Har du løyet eller jukset noen gang?

Har du tatt en snarvei, jukset eller løyet i en situasjon av litt eller stor betydning?
Altså ikke disse små hvite løgnene vi tyr til for å smøre det sosiale samspillet. Men har du fått hjelp på en hjemmeeksamen, skrevet formler på magen, brukt AI eller copy-paste på en oppgave?
Vært litt (eller mye) overivrig i å beskrive egen erfaring eller kanskje skrytt på deg kunnskap du strengt tatt ikke har?
Eller har du tatt den helt ut og juksa skikkelig på eksamen, kjøpt en master eller gjort noe som er straffbart?

Spørreundersøkelse kommer selvfølgelig.

Alle mine akademiske prestasjoner har kommet helt og holdent gjennom hardt arbeid, mye riving i hår, intens konsentrasjon og ditto engasjement, lite søvn, masse arbeidsglede og samvittighetsfull oppfølging av gjeldende regelverk. Når jeg traff veggen med hodet først midt i et phd-løp, ga jeg opp. Først som litt sånn quiet quitting, etterhvert også formelt.

Jeg vet at jeg har brukt noen avsnitt jeg har skrevet selv om igjen, men er ganske sikker på at det har vært innlevert som gradskvalifiserende arbeid bare en gang,

PÅ jobb bruker jeg gode formuleringer og -argumentasjon på nytt hele tiden. Men det er faktisk en del av jobben min, og det er helt unødvendig å finne opp hjulet hver gang.

På videregående la jeg opp til å jukse en gang, jeg la læreboka på et tilstøtende toalett. Planen var å gå på do lens prøva pågikk. Jeg ble imidlertid lammet av en intens redsel for å bli avslørt som juksemaker, så jeg lot være. Enkelte medelever benyttet seg av den.

Jeg har ganske stor respekt for lover og autoriteter. Jeg tror det redder meg fra å havne i situasjoner som det. Jeg har ikke så høy moral, men er veldig redd for å bli sett på som bedrager.

Ja, på u. skolen. Men aldri på eksamen!

Nei, tror ikke det.

Absolutt, jeg var en mester i juks på vgs.

Etter den tid har jeg ikke jukset, det hadde jeg aldri turt. Jeg har også vært ekstremt nøye med kildehenvisninger i alt jeg har levert etter at en foreleser i Bø skremte livet av meg.

Nei, det tror jeg ikke, men tar høyde for at jeg ikke husker hele ungdomsskolen. Jeg er ikke spesielt autoritetstro, men juksing, svindel og snarveier som strider mot min forsøksvise etiske integritet (feks bruk av AI i oppgaveskriving og lignende) byr meg sterkt i mot. Hva er gleden av å vinne noe eller prestere noe om man har jukset for å få det til? Da er man jo BÅDE dårlig og teit.

Eg har faktisk vore så redd for å bedrive plagiat at eg endte opp med å bruke eit halvt år ekstra på masteren, fordi eg måtte finne ny problemstilling. Tre månadar uti prosjektet mitt fann eg ein tysk avhandling som var skrive om samme problemstilling som eg hadde planlagt. Eg brukte fleire veker på å stave meg gjennom konklusjonane og fann ut at "mine" tankar allereie var tenkte og gjekk heilt i kjellaren.

Eg endte opp med eit mykje meir spennande prosjekt enn først planlagt då, men eg fekk eit halvår ekstra med studielån.

Jeg mener å huske et par småepisoder på ungdomsskolen, men ingenting senere.

Eg trykka "Ikke som jeg husker". Men nå kom eg på at eg fekk nedsatt i oppførsel i 8. etter å ha forfalska far si underskift på ein gloseprøve. Eg lærte noko av det, då.

Nei, det har aldri vært nødvendig i utdannings- eller jobbsammenheng. Kunne sikkert prøvd å jukse i ungdommen bare for å se om jeg klarte det, men siden jeg skippet ungdomsskolen og de første årene av videregående, fikk jeg aldri mulighet.

Nei, tror ikke det. Jeg er alt for stor regelrytter og livredd for å gjøre noe feil.
Brukte AI på eksamenene før jul, men mer som dobbeltsjekking av at jeg hadde fått med alt. Ikke copy-paste nei.

Så vidt jeg kan huske har jeg aldri løyet eller jukset eller lignende i fm eksamen eller innleveringer eller fagartikler jeg har skrevet.

På tidlig 1980-tallet stjal jeg av og til småpenger fra kassa der jeg jobbet. Det gnager i samvittigheten fortsatt.

På ungdomsskolen jukset jeg nok litt. Ikke så mye på prøver, det var nok heller at jeg lot andre skrive av, og det er vel ikke helt innenfor. En gang hadde jeg også en ferdig utfylt oppgavebok i et valgfag. Jeg lærte ingen verdens ting, så det straffet seg selv.

Ja, jeg jukset nok endel på småprøver på ungdomsskolen og videregående, men aldri etter det.

Nei, ikke jukset. Det kan hende jeg har overdrevet noen ferdigheter i jobbintervjusammenheng, men tror faktisk ikke det heller altså, i hvert fall ikke skrytt på meg ferdigheter jeg ikke har. Det ville jo slått tilbake på meg selv, i de fleste tilfeller. Jeg er nok såpass redd for å bli "tatt" for noe at jeg aldri har turd å jukse på den måten, og så hadde det uansett føltes feil å få god karakter og vite at det lå juks bak. Så hardt arbeid, helt middelmådige karakterer her.

Da jeg skrev særoppgave på vgs for tusen år siden leste jeg ikke to av bøkene jeg skulle sammenlikne, men brukte venninnen min som var to år eldre sine handlingsreferat.

Vi hadde obligatoriske innleveringer på studiet, som hadde null betydning for karakter i faget, og der hendte det titt og ofte at jeg hentet litt eller mye inspirasjon fra andre sine innleveringer, en utbredt praksis på studiet. Men jeg har aldri jukset på en eksamen eller innlevering som teller mot endelig karakter, verken på ungdomsskole, vgs eller universitet.

Satt en hel kveld ekstra og jobba under under svenneprøven da, istedet for å gå fra jobben klokka fire. Det tror jeg er det nærmeste.

007 skrev:

etter at en foreleser i Bø skremte livet av meg.

Og så i BØ da.

Stemte nei, aldri. Jeg PLANLA riktignok å jukse en gangpå ungdomsskolen, det var noe med en formel jeg ikke klarte å huske. Men da jeg hadde gjort jukselaplen klar, huska jeg den jo, så den blei ikke brukt.