Unge jenter legger til et mellomnavn

Det er jo en veldig reversibel og uskadelig metode, da.

Jeg får nok litt sånn "fargekoordinering gone wild"-følelse når man velger seg navn som passer til iscenesettingen av seg selv. Harmløst ja, akkurat som kaffekoppbilder på IG, men heller ikke særlig mer utviklende enn de samme kaffekoppbildene.

Cuyahoga skrev:

Jeg får nok litt sånn "fargekoordinering gone wild"-følelse når man velger seg navn som passer til iscenesettingen av seg selv. Harmløst ja, akkurat som kaffekoppbilder på IG, men heller ikke særlig mer utviklende enn de samme kaffekoppbildene.

Noe sånt, ja.

Dette fikk meg straks til å begynne på en mental liste over mellomnavn som stimulerer til personlig vekst og utvikling.

Cuyahoga skrev:

Jeg får nok litt sånn "fargekoordinering gone wild"-følelse når man velger seg navn som passer til iscenesettingen av seg selv. Harmløst ja, akkurat som kaffekoppbilder på IG, men heller ikke særlig mer utviklende enn de samme kaffekoppbildene.

Ikke sant. (Og når vi nå snakker om fargekoordinering, innser jeg jo at jeg selv er i faresonen! )

Tallulah skrev:

Ja, det syns jeg var skikkelig snerpete. Hvorfor er det verre å finne seg et navn man føler passer, i stedet for ett man har hatt null innvirkning på? Er det fornærmede foreldrefølelser?
Er det galt å gi seg selv mulighet til å føle seg litt spesiell?

Hva mener du med verre? Det ene er uunngåelig, det andre er i høyeste grad selvvalgt. Det er jo to helt forskjellige ting, så hvordan kan det ene være verre enn det andre? Bør man slutte å gi barn permanente navn så de kan velge selv når de blir store nok?

Jeg tenker at behovet for navnebytte kommer av at man nettopp ikke føler seg spesiell bare ved å være seg selv, og det er i grunnen trist om en økende gruppe unge jenter finner det naturlig å endre identiteten sin for å føle seg bedre. Navn er sterkt knyttet til identitet og det gjelder for alle kulturer, når man velger å bytte navn så har det med forholdet til egen identitet å gjøre.

Farlig er det jo ikke, som Toffskij sier, men jeg syns det sier mye om samfunnsutviklingen og hvordan vi tar ytre staffasje og statusjag lenger og lenger for hver generasjon. Jeg syns navnebytte stiller i samme kategori som plastisk kirurgi og at det vitner om at man ikke er helt tilfreds med å bare være seg selv. For meg er det en trist utvikling.

Man kan godt si at et navn bare er et navn og at det ikke spiller noen rolle, men jeg tror at betydningen knyttet til egen identitet er større enn som så.

Røverdatter skrev:

Bør man slutte å gi barn permanente navn så de kan velge selv når de blir store nok?

De kan jo velge selv når de blir store nok. Og sånn må det jo være. Jeg blir ikke så bekymret av at det kanskje har blitt bittelitt vanligere å legge til et (kanskje litt blomstrete) mellomnavn. Det er jo omtrent som å kjøpe seg et litt grelt smykke. (Det følger vel muligens litt utgifter for det offentlige med det, og det er jeg jo for så vidt enig i at ikke er så bra, men jeg synes jo det er helt uaktuelt med et system hvor man må søke om og begrunne alle navneskifter.)

Jeg synes dette er veldig uskyldig, kanskje litt forfengelig og tøysete, men hellers helt på linje med andre ting som unge gjør for å være uniformert individuelle.

Jeg vet at de har lov til å bytte, men skjønte ikke hva jeg skulle svare på om det ene er verre enn det andre.

Jeg syns også at navn er grundig mer identitetsskapende enn smykker, så jeg er visst på feil planet i dag.

Jeg har gitt ungene mine rare fornavn nr 2 helt fra fødelsen jeg, så de er ganske så unike fra start.

Eldste sier det er teit, fordi det er så lett å google henne. Men så bruker hun begge navnene på nett selv da, så hun har seg selv å takke. Jeg derimot, heter noe sånn som Linda Hansen og er ugooglebar.

Jeg ville jo foretrukket et navnetillegg fremfor f.eks. en stor tattis, hvis jeg fryktet at det var litt HGL og lite gjennomtenkt?

Jeg tror også at navn er veldig identitetsskapende, og nettopp derfor er jeg ikke bekymret for at dette kommer til å bli noen omfattende trend heller. Jeg tror at de aller fleste ser på et bytte av det fornavnet som er i daglig bruk, som noe veldig drastisk, og tror ikke det kommer noen økning der. Resten av navnene har ikke samme statusen, det er jo tydelig.

Jeg synes i grunn man tar navn litt for høytidelig. Er det så mye verre enn å farge håret, da? Håret er man i det minste født med, navn har noen andre valgt for en. Jeg kan godt se for meg like gode, hvis ikke bedre, grunner til å ha lyst til å endre på et navn, enn hårfarge.

Min eldste kan godt finne på å bytte fornavnet sitt. Hun hater det intenst og det er ganske sjeldent. Jeg som har et vanlig 70-talls navn syns jeg var ganske genial da vi fant navnet, men vi visste jo ikke at hun aller helst ville hete Thea, Julie, Maria eller Sofie eller et annet mainstream trend-navn. Jeg blir ikke fornærmet om hun bytter, men kanskje litt lei meg siden barnas navn betyr mye for meg.

Men for de fleste er det vel snakk om å ta et navn i tillegg, ikke i stedet for?

Røverdatter skrev:

Min eldste kan godt finne på å bytte fornavnet sitt. Hun hater det intenst og det er ganske sjeldent. Jeg som har et vanlig 70-talls navn syns jeg var ganske genial da vi fant navnet, men vi visste jo ikke at hun aller helst ville hete Thea, Julie, Maria eller Sofie eller et annet mainstream trend-navn. Jeg blir ikke fornærmet om hun bytter, men kanskje litt lei meg siden barnas navn betyr mye for meg.

De aller fleste har jo kommet over det der innen de blir 18. Jeg hadde hett Victoria Cecilia om jeg hadde fått bytte navn den ene gangen jeg vurderte det i åtteårsalderen. Så det var bra jeg fikk ti års nedkjølingstid.

Toffskij skrev:

De aller fleste har jo kommet over det der innen de blir 18. Jeg hadde hett Victoria Cecilia om jeg hadde fått bytte navn den ene gangen jeg vurderte det i åtteårsalderen. Så det var bra jeg fikk ti års nedkjølingstid.

Du, altså! Du er jo litt som meg, men samtidig har du liksom så store - vyer noen ganger, og er så begeistra på en fremmed måte. I 10-årsalderen satt jeg nok med tykke bygdebøker og slektstrær og fablet kanskje om å hete noe riktig gammeldags etter en eller annen tippoldemor. (Ellers måtte det vel ha blitt Agnes Cecilia, tenker jeg.)

Charlotte her. 😛

Jeg ville hete Tine René. Eller Barbara. Senere ble det Claire Cindy Sheen eller (det mer realistisk norske) Annike Smith Almenning.

Nå er jeg glad jeg heter det jeg heter. Første fornavn og etternavn er i kategorien Kari Hansen, men med andre fornavn blir jeg faktisk helt unik i Norge. Det andre fornavnet er bare et signeringsnavn, brukes nesten bare på papiret.

Ungene mine har to fornavn. Eldstemann har farens fornavn som annet fornavn (etter hjemlandets skikk med at førstefødte sønn alltid har fars navn). Han har snakket om å fjerne det, og det er greit for meg. Men om han eller den andre sønnen min skulle finne på å bytte fornavn, hadde jeg blitt superlei meg. Vi valgte tross alt de navnene med omhu.

Jeg hadde absolutt ikke blitt lei meg om ungene skiftet navn, tror jeg. De var ikke valgt med så mye omhu, det var de eneste navnene vi var enige om at var fine. Eldste het ingenting i 3 mnd fordi vi ikke ble enige.