Dagens besteforeldre - egotrippere?

Mens mine foreldre liker faste dager. Nå synes ikke eldste at det er så gøy med fast hentedag etter skolen. Da har de spurt hvert semester om vi trenger logistikk til aktivitet på ettermiddagen. Vi slipper stress kl 16, de treffer jr regelmessig, og skal de på ferie eller annet ordner vi oss selv - slik vi ellers måtte gjort. Dette semesteret trenger vi ikke hjelp. Nydelig ordning for oss.

Input skrev:

Etter at jeg traff mannen min og blitt inkludert i familien hans, har jeg også oppdaget hvor ekstremt mye avlastning det faktisk er i at det er andre voksne sammen med oss. Selv om det er jeg som har ansvaret, selv om sønnen ikke er alene med dem, så er det utrolig mye hjelp i bare det at han har andre å snakke med, andre som kan underholde og ikke minst andre jeg kan snakke med.

Det er sant.
Vi har ikke hatt så mye pass oppigjennom, vi heller. Mamma har ikke passet gutta med overnatting siden 2008. Utover det så har jeg tidligere avlevert gutta og dratt på en rask shopping og sånt. Aldri over mange timer.
Hun har lovet å bistå en uke til vinteren når jeg og mannen skal på alenetur for 3.gang. Helgen imellom har jeg avtalt med minsten sin kompis at han skal være der. Eldste får være hjemme alene.

Men jeg har dratt med gutta til henne rett etter jobb så de har vært sammen. Hun har også kommet hit på middag når gutta var mindre og var her til etter at de ble lagt. Så vi har hatt samvær.
Svigers har aldri gjort tilsvarende. De har kritisert og synes at gutta har vært altfor bråkete så det har ikke blitt samme kosen. Det er slitsomt å forsvare hele tiden og gutta har ikke synes at det har vært noe ålreit.
Svigers har nesten aldri passet heller og aldri på natten. Jo, en natt, eldste den natten vi var borte ifm at minsten ble født.

Vi kan ikke sammenligne med andre rundt oss. Da blir vi bare enda mer skuffet. Hører om besteforeldre som tar med barnebarn på storbyferie og sydenturer. Det har aldri skjedd her og vi kan ikke bli skuffet over det. Hos oss er de svært sparsommelige og tror ikke de har tenkt tanken på å spandere noe som helst heller.
Vi har det sånn og har tilpasset oss med barnevennlige ferier oppigjennom.

Mannen har en datter og hun har nå to barn. Eldste er 6 år og de har vært her stort sett hver søndag. Vi har trampo, hage og har fortsatt endel leker og utkledning så det er gøy å være her.
Foreldrene, den ene er jo minn mann, er alle skilt og har ny familie så lillesnuppa har 8 besteforeldre. Mormor og farmor passer ofte så vi har ikke prøvd å konkurrere med pass. (mannen er litt sliten av småbarn siden han har vært pappa i 30 år...)

Dette med bråkete barn skal en ikke kimse av, selv om det sikkert er sårt. Svigers er totalt utslitt når de har passet bråkebøttebarnebarn, svigermor var helt på grinerten etter å ha hatt dem en uke på dagtid nå i sommer for å få feriekabalen til å gå opp. Og mannen nekter at vi skal passe den, selv om han er onkel. Det er herjing, skriking, krangling og de er totalt hjelpeløse i en alder av 9 og 12. Svigermor uttalte at «jeg skulle ønske vi kunne kose sammen oss og ikke bare oppdra dem», og det forstår jeg veldig godt.

Jeg likte denne kommentaren i kommentarfeltet til HI-kronikken:

(...)
Jo, jeg passer barnebarn og jeg vil det så gjerne, er et ja-menneske, men må tilstå at jeg blir veldig sliten og bruker tid på å komme til hektene igjen. Barnebarna er ikke kravstore, det handler ikke om det, det handler om å klare å være i full jobb for å betale ned gjeld før pensjonsalder, det handler om selv å ha oppdratt 3 barn og alltid stilt opp for dem, det handler rett og slett om livets epoker - alt til sin tid, om selv å kunne styre sårt tiltrengt fri fra jobb etter et langt liv. Ja, når jeg/vi blir pensjonister håper jeg helsa holder og gir oss mange fine og lystbetonte stunder sammen med barnebarna. De er "livets dessert" - ikke hovedretten, det var det våre egne barn som var da vi foreldre var unge og energiske. Foreldre må ikke glemme at barna er foreldrenes ansvar og at tiden sammen bør nytes i den korte perioden barna vil være sammen med foreldrene. Plutselig er den over! Stakkars barn om de opplever å være en byrde!!

Polyanna skrev:

Jeg likte denne kommentaren i kommentarfeltet til HI-kronikken:

Ja, den var bra!

Jeg kjenner at jeg, som tålte ganske mye kaos og halloi da jeg hadde tre små, har en ganske annen tålegrense for småbarnshalloi nå, og jeg er ikke 50 en gang. Og da snakket jeg helt vanlig halloi, altså. Selv om man har kapasitet til å spile golf og gå i fjellet, så er det ikke sikkert man orker SÅ mye småbarnsliv. Det er en tid for alt.

Jeg kommer rett fra tre dagers barnebarn-pass av meget aktiv baby på ni måneder. Med en helt utrolig energi og hurtighet. Jeg er en av de besteforeldrene som jobber fullt, har nystartet milliongjeld og som ikke ser for meg at jeg kan bli pensjonist på fulltid med det første. Null ferietur bortsett fra hytta i år, så jeg er ganske tilgjengelig for barnepass. Veldig kos med den lille livlige krabaten, men bevare meg vel så sliten man blir! Jeg blir oppfordret av foreldrene til å gi beskjed når jeg synes det blir for mye, og de tar meg aldri for gitt. De vet jeg har en del kroniske utfordringer, og da er det mitt ansvar å formidle dette. De kan jo ikke vite om jeg har en ekstra dårlig periode.

Jeg kjenner ingen besteforeldre jeg oppfatter som egotrippere, synes både venner og kolleger er ganske involvert i barnebarnas liv.

Polyanna skrev:

Jeg kjenner at jeg, som tålte ganske mye kaos og halloi da jeg hadde tre små, har en ganske annen tålegrense for småbarnshalloi nå, og jeg er ikke 50 en gang.

Jeg hadde 4-5 mndr gammelt barnebarn på overnatting for ti år siden, og måtte ordne flaske i halvørska midt på natta og greier. Hadde ikke klart det idag, nei. :knirk:

Vi passet et vennebarn på 3 år en helg. Gikk helt fint, men det var jo noe hele tiden. Tørking på do, en skive, tørke opp sølt melk, finne den rette duploklossen, være bestemor for dukkene, lese, finne rett greie på iPaden (aldri hørt om pappa gris før), en skive til, redde katten, plastre kne, finne yoghurt, knyte sko, tørke på do igjen, hjelp med glidelås i jakken, følge på lekeplassen, gi fart på husken, være gjest på sandkakekaféen, dusje og leke oss gjennom en hårvask, ny skive, spisse fargeblyanter, synge og lese før legging, holde i hånden når hun våknet om natten, opp klokka sju på en søndag og så hele lista minst en gang til. Jeg fikk knapt gå på do alene, måtte dusje ned døra åpen og var totalt utslitt da foreldrene hentet henne søndag ettermiddag.
Jeg er ikke vant til slikt lenger.

Rent bortsett fra at kronikkforfatteren ett sted skriver at hun tenker at hun vil ha egne barnebarn på overnatting så ofte det lar seg gjøre, så handler stort sett resten av kronikken om besteforeldre som ikke tar seg tid til å være sammen med barnebarna. Og det tenker jeg er ganske viktig. Da barna var små så henter moren min dem i barnehagen en dag i uken. Det var noe hun ønsket selv, fordi hun ønsket tid med dem. Det betød at jeg fikk en halv time ekstra på jobb, så dro jeg (eller mannen) hjem og lagde middag, som vi spiste sammen med moren min. Innimellom så somlet hun og barna så mye på vei hjem fra barnehagen at middagen omtrent var ferdig i det de kom inn døren. Ikke veldig mye avlasting, men nok til at jeg aldri vurderte redusert stilling. Og moren min fikk skape minner med barnebarn og fikk tid med både barn og barnebarn. Resultatet er store barnebarn som stikker en tur for å besøke mormor, bare fordi det er koselig. Det handler ikke om «pass», men om å skape relasjoner.

Innimellom satt hun barnevakt om kvelden, etter vi hadde lagt barna, fordi vi VET at det er forskjell på en 30-åring og en 60-åring, når det kommer til overskudd. Og innimellom valgte hun å sende oss på dør, for å bruke en time på å lese for og legge ett eller begge barna. Igjen - det handler ikke om pass, men om å bruke tid på å skape en relasjon. Ingen av besteforeldrene har passet barnebarn veldig mye (dvs faren min har stilt mye opp, når barne ble så store ag de klarte mye selv, og bare trengte en voksen i huset). Men de har ønsket å være sammen med dem - og med oss. Og det er savnet etter det ønsker om å være sammen med barnebarn i ferien jeg leser i dette innlegget. Fordi det er enormt mye mindre slitsomt å være flere voksne i rommet, selv om man gjør det meste selv.

Det å ha et besteforeldrefang som oppleves kjent og trygt, fordi det er en person barna ser mye, har en egen verdi. Jeg har selv vært barnløs tante på tur med nieser og nevøer jeg har kjent godt, og jeg ser jo hvor avlastende det er med voksne omsorgspersoner som er der når det koker litt.

Mange besteforeldre ønsker tid med barn og barnebarn, men i en del kretser er det nok slik at besteforeldrene ikke har tid til å bare være sammen med barnebarna, fordi det skjer så mye annet spennende. Jeg kjenner flere som har det slik, som ikke savner «pass», men savnet et ønsket om å bruke tid på barna og barnas barn. Og jeg SKJØNNER at det oppleves sårt.

Jeg skjønner også at det oppleves sårt! det er jo ikke vanskelig å forstå i det hele tatt.

Jeg reagerer på at hun - helt ut av det blå - definerer det som et samfunnsproblem.

Pøblis skrev:

Jeg skjønner også at det oppleves sårt! det er jo ikke vanskelig å forstå i det hele tatt.

Jeg reagerer på at hun - helt ut av det blå - definerer det som et samfunnsproblem.

Mens jeg tenker at det at hun definerer det som et samfunnsproblem enten er et retorisk grep eller kan tyde på at det er en relativt vanlig problemstilling i hennes omgangskrets. Jeg kjenner mange som har tilstedeværende foreldre, som bruker tid på barn og barnebarn, men jeg kjenner også ganske mange som har foreldre som rett og slett ikke har tid til å være besteforeldre, og det til tross for at de igjen har hatt foreldre som har brukt mye tid på barnebarna sine, dvs de jeg kjenner, som derfor syns det er ekstra sårt at deres barn ikke får samme forhold til SINE besteforeldre.

Og da handler det ikke om barnepass - men om TID og tilstedeværelse i voksne barns og barnebarns liv.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det kronikkforfatter skriver. Mine foreldre bor i et annet sted av landet og kan av naturlige grunner ikke være en del av barnas hverdag. Men de har mye kvalitetstid sammen når de først møtes.
Mine svigerforeldre (de er skilt) bor i samme by som oss og ser barna sjeldnere enn mine foreldre. De prioriterer seg selv, jobb og reising. Svigermor er svært engasjert i sitt eneste jentebarnebarn, vår niese, men bryr seg ikke spesielt om guttene våre. Det provoserer, men det er hennes valg og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Vi lærte for mange år siden at vi ikke kan forvente noe som helst fra mannens familie, og at guttene våre er vårt ansvar alene.

Polyanna skrev:

Jeg kjenner at jeg, som tålte ganske mye kaos og halloi da jeg hadde tre små, har en ganske annen tålegrense for småbarnshalloi nå, og jeg er ikke 50 en gang. Og da snakket jeg helt vanlig halloi, altså. Selv om man har kapasitet til å spile golf og gå i fjellet, så er det ikke sikkert man orker SÅ mye småbarnsliv. Det er en tid for alt.

De nye naboene har bygd stor veranda mot vårt hus, de har en ettåring og en treåring som naturlig nok bruker verandaen som lekeplass. Kan ikke huske at mine hylte og skreik så mye da de var små.

På varme sommerdager kan man høre kvinne (55) spille veldig høy (overdøvende) musikk for åpne dører.

Har ikke lest hele tråden her, men leste kronikken da den kom ut. Jeg synes også den er veldig generaliserende, men skjønner også at det kan oppleves sårt hvis det er slik at besteforeldre viser 0 interesse for barnebarna og ikke vil bruke noe av fritiden sin på dem. Det er forskjell på å ønske noe og å forvente noe. Selv har jeg aldri hatt skyhøye forventinger til at mine foreldre skulle passe mye på barna mine. Ikke fordi de er egotrippere, men fordi både de og jeg fikk barn tidlig (etter dagens standard), og begge nettopp var bikket 50 og i full jobb da de ble besteforeldre. Vi har dermed aldri hatt besteforeldre som har hatt mye fri og mulighet til å steppe inn og hente i barnehage/passe småpjuskt barn mens mor og far er på jobb. De har hatt sine tre-fire ferieuker, som de har fått bruke som de vil, men heldigvis har de ønsket besøk av oss og barnebarna. De har også hatt barna på overnatting hvis vi har hatt behov for det, og det har passet for dem. Noe mer forventer jeg ikke av besteforeldre, og jeg ser for meg at jeg kommer til å bli en bestemor som stiller opp når jeg kan og orker selv (jeg kommer definitivt til å ha lyst til å tilbringe tid med barnebarna mine, håper jeg iallfall. ) Hvis jeg blir bestemor, blir det mest sannsynlig mens jeg enda er i full jobb, og da vil det kanskje begrense seg litt selv hvor mye tid jeg har.