Flere unge blir gravide

Flere unge blir gravide


- Får barn for å mestre

I 2004 fikk 1130 tenåringsjenter i Norge barn, to år senere var tallet 1290 og i fjor ble 1480 tenåringsjenter mødre.

For noen jenter har det å få barn blitt et alternativ til jobb og skole, sier helsesøster Bente Eckoff.

- Noen dropper ut av skole, og får barn for å mestre noe.


Særlig som jentemamma (men også som deltaker i samfunnet) bekymrer slike nyheter meg. Ikke fordi jeg ikke tror at unge jenter på alle måter kan være flotte mødre, men jeg må jo innrømme at jeg håper Vesla gjør ferdig skole/utdannelse før hun får barn, og gjerne i tillegg har levd litt som voksen uten barn først...

Eller er egentlig ikke dette noe å bekymre seg om? Er det, for samfunnet, "like greit" at man får barn tidlig, og utsetter utdannelse og evt jobb noen år? Hvordan kan slik utvikling evt stanses? Og er det ikke litt urovekkende dersom jenter velger å få barn fordi de ønsker å bevise at de klarer noe/mestrer noe?

jeg syns det er en fin alder å få barn når man er 23-25, men da er man jo midt i utdanningen, og må utsette likevel. Så lenge jenta føler seg moden for barn, så ser jeg ikke problemet med det, men om det var et "uhell" forårsaket av ren uvitenhet, så er det jo ikke en bra utvikling, mener jeg. Jeg er selv et "uhell", og det har ikke alltid vært så kjekt å vite at jeg var årsaken til at mammas ungdom ble "frarøvet".. For det var slik jeg følte det mange mange ganger. Mine foreldre ble liksom ikke ferdig med ungdomstiden, og er det ikke enda. Jeg sverget på tro og ære å ikke få barn før utdanning, og klarte det sånn halvveis. Fikk barn under studietiden. Hardt nok det, men jeg taklet det nok bedre i en alder av 23, enn jeg ville gjort i en alder av 16

Det er medisinsk sett bedre at de får barn tidligere enn trettiårene, men økonomisk og sosialt tror jeg ikke det er så smart og jeg ville ikke bejublet om mine døtre skulle lansere ideen.

Jeg skal ikke snakke for andre, men da jeg var tenåring hadde jeg lite å tilby et barn. Ikke noe stabilt forhold til gutter, ikke noen inntekt, ingen ferdig utdanning,ikke noe sted å bo, ingen økonomisk og sosial uavhengighet, ingen livserfaring...

Det spørs vel litt hva man mener som tidlig? Jeg ble gravid som 20-åring, så jeg skal ikke messe for mye overfor mine døtre. Jeg synes dog det er problematisk hvis de blir gravide som 16-17-åringer.

Ibidelma skrev:

jeg syns det er en fin alder å få barn når man er 23-25, men da er man jo midt i utdanningen, og må utsette likevel.

Det kommer jo an på hvilken utdanning man tar. Hadde jeg valgt 3 år universitet rett etter videregående, hadde jeg vært ferdig med skolen som 22-åring, men man vil kanskje jobbe litt først og skaffe seg litt erfaring der også, samt ha det litt greit økonomisk. Men nå er det jo sikkert mange som har det også, det er jo mange faktorer her.
Jeg ble gravid som 23-åring, fikk barn rett før jeg ble 24 og jeg syntes ikke det var tidlig i det hele tatt. Men jeg er glad jeg ikke fikk barn som tenåring altså.

Eg vil tru at dei fleste tenåringsmødrene blir uplanlagt gravid, men så er det jo og nokon som planlegger å bli det. Det ligg nok noko i dette med mestring, men det finns nok også 18-19 år gamle jenter som blir planlagt gravid uten at det har med mestring å gjere.

Reint medisinsk kan det faktisk vere eit problem å få barn tidlig. Data fra medisinsk fødselsregister viser at det kan vere problematisk både å få barn tidlig (15-16-17 år) og å få barn seint.
Ideal-alderen er 21 år. Då er det minst medisinske komplikasjonar både for mor og barn. Men dei fleste er jo ikkje modne nok til å bli mødre når dei er 21 år. For 20-30 år sidan var ein kanskje det, men ikkje i dag.

Hovudproblemet med tenåringsgraviditetar slik eg ser det er at det er så sterkt relatert til sosial klasse. Dvs at mange av dei tenåringsjentene som blir gravide ikkje har det sosiale nettverket rundt seg som skal til for at det skal gå bra.
Det finns sjølvsagt gravide tenåringsjenter som har ein solid og stabil famile som stiller opp, men eg trur dessverre at fleirtallet ikkje har det. Og då blir tenåringsgraviditetar absolutt eit problem.

Eg håpar at mine barn velger å i alle fall fullføre videregåande og begynne på eit studium før dei blir gravide. Lånekassen har relative gode ordningar i dag, så eg ville absolutt ikkje sett på det som krise om dei valgte å få barn i løpet av studietida, dvs i begynnelsen av 20-åra.

Det åpnes mange dører når man blir mor. Man får en ny status i samfunnet og deltar i barsel-fellesskap både i grupper og på helsestasjon. Mange får mer oppmerksomhet enn de har fått i hele sitt liv.
Jeg diskuterte dette akkurat med en barnefysioterapeut som også jobber med understimulerte barn. Mange mødre vokser virkelig på det å bli mor- andre trenger masse hjelp og oppfølging.

Jeg synes det er positivt med unge mødre, men jeg synes også at tenåringer heller burde være tenåringer.

goldnugget skrev:

Det åpnes mange dører når man blir mor. Man får en ny status i samfunnet og deltar i barsel-fellesskap både i grupper og på helsestasjon.

Hæ? Min tid som nybakt mor var den mest ensomme i mitt liv så langt. Ingen av mine jevnaldrende interesserte seg for smått og noe barselfellesskap så jeg hvertfall ikke.

Jeg synes det er stor forskjell på å bli tenåringsmor og få barn tidlig i 20-årene. De få årene gjør en stor forskjell.

Hvis man blir mor for å føle at man mestrer, så er man på ville veier. Mestringsfølelsen burde noen ha hjulpet deg med å finne på andre måter.

Jeg begynte på hovedfag da eldste var 3 mnd, fordi jeg var så ensom. Jeg synes ikke barseltid eller permisjon innbyr det minste til sosialt liv, tvert om.

Reell overhørt samtale blant 16-18-åringer på handlesenteret Vestkanten:

-asså, eg har tænkt å få meg en beibi.

-haaar du?

-ja, Misjæll har fått en beibi og hon fikk grådig mysje pængar.

-gjor hon?

-over trætti tusen. Det e' så jæla mysje! Eg ville følt meg så jæla rik!

-ja, fy faan, du kan shoppe jæla masse for over trætti tusen!

Madam Mim skrev:

Jeg begynte på hovedfag da eldste var 3 mnd, fordi jeg var så ensom. Jeg synes ikke barseltid eller permisjon innbyr det minste til sosialt liv, tvert om.

Det kjem jo an på kva ein gjer ut av det. Mange tenåringsmødre finn jo fellesskap i nettforum som dette, eller kanskje heller nybaktmamma.com og barnimagen.com som har eigne underforum for unge mødre. Der blir det arrangert barseltreff. Dermed gir barnet dei sjansen til å bli med i eit sosialt nettverk. I tillegg finns det barselgrupper på helsestasjonen og babysang. Eg vil tru at ein baby kan opne mange dører for ei ung jente som slit sosialt før graviditeten. Men det gjeld sjølvsagt ikkje alle.

Madam Mim skrev:

Reell overhørt samtale blant 16-18-åringer på handlesenteret Vestkanten:

-asså, eg har tænkt å få meg en beibi.

-haaar du?

-ja, Misjæll har fått en beibi og hon fikk grådig mysje pængar.

-gjor hon?

-over trætti tusen. Det e' så jæla mysje! Eg ville følt meg så jæla rik!

-ja, fy faan, du kan shoppe jæla masse for over trætti tusen!

For tuppa sin skyld håper jeg ikke hun blir tenåringsmor. Men også for hennes skyld håper jeg hun begynne rå prøve før jeg gjorde. For om det skulle være noe som gjør at hun trenger hjelp tar det plutselig flere år før hun kanskje lykkes og får barn. Og jeg håper hun får barn i løpet av tyveårene. Det skulle jeg i alle fall ønske jeg hadde fått til.

Blondie skrev:

Hæ? Min tid som nybakt mor var den mest ensomme i mitt liv så langt. Ingen av mine jevnaldrende interesserte seg for smått og noe barselfellesskap så jeg hvertfall ikke.

Samme her. Jeg var 24 da jeg fikk min første. Det var en ufattelig ensom tid. Jeg hadde flyttet ut fra en hybel i et kjempesosialt miljø i Oslo og bosatte meg i en leilighet i Trondheim. Bare det i seg selv var en stor overgang. Jeg kjente bare én person til som hadde barn, så jeg nesten klamret meg til henne. Barselgrupper fantes ikke. Det var en tung tid, og jeg sleit virkelig med å finne meg til rette som mor.

Heldigvis studerte jeg, og jeg var bare borte i to uker fra universitet (sikkert bare én dersom gutten ikke hadde hatt gulsott). Det reddet meg litt. Det tok faktisk litt tid, og en psykisk smell, før jeg skjønte at jeg kanskje ikke skulle studere på fulltid, jobbe flere kvelder i uken OG ha liten baby samtidig. Men redselen for å bare sitte der ensom med ungen var helt overveldende.

Madam Mim skrev:

Reell overhørt samtale blant 16-18-åringer på handlesenteret Vestkanten:

-asså, eg har tænkt å få meg en beibi.

-haaar du?

-ja, Misjæll har fått en beibi og hon fikk grådig mysje pængar.

-gjor hon?

-over trætti tusen. Det e' så jæla mysje! Eg ville følt meg så jæla rik!

-ja, fy faan, du kan shoppe jæla masse for over trætti tusen!

Nettopp. De får jo penger og greier, det er jo stas. Og så tenker man ikke helt over alt ansvaret som følger med. For det aller mest slitsomme jeg har gjort i hele mitt liv er å få barn, men det er ikke alltid så lett å innse det når man er 17. Forresten; er det vanlig at så unge mødre fortsetter å bo hjemme når de får barn?

Heldigvis er det stor forskjell på unge mødre også.

Divine skrev:

Samme her. Jeg var 24 da jeg fikk min første. Det var en ufattelig ensom tid. Jeg hadde flyttet ut fra en hybel i et kjempesosialt miljø i Oslo og bosatte meg i en leilighet i Trondheim. Bare det i seg selv var en stor overgang. Jeg kjente bare én person til som hadde barn, så jeg nesten klamret meg til henne. Barselgrupper fantes ikke. Det var en tung tid, og jeg sleit virkelig med å finne meg til rette som mor.

Heldigvis studerte jeg, og jeg var bare borte i to uker fra universitet (sikkert bare én dersom gutten ikke hadde hatt gulsott). Det reddet meg litt. Det tok faktisk litt tid, og en psykisk smell, før jeg skjønte at jeg kanskje ikke skulle studere på fulltid, jobbe flere kvelder i uken OG ha liten baby samtidig. Men redselen for å bare sitte der ensom med ungen var helt overveldende.

94 var før internett og småbarnsforum. Du er for gammal Divine! 😉
Kanskje det hadde vore annerledes viss du blei ung mor i dag.

Jeg synes ikke det er galt å få barn tidlig - jeg håper ikke at mine barn går hen og blir foreldre før de er ferdig utdannet. Jeg ser jo uansett fordelen med å begynne før meg. Jeg fikk førstemann da jeg var 30 - 2.mann da jeg snart var 33 og jeg føler at alderen snart er med å begrenser hvor mange barn jeg kan ha. (neida, jeg er ikke for gammel ennå)

Min bekymring er heller det at mange (ikke bare unge mødre) har en illusjon om at det er så innmari koselig å ha baby. Det er jo koselig også - men mest jobb, og det er derfor lett at man ender opp som utslitt og uten nettverk. DET er ikke bra. Men altså: Det er ikke bare unge som har denne tanken altså

- Niesa mi på 19 har jo vært babysyk siden hun var 17. Hun har heldigvis bestemt seg for å vente til hun er ferdig med utdannelsen sin - og det er gledelig - iallefall siden hennes mor (min søster) har fyrt opp under babyidéen fra dag en. *kooooselig med baby vettu*

Forøvrig har jeg fått noen av mine beste venner i barselstiden - nettbarselsgrupper er supre!

Tenåringsmødre synes jeg er for unge, men om de har rundet 20 og er i full jobb/er under videre utdanning synes jeg det er ok. Var selv midt under utdanning og 22,5 da førstemann kom.

Simone skrev:

94 var før internett og småbarnsforum. Du er for gammal Divine! 😉
Kanskje det hadde vore annerledes viss du blei ung mor i dag.

Ja, på mange måter så tror jeg det. MEN - hvis man er blant de første i sin aldersgruppe som får barn, så tror jeg likevel at sjokket kan bli stort over hvor stort gap det blir mellom en selv og de andre (barnløse) man kjenner.