Er det greit å ignorere avdødes ønsker?

Input skrev:

Du vet jo faktisk ikke om det var noe i hennes ønsker vedr. begravelsen som gjorde minnestund umulig.

Nei, og det er jo derfor jeg sier de får gjøre som de mener er best, ettersom de kjente henne.

Joika skrev:

Men de syntes det, så da får de gjøre som det passer dem. De kjente henne best. 🙂

Helt greit. Er man død så er man død. Når jeg dør kan gjerne ungene ta meg med ut i skogen og bruke meg som blink hvis det hjelper på sorgen.

Det eneste jeg er glassklar på er at om det finnes organer som skal redde liv så skal de gjøre det. Da får det bli hvilken komplikasjon det bare vil mtp min begravelse. Det er sekundært det å redde et annet menneskeliv.

Bortsett fra det så bryr det meg ikke så veldig. På samme måte som jeg ikke har sterke meninger om hva og hvordan egne slektninger skal begraves. Det er minnene vi har sammen som er viktige for meg, ikke hvordan de begraves.

Jeg synes det er respektløst å ignorere avdødes ønsker. Forutsatt at avdøde har vært klar på hva som faktisk er ønskene.

Jeg er på linje med smilefjes i denne saken, kjenner jeg.

Det var et ønske, ikke et krav. Jeg synes sønnens følelser og avgjørelser rundt dette bør respekteres.

Jeg tenker også at Wenche Foss har hatt motstridende ønsker i denne saken. Hun har jo hatt ønsker for hvem som skal forrette, og også for musikkinnslag. I tillegg har jo dette blitt en begravelse på statens regning. Jeg tror ikke alt dette lar seg forene med å donere kroppen til medisinsk forskning.

Forøvrig er jeg helt sikker på at hun ville likt løsningen som er valgt; en stor åpen kirke der alle er velkomne, og også at hun har ønsket blomster til dem som ikke får det så ofte.

I akkurat dette tilfellet synes jeg Fabian har tatt det rette valget, og jeg synes ikke det er å ikke ta hensyn til den avdødes ønsker all den tid Wenche Foss også ønsket en begravelse. Og som det står i artikkelen, så var hun kanskje ikke godt nok informert når det gjaldt hvordan ting foregår når man donerer kroppen til forskning.

Men sånn generelt er jeg veldig for at man skal ta hensyn til avdødes ønsker.

Joika skrev:

Skjønner ikke helt at Fabian Stang følte det måtte et "kompromiss" til egentlig? Men det er alltids fint å være organdonor da..

Jeg regner ikke med at Fabian Stand har pålagt sin sønn (? Nevø?) å bli organdonor akkurat. Men siden det var en sak som var viktig for Wenche Foss er det jo fint at andre i familien følger hennes kampsak når det ikke har vært mulig for henne. Hva Fabian Stang har følt om akkurat dette, vil jeg ikke uttale meg om, siden det er en sak mellom han og hans familie.

smilefjes skrev:

Det har jeg ingen problemer med. Hun er død og har ikke følelser rundt det er, han er levende og har følelser. Da tar man hensyn til ham.

smilefjes skrev:

Jeg er ikke så opptatt av at levende mennesker skal ofre stort for de dødes skyld på noe plan, nei. Jeg synes hensynet til de som lever er viktigst.

Det går ikke an å mene så mye om en spesiell sak fordi man vet jo ikke nok om det egentlig. Og her virker det som at avdøde hadde motstridende ønsker så da må jo pårørende prøve å finne en løsning og det er vel neppe noen andre som er mer kompetent til å gjøre det.

Sånn ellers, så synes jeg at til en viss grad så er begravelsen for de etterlatte. Men jeg synes at avdødes ønsker skal respekteres så godt det lar seg gjøre.

Hva om jeg har sterke meninger om å donere legeme til forskning og har gjort det helt klinkende klart at det er det jeg vil. Om jeg hadde hatt få nære etterlatte og et eller annet barnebarn hadde ment at jeg skulle blitt begravet på en kirkegård (som jeg virkelig ikke hadde ønsket) bare fordi hun hadde kommet til å ha det litt lettere med sorgen? Føkk det. Kom over det på egen måte. Det får være måte på å være selvsentrert også.

Jeg er fullstendig enig i at det ikke spiller rolle for den avdøde, men jeg synes etterlatte som går svært på tvers av avdødes ønsker bare for å kunne takle sine følelser på best mulig måte, vel, det er ikke noe særlig ålreit synes jeg.

Jeg syns det er respektløst å sitte som utenforstående og kritisere de valg de pårørende har tatt. Jeg tenker at de har prøvd så godt det lar seg gjøre å oppfylle ønskene hun hadde. Ønskene hennes har helt tydelig vært motstridende, og da er de som stod henne nærmest de mest egnede til å ta avgjørelsen.

Man skal heller ikke glemme at de etterlatte er i sorg, og jeg syns at vi som ikke har noe med dette å gjøre heller kan vise litt raushet overfor dem. Raushet er noe jeg forbinder Wenche Foss med.

Esme skrev:

Jeg er fullstendig enig i at det ikke spiller rolle for den avdøde, men jeg synes etterlatte som går svært på tvers av avdødes ønsker bare for å kunne takle sine følelser på best mulig måte, vel, det er ikke noe særlig ålreit synes jeg.

Jeg er faktisk helt motsatt. Ikke viktig, på noen plan, hva avdøde ville, det er faktisk de etterlatte som skal leve videre. Den som er død er død og tror han/hun får ønskene sine oppfylt og døde i visshet om det. Om mannens høyeste ønske var å bli spred utover Himmalaia, så hadde vi støttet han på det og gravlagt han på den lokale kirkegården når han var død.
Mulig jeg er kynisk?

Hattifnatten skrev:

Om man velger å gå helt på tvers av avdødes ønsker så vil det uansett bare slå tilbake på en selv. Det er pårørende som skal leve med valget.

I tilfeller hvor avdøde har ønsket kistegrav, men pårørende av en del årsaker tenker at kremasjon er mest praktisk (og ikke minst billigst over tid+ større mulighet til familiegravsted) så tenker jeg at pårørende har gode grunner til å velge kremasjon. Er det snakk om at avdøde har vært livredd for kremasjon fordi man tror at sjelen ikke får fred og sånt så vil jo det bli et hensyn pårørende må ta og det er vel gjerne hos pårørende "plagene" vil bli størst i ettertid om man velger å ikke følge ønsket.

Ønskenes art, praktiske hensyn og pårørendes ønsker må veies opp. Jeg tenker i alle fall slik at avdødes stemme ikke nødvendigvis skal være den styrende, men at man av respekt skal la den stemmen få vekt i totalavgjørelsen.

I forhold til økonomi kan det også ligge hensyn. Avdøde kan ha ønsket seg gravsted på bestemt sted og ønsket seg det ene og det andre av omstendigheter rundt. Hvis det er satt av penger til dette er det OK, men hvis det er pårørende som skal betale for dette må de også få være med å bestemme dette.

Jeg kjenner at jeg synes det er helt greit at pårørende ikke vil bruke masse penger på å følge avdødes ønsker, da får den avdøde sette av penger selv.

Men at jeg ikke har spesielt sansen for "sorgtaklingsargumentet", jeg kjenner at jeg synes det er svært egosentrisk og må tenke litt etter hvorfor jeg reagerer så sterkt på det.

Jeg er helt på linje med ElinM her. Jeg synes ikke at hverken jeg eller andre utenforstående har noe som helst grunnlag for å hevde at de pårørende har handlet respektløst. Det er jo de som kjente henne og har best kunnskap om hva hun ønsket seg, og hva som var viktig og viktigst for henne.

Jeg var forøvrig blodfan av Wenche og var så heldig å møte henne
et par ganger. Hun var skikkelig kul og klok og engasjert og veldig, veldig raus. Og skikkelig nydelig vakker.

Esme skrev:

Men at jeg ikke har spesielt sansen for "sorgtaklingsargumentet", jeg kjenner at jeg synes det er svært egosentrisk og må tenke litt etter hvorfor jeg reagerer så sterkt på det.

Jeg reagerer også sterkt på dette argumentet. Jeg synes det blir helt feil om man har tilsynelatende respekt for et menneske fram til vedkommende er død, for så å si "men nå er han jo dau, læll" og så bare ta hensyn til sine egne behov. Hvis noen har sterke ønsker, så synes jeg at de skal få dø i visshet om at disse behovene blir tatt hensyn til og ikke dø i tvil.

Hattifnatten skrev:

Er det snakk om at avdøde har vært livredd for kremasjon fordi man tror at sjelen ikke får fred og sånt så vil jo det bli et hensyn pårørende må ta og det er vel gjerne hos pårørende "plagene" vil bli størst i ettertid om man velger å ikke følge ønsket.

Akkurat det vet vi jo strengt tatt ikke.

Floksa skrev:

Jeg er faktisk helt motsatt. Ikke viktig, på noen plan, hva avdøde ville, det er faktisk de etterlatte som skal leve videre. Den som er død er død og tror han/hun får ønskene sine oppfylt og døde i visshet om det. Om mannens høyeste ønske var å bli spred utover Himmalaia, så hadde vi støttet han på det og gravlagt han på den lokale kirkegården når han var død.
Mulig jeg er kynisk?

Altså, jeg synes ikke at det er viktig for den dødes skyld, den døde vet jo ikke noe om det.

Det er fordi jeg synes det er smålig av de etterlatte. Og jeg er ikke ferdigtenkt på det, så dette blir litt spekulering. Men det har noe med at om man er glad i en person så er man det fordi man er glad i den personen som menneske, personens meninger, personens holdning til verden.
Det er en tillitserklæring å få vite hva en som man er glad i ønsker skal skje etter at den er død. Og den tilliten skal man, for seg selv, som rakrygget menneske, ikke tillate seg å bryte.

Så når etterlatte går helt i mot avdødes ønsker, spesielt om avdøde har hatt sterke meninger om noe og det ikke koster de avdøde noe spesielt, så synes jeg ikke at de synder mot den døde. Men jeg synes de synder mot seg selv.

Og, jeg har mistet min egen far, så jeg vet noe om hvordan det er å oppleve stor sorg. Og jeg må si at om det å ha en grav eller en urne eller det ene eller andre hadde hatt stor innvirkning på sorgen, vel, da er det feil fokus på hva tapet og sorgen etter et menneske egentlig er altså. Sorgen er at man ikke har det mennesket mer. Og om noen av søsknene mine hadde laget spetakkel over begravelse vs kremasjon med sorgargumentet i hånda så hadde de fått beskjed om å slutte å mememe seg. Det hadde ikke blitt godtatt.

Takk, Esme. Der satte du ord på det jeg ikke klarte å uttrykke selv.

Skilpadda skrev:

Akkurat det vet vi jo strengt tatt ikke.

Men det er morsomt å høre akkurat Fnatten hevde det.