Flere unge blir gravide

Divine skrev:

Ja, på mange måter så tror jeg det. MEN - hvis man er blant de første i sin aldersgruppe som får barn, så tror jeg likevel at sjokket kan bli stort over hvor stort gap det blir mellom en selv og de andre (barnløse) man kjenner.

Ja, det har du nok rett i. Mange opplever nok at dei gamle vennane sakte men sikkert forvinn. Forhåpentligvis blir dei då bytta ut med andre småbarnsforeldre.

Divine skrev:

Ja, på mange måter så tror jeg det. MEN - hvis man er blant de første i sin aldersgruppe som får barn, så tror jeg likevel at sjokket kan bli stort over hvor stort gap det blir mellom en selv og de andre (barnløse) man kjenner.

Jeppsi pepsi! (inspirert av Mim-eksempelet )

Divine skrev:

Ja, på mange måter så tror jeg det. MEN - hvis man er blant de første i sin aldersgruppe som får barn, så tror jeg likevel at sjokket kan bli stort over hvor stort gap det blir mellom en selv og de andre (barnløse) man kjenner.

Det har du nok helt rett i.

Men jeg tror det er enklere i dag enn tidligere; nettopp på grunn av forum. Det var ingen av mine omgangsvenner som fikk barn samtidig som meg (jeg var 29, men det er jo tidlig i Oslo). Men jeg kjedet meg ikke et sekund. Det var skikkelig travelt med alle treffene; særlig med alle vennene jeg fikk på snartmamma.com. Vi henger jo fremdeles sammen i dag .... 6 år etter at vi traff hverandre.

Det kommer jo an på nettverket også, hvem man omgås. Jeg synes ikke 24 er Ung Mor whatsoever. Jeg hadde kanskje syntes det om ingen av mine venner hadde barn da jeg fikk selv, men alle ble gravide kort tid før og kort tid etter meg, og andre gangen var alle venninnene mine gravide samtidig med meg, faktisk nesten alle. Så jeg var overhodet ikke ensom men skjønner at mange er det når de ikke har venner med barn.

Jeg var som sagt 30 og førstemann av mine venner som fikk barn. De andre holdt på med doktorgrad og slikt - eller var "evig single".

Jeg syns det er forferdelig trist når ungjenter (tenåringer) går hen og får unger fordi de ikke gidder/tør/orker/tror de klarer å ta fatt på "sitt eget" voksenliv, med yrke eller utdanning. Tragisk for ungene, tragisk for jentene, tragisk for samfunnet.

Om man så har lyst på eller bare slumper til å få barn når man er noenlunde forankret i et voksenliv, i gang med en utdanning, i et yrke, med en skikkelig plan og et noenlunde fundament i livet sitt - helt topp. Å få barn under utdanning kan være helt supert for noen. Ok økonomiske ordninger, studentfamilieleiligheter, studentbarnehager, en relativt fleksibel hverdag (studieavhengig, selvsagt).

Men som tenåring? Nope.

Jeg synes også det er stor forskjell på 16-17 åringer, og det å bli mor tidlig i 20-årene.

Jeg var 28 år og en av de første i venninnegjengen min som fikk baby. Egentlig håper jeg at jentene våre får barn i midten av 20-åra engang, så vi ikke blir for gamle til å hjelpe dem. Jeg skal gladelig stille opp ekstra hvis de er under utdanning eller i oppstart av karriere, men å bli tenåringsmor håper jeg ikke de går for, det må jeg ærlig innrømme.

Jeg ser kanskje for meg at om en 15-20 års tid så vil det være mer tilrettelagt for å studere og ha små barn , særlig hvis det er slik at det helsemessig er en gevinst for alle at barna kommer noe tidligere i forhold til mors alder?

Er det ikke allerede ganske godt tilrettlagt for å studere mens man får barn, da? De jeg kjenner som har gjort det har vært superfornøyde, og noen har fått 2-3-4 unger i løpet av studietiden.

Simone skrev:

Mange tenåringsmødre finn jo fellesskap i nettforum som dette, eller kanskje heller nybaktmamma.com og barnimagen.com som har eigne underforum for unge mødre.

Kaller du meg tenåringsmor? / jeg var meget lettet da jeg fant NM og kunne snakke om barn uten å bare snakke om barn. Vi er mange fra den gangen som er her nå.

Jeg var 27 da jeg fikk første og definitivt først ute i familien og den gamle venneflokken. Eldste fyller 8 samtidig som hun får sitt første søskenbarn. Vi var heldige og mistet fa eller ingen venner pga at vi var i en annen livsfase enn de andre, men mange gjør det og særlig på NM var det tråd etter tråd om venninner som ikke skjønte noen ting, venninner som ikke forsto at man ikke bare kan dumpe fra seg en nyfødt baby og løpe på byen, at man er annerledes i kropp, sinn og ansvarsfølelse etter en fødsel. I tillegg er det nok mange som kjenner at det gøye livet passerer litt revy, mens man selv må sitte med baby og leke hus.

Samlivsbrudd/brutte forhold er en veldig vanlig ting i tenårene og tidlig i tyveårene om man har barn eller ei, og det er kanskje litt dumt å utsette unger for mange brudd, oppbrudd og store endringer.

Det er fullt mulig å studere med barn. Absolutt. Men det er morsommere å gjøre det uten. Og de kule kvalifiserende eller bare morsomme sommerjobbene er ikke lette å kombinere med barn, ei heller tillitsverv eller studentaktiviteter som er veldig bra å ha på CV'en og i erfaringen.

Polyanna skrev:

Jeg syns det er forferdelig trist når ungjenter (tenåringer) går hen og får unger fordi de ikke gidder/tør/orker/tror de klarer å ta fatt på "sitt eget" voksenliv, med yrke eller utdanning. Tragisk for ungene, tragisk for jentene, tragisk for samfunnet.

Å få barn er ikke noe alternativ til å bli en selvforsørget voksen, men jeg tror det kan føles sånn når jobb og utdanning blir for vanskelig. Også for de som har prøvd og ikke fått det til.

Jeg har en sånn i kretsen, som etter tre forsøk på utdanningsløp og en haug med jobber hun ikke klarte å holde på, bestemte seg for å få barn "i stedet". Veldig dårlig ide. I dette tilfellet ble dog økonomisk ansvar for barn og trangen til å være et bra forbilde for datteren den motivasjonen hun manglet for å fullføre og gjennomføre både det ene og det andre. Så det endte bra.

Polyanna skrev:

Er det ikke allerede ganske godt tilrettlagt for å studere mens man får barn, da? De jeg kjenner som har gjort det har vært superfornøyde, og noen har fått 2-3-4 unger i løpet av studietiden.

Visst. Det er stadig flere studentboliger tilrettelagt for familier, samskipnadene har virkelig tatt innover seg at studenter er eldre og i en annen livsfase enn tidligere. Man har gode permisjonsordnnger fra studiene, fine regler for omgjøring av studielån til stipend, studentbarnehager osv. Men man har det ikke FETT og man kan sjelden jobbe noe særlig ved siden av, så det er hånd til munn. men man får mye tid med ungene, da.

Madam Mim skrev:

Det er fullt mulig å studere med barn. Absolutt. Men det er morsommere å gjøre det uten. Og de kule kvalifiserende eller bare morsomme sommerjobbene er ikke lette å kombinere med barn, ei heller tillitsverv eller studentaktiviteter som er veldig bra å ha på CV'en og i erfaringen.

Men det er jo individuelt hva man syns er gøy og interessant. 🙂 Og etter et par år som student så tror jeg de fleste selv klarer å vurdere akkurat det ganske bra selv.

Jeg har hatt småbarn både som student og som jobbende og foretrekker helt klart det siste. Syktbarndager, avklart arbeidstid og det å slippe dårlig samvittighet for at jeg ikke jobbet med masteren hele tida har vært utslagsgivende. Pluss lønna, da. Jeg fikk ikke noe forsørgertilskudd på studielånet fordi barnets far tjente for mye. Noe som i praksis betydde at jeg ikke var økonomisk uavhengig i det hele tatt.

Jeg syntes ikke det bør være noen "mal" for hva som er riktig. Jo lenger man venter med barn, jo større er sannsynligheten for at man sliter med å få dem. Det er også fint mulig å ta utdannelse etter man har fått barn. Jeg har ikke hatt noe problem med å ta utdannelse etter at jeg fikk barn i alle fall. Syntes det er veldig greit å slippe forholde meg til en arbeidsgiver og kunne styre egen tid, så jeg kan hente han før osv.

Jeg ville jo ikke sagt at jeg syntes det var supert at en 17 åring fikk barn, men man trenger vel strengt tatt ikke gjør seg ferdig med utdannelse og leve "a4" før man bestemmer seg for å få barn? Hvorfor i all verden er skolegang og barn et issue når man er voksen?

Dette er veldig individuelt. Jeg kan være enig i at tenåringsgravidteter kanskje ikke er å foretrekke, men at det er "urovekkende" og "lite ønskelig" at det blir flere såkalte unge mødre blir for meg helt feil.

Det er stor forskjell på folk. Noen har livserfaringen til en 35-åring når de er 17 år, andre blir ikke "voksne" for de er 48..

Som noen andre her sa: Mange vokser enormt på det å bli mor. Noen er faktisk ansvaret verdig når de er 21, eller yngre for den del. Hver får bestemme selv når de føler seg klare, men for meg personlig føler jeg det er best om man er ferdig med videregående.

Hvorfor er det egentlig best om man har levd litt uten barn, reist fra seg, festet fra seg, osv osv.. før man får barn? Livet stopper ikke idet man får barn. Det fortsetter i en ny dimensjon, og ja - så klart - med et nytt og stort ansvar. Barnet bryr seg vel ikke om om mor eller far har sett Machu Pichu og surfet på Bali, eller om de har en master i dette eller hint. Det trenger trygge omgivelser og kjærlige foreldre.

wollafruen skrev:

Hvorfor er det egentlig best om man har levd litt uten barn, reist fra seg, festet fra seg, osv osv.. før man får barn? Livet stopper ikke idet man får barn. Det fortsetter i en ny dimensjon, og ja - så klart - med et nytt og stort ansvar. Barnet bryr seg vel ikke om om mor eller far har sett Machu Pichu og surfet på Bali, eller om de har en master i dette eller hint. Det trenger trygge omgivelser og kjærlige foreldre.

Ikke minst, så får man denne "friheten" igjen når barnet flytter ut. Jeg er i begynnelsen av 40 årene når poden er myndig, og da kan jeg jo reise så mye jeg orker. Ikke minst så får jeg oppleve fler år med barnet (og kanskje barnebarna?) enn de som venter til de er godt voksne. Det er mye mer verdt, syntes jeg.

Jeg synes som Tjorven at det er stor forskjell på å være 15, 16, 17 år + og få barn, mot å være 20+ ...de få årene gjør en forskjell, og selv om det alltid finnes unntak (begge veier), så håper jeg inderlig ikke min datter starter riktig så tidlig. Å få barn før man er midt i 30-årene ser jeg helt klart også positive sider med, men jeg skulle helst sett at mine barn i allefall venter til de har et stabilt samliv med i allefall påbegynt utdannelse og/eller jobb, før de får barn.

Jeg rakk akkurat å fylle 25 år før jeg fikk min første og selv da følte jeg meg nokså alene, ingen av mine venninner var i faste forhold eller gift med/uten barn på det tidspunktet og jeg endte opp på et helt annet plan. Nå nærmer vi oss tjueti alle sammen, og kun et par har fått barn, noen flere er gift. Men jeg er veldig veldig glad for at jeg begynte såpass tidlig som jeg gjorde (som mange sikkert vil si at ikke er tidlig i det hele tatt, men der jeg kommer fra er det det), og skal glede meg over fortsatt å være ung når barna blit store.

Allikevel tro jeg man generelt har man mer å tilby et barn når man også har litt mer livserfaring, uten at det betyr at man skal ha sett og gjort absolutt alt før man får barn.

Joika skrev:

Jeg syntes ikke det bør være noen "mal" for hva som er riktig. Jo lenger man venter med barn, jo større er sannsynligheten for at man sliter med å få dem. Det er også fint mulig å ta utdannelse etter man har fått barn. Jeg har ikke hatt noe problem med å ta utdannelse etter at jeg fikk barn i alle fall. Syntes det er veldig greit å slippe forholde meg til en arbeidsgiver og kunne styre egen tid, så jeg kan hente han før osv.

Jeg ville jo ikke sagt at jeg syntes det var supert at en 17 åring fikk barn, men man trenger vel strengt tatt ikke gjør seg ferdig med utdannelse og leve "a4" før man bestemmer seg for å få barn? Hvorfor i all verden er skolegang og barn et issue når man er voksen?

Det er noe med å ha fått et fundament i sitt eget liv, på en måte. Ikke i form av karriere, huslån og hund, altså, men i form av å ha retning, kontroll, eierskap til livet man vil leve, og hvordan. Noen har det når de er 20, andre aldri.

Polyanna skrev:

Det er noe med å ha fått et fundament i sitt eget liv, på en måte. Ikke i form av karriere, huslån og hund, altså, men i form av å ha retning, kontroll, eierskap til livet man vil leve, og hvordan. Noen har det når de er 20, andre aldri.

Poden merker ikke noe til om jeg drar til studieplassen enn på en jobb. Han merker heller ikke noe til om vi leier eller eier en leilighet. Jeg har da både eierskap, retning, fundament og kontroll over livene våre. Jeg skapte det fundamentet da han ble født, og det tror jeg er noe de fleste foreldre gjør om de får barn litt tidlig/uventet.

Syntes du disse tingene er viktigere enn å få oppleve barnebarn og kanskje oldebarn? Det er kanskje det som gleder meg mest ved å ha fått barn litt før "normalen". Jeg vil kunne følge han til han er ganske gammel, med mindre noe uventet skjer.:)