Miss Norway skrev:
Jeg hadde flust av ammeproblemer, og lærte masse "the hard way". Og var fornøyd da jeg klarte å amme puddingen fullt de PK seks månedene/pluss ammet ut året. Men det holdt på å koste meg både vettet, ekteskapet og helsen... Så derfor er jeg litt anti-Nylandersk når alt kommer til alt, og hadde nok kanskje endt opp med å råde litt vel mange til å hive seg på flaska. Jeg tror nok at jeg er for lite "ammehekta" til å være en god hjelper.
Jeg tenker at en virkelig god ammehjelper skal sense når nok er nok også jeg. For meg ville det ikke være god ammehjelp å bli presset lengre enn det helsa tåler, og slik er det åpenbart for mange. Det kan være godt forebyggende helsearbeid å si "Nå synes jeg faktisk nok er nok, og du bør vurdere å slutte prosjekt amming." Mitt inntrykk er at man ofte tenker at alle tekniske muligheter skal prøves, og at det fra ammehjelphold kommer kommentarer som "Nei, det er ikke mulig å miste melka." Det hjelper liksom lite med slike kommentarer når man sitter med en unge som hyler bare h*n ser puppen, og ikke får pumpet en milliliter til en unge som kanskje trenger 100, og en psykisk helse som er i ferd med å rakne totalt. Et barn som har en mor som møter veggen kan koste mer når det gjelder mangel på tilfredsstillelse av behov, enn manglende morsmelk.
Men for all del, negative erfaringer kan nok lett føre til negative holdninger overfor hva andre kan få til også. Men så kan man si at positive erfaringer, også av typen solskinnshistorie eller "Jeg kjempet og kjempet, men fikk det til!" kan være rimelig hemmende det også. Det aller viktigste, uansett hvilken ammehistorie man som ammehjelper har tenker jeg er at ammehjelperen har bearbeidet sin egen ammehistorie, og tilstrekkelig med distanse til egen historie slik at den ikke forstyrrer hjelpearbeidet alt for mye. I tillegg en god empati, og engasjement til å sammen med den ammende finne ut hva som er realistisk å kunne gjennomføre - uten for store tap på veien.
