kan jeg si med hånden på hjertet at jeg alltid vil yte mitt ytterste for å følge. Men om Hannah får bruke smokken litt mer enn jeg egentlig hadde bestemt meg for at hun skulle, eller om de får syltetøy på skiva tre dager på rad, det gidder jeg ikke å miste nattesøvnen over lenger. Det er utrolig deilig, og jeg tror det er veldig sunt for både store og små.

Kanskje litt dårlig sammenligning, men det er den beste jeg kommer på i øyeblikket: det blir litt som når man som barn kaster seg over alt som er rosa og glitrer og alt det som venninnene liker er det eneste som gjelder, til man gradvis begynner å tenke selv og utvikle sin egen smak og personlighet. Man innser at det er mye som kan være "riktig", at det bare gjelder å finne sin greie. En lignende modningsprosess tror jeg de aller fleste foreldre går gjennom. Det viktigste tror jeg er at man sitter igjen med et sett av hovedprinsipper som man kan stå for, og som sørger for at familien som helhet fungerer.

Det er nok en del ting jeg aldri kommer til å gi slækk på, og når jeg ramser opp disse tingene blir alt det andre jeg har steilet på i fortiden så überteit. Altså, gåstol? Nestlé? Trampoline? Sukkerfrie barnehager?

Men selv om du lagde deg prinsipper av det, Skremmern, så kan man ha bare bastante meninger om ting også, uten at det er prinsipper. Sånn hvis du tror at alle som ombestemmer seg føler at de svelger store kameler. Jeg har ombestemt meg på mye uten at jeg på noen måte føler det som et problem eller et tap. Jeg kan kanskje fnise litt over at jeg var så hardnakket, men jeg føler sjelden flauhet eller skam eller nederlag av sånt.

I motsetning til f.eks. hvis jeg hadde straffet barnet mitt fysisk. Det er et prinsipp for meg. Jeg kan ikke leve med å være en som slår barnet mitt som straff - og nå snakker jeg ikke en gang om at det brister én gang og man klapser. Selv det kan jeg se for meg KAN skje. Men ikke kaldt og rolig, som en avstraffelse. Det vil være et prinsippbrudd som ryster ved grunnvollene mine.

Det at jeg gikk fra å boikotte Nestlé til å velge noe annet når jeg kunne, men å gi blaffen hvis det nå ble sånn, det var ikke et prinsippbrudd. Det var en lemping av målene mine.