Gir man litt mer f*en med årene?

Jeg er ikke noe glad i/synes det er skikkelig ubehagelig at andre snakker høylytt eller kjefter på meg, eller kommer nærme og inntil meg eller tar på meg "ubedt", så det kunne ikke falle meg inn å gjøre det med andre heller. Men det er uansett ikke noe det ligger for meg å gjøre.

Min teknikk går mer på å ignorere - men er det noe som er skikkelig urettferdig så sier jeg jo ifra. Men da på en høflig måte.
Siden jeg ignorerer såpass, er det ikke alltid jeg legger merke til eller tenker over at jeg blir hersketeknikket en gang. Det er den aller, aller beste responsen. Folk blir fryktelig satt ut når de hersketeknikker også blir de ikke møtt på det overhodet.

Til nabodamen hadde jeg vel sagt noe slikt som at de lekte - da blir det lyd, jeg ser ikke noe galt i det? - trekk på skuldrene. Også latt det fare og ikke latt henne trekke meg opp til mer diskusjon om temaet.

Jeg har blitt tryggere, mens syns heldigvis ikke det gir seg utslag i at jeg roper til folk i sinne. De få gangene det har skjedd så har det handlet mer om at jeg har vært halv/helgal av søvnmangel og/eller svigerfar.

Jeg kommer sjelden opp i konflikter, men når jeg gjør det så bruker jeg også "kill them with kindness", stort sett. Noen ganger blir man skyteskive for folks oppdemmede irritasjon, men jeg har til gode å se folk som klarer å holde tiraden gående når jeg smiler dem fordervet.

For en veldig rasende nabo en gang så brukte jeg ro, og å speile alt han sa: "Når du sier at "da må vi selv ta følgene", hva mener du da, egentlig. For det høres litt ut som en trussel når du sier det sånn? 🙂". "Så det du plages av, sier du, det er <filleting>...? Det beklager jeg at vi ikke har tenkt på, det skal vi selvsagt. Så da er det greit?"

Jeg er en hel annen person nå enn da jeg var 30. Jeg er fremdeles ikke en som hyler og skriker og jeg liker ikke konflikter, men jeg er blitt flinkere til å gi beskjed om hva jeg mener, tenker og føler. Jeg kommer nok alltid til å være en som er opptatt av hva andre føler, tenker og mener - jeg synes faktisk det er en fin egenskap å kunne se begge sider og ikke bare dure på - men jeg er blitt flinkere til å gi balla i hva andre syns når jeg vet at jeg har mitt på det tørre. Flinkere til å akseptere at jeg ikke kan gjøre alle til lags.

Jeg tror det handler om at jeg liker meg selv.

At man blir tryggere på seg selv med årene er vel naturlig, men jeg syns ikke det er nødvendig å bli ufin og aggressiv for det. Jeg pleier å snille folk i senk jeg. Så når jeg får mailer skrevet i skingrestemme er jeg så overforståelsesfull at jeg alltid får folk over på min side.

En slik nabodame hadde jeg nok svart krasst, men jeg hadde ikke brølt.

I min jobb blir jeg stadig den lykkelige mottaker av store mengder urimelig frustrasjon som ikke er min skyld. Da er det best å ikke gå inn i diskusjonen men bare la dem øse på, si tralala, adressere hva som egentlig er problemet, selge dem noen greier og legge på.
Skriftlig sukrer jeg svarene og er vennlig, høflig og ønsker folk en god dag og sånn.

Hvis noen av de som ringer deg ligner meg, HV så renner det gjerne fort av dem når de skjønner at "åh, sånn, ja, eh, selvsagt. Oups, og, ja, kanskje ingen grunn til å være rasende på hele verden generelt og deg spesielt bare for DET, nei? "?

Jeg blir i hvert fall veldig mjuk ganske fort da.

Jeg er ikke aggressiv, men kan svare på en måte som får teite folk til å føle seg flaue og/eller dumme. Hva kalles det? Er det 'snilling'? Jeg argumenterer gjerne med ting de vanskelig kan si imot, er saklig og velbegrunnet, og vips så vippes noen av pinnen.

Sarkasme, Dronningen?

Ja, jeg er blitt tryggere på meg selv med årene og tør si fra om det meste. Men jeg etterstreber å være høflig og rolig, selv om jeg kan være rimelig tydelig på hva jeg mener, at jeg er uenig og på hvordan jeg opplever det.

Å drive med snilling, sarkasme og å brøle usakligheter tilbake prøver jeg å unngå. Jeg beklager, men det synes jeg er så lavmåls at det synker ned på motpartens nivå. Det er ofte forståelig at man gjør sånn, men det er ikke noe jeg blir imponert over.

Polyanna skrev:

Sarkasme, Dronningen?

Nei det er ikke det. Det brukes andre steder.

Jeg tror heller ikke jeg er ufin på noen måte, men mer oppklarende og personlig, noe som tar folk litt på senga. At resultatet blir at de føler seg litt dumme, vel da er mission accomplished. Men det er jo ikke min feil, men deres egen.

Hyacinth skrev:

Ja, jeg er blitt tryggere på meg selv med årene og tør si fra om det meste. Men jeg etterstreber å være høflig og rolig, selv om jeg kan være rimelig tydelig på hva jeg mener, at jeg er uenig og på hvordan jeg opplever det.

Å drive med snilling, sarkasme og å brøle usakligheter tilbake prøver jeg å unngå. Jeg beklager, men det synes jeg er så lavmåls at det synker ned på motpartens nivå. Det er ofte forståelig at man gjør sånn, men det er ikke noe jeg blir imponert over.

Det er lavmåls å være høflig og blid når folk skjeller en ut? Da har vi veldig forskjellige holdninger til krav om oppførsel gitt.

Esme skrev:

Det er lavmåls å være høflig og blid når folk skjeller en ut? Da har vi veldig forskjellige holdninger til krav om oppførsel gitt.

Nei, det var ikke akkurat det jeg mente. Det var da heller ikke det jeg sa i det hele tatt?

Hyacinth skrev:

Nei, det var ikke akkurat det jeg mente. Det var da heller ikke det jeg sa i det hele tatt?

Jeg trodde det var det du mente med snilling, at det er det samme som det som Polyanna snakker om "killing with kindness".

Jeg er litt mer skarp jeg da, om en nabo kommer og kjefter, så er ikke målet mitt at vi skal være så kjempevenner, jeg er ikke interessert i folk som kjefter, jeg har som mål å få konflikten til å ordnes, og samtidig gjøre det sånn at den som kjefter og er utidig syntes det var ubehagelig å kjefte på meg.

Esme skrev:

Jeg trodde det var det du mente med snilling, at det er det samme som det som Polyanna snakker om "killing with kindness".

Jeg er litt mer skarp jeg da, om en nabo kommer og kjefter, så er ikke målet mitt at vi skal være så kjempevenner, jeg er ikke interessert i folk som kjefter, jeg har som mål å få konflikten til å ordnes, og samtidig gjøre det sånn at den som kjefter og er utidig syntes det var ubehagelig å kjefte på meg.

Ja, da er vi jo enige. (Det vil si, MITT mål er å være så tydelig på hva jeg mener at det ikke er rom for misfortåelse, og hvordan den andre parten føler det rundt egen oppførsel får være hans eget problem. Jeg anser det ikke som min jobb å få motparten til å føle seg dum.) Det jeg synes er lavmåls er folk som nærmest virker stolte over å ha skjelt ut andre og fått dem til å føle seg underlegne. De er utrolig fornøyde med å ha fått viljen sin ved hjelp av metoder jeg synes er helt på trynet. Det trenger ikke dreie seg om utskjelling engang, det er nok av de som bruker hersketeknikker i ulike former. For det finnes slike, jeg kjenner noen selv.

Min snilling får ikke motparten til å føle seg snilling, altså. Jeg er bare veldig forståelsesfull og veldig grei, og gir de bittelitt rett og sier jeg skal undersøke, og da synker aggresjonsnivået deres med en gang, og de skjønner at det må være sånn jeg sier.

Joa, men jeg er litt enig med Esme også: Det gjør jo ikke noe om folk som oppfører seg som troll forstår at de har gjort det, og skammer seg litt etterpå.

Dronningen skrev:

Nei det er ikke det. Det brukes andre steder.

Jeg tror heller ikke jeg er ufin på noen måte, men mer oppklarende og personlig, noe som tar folk litt på senga. At resultatet blir at de føler seg litt dumme, vel da er mission accomplished. Men det er jo ikke min feil, men deres egen.

Det er alltid gøy da man lykkes med slikt. 😀

Jeg er mest enig med Hyacinth kjenner jeg, og jeg synes faktisk det var unødvendig å brøle og svare på den måten som blir beskrevet i hovedinnlegget. Jeg tenker at man kommer mye lenger om man er hyggelig og høflig, og jeg ser ikke poenget med å være krass, kjefte eller brøle til andre mennesker bare fordi de begynte.

Polyanna skrev:

Joa, men jeg er litt enig med Esme også: Det gjør jo ikke noe om folk som oppfører seg som troll forstår at de har gjort det, og skammer seg litt etterpå.

Det som irriterer vettet av meg er folk som tåler mye mindre tilbake enn de sender ut. Jeg synes det er realt nok med de som er synlige i terrenget, som synger og som tåler at andre svarer dem. Og det er helt greit å være sart om en da også tar hensyn til andre og er litt forsiktig med kritikk. Men en del bitcher og synser i øst og vest men lager alltid drama om de en sjelden gang blir sagt i mot. Hva gjør en med slike? De får jo altfor ofte drive på, fordi det blir så mye styr om de blir fornærmet.