Hva slags straff fikk du da du var barn?

Jeg har fått ris på stumpen, men kan ikke annet enn å si at vi nesten fortjente det. Etter å ha tent på litt gress, og malt hele kjellerstua med lim. Skjønner godt at mamma og pappa ble litt frustrerte. Men skjedde vel to, kanskje tre ganger. Ellers ble vi sendt på rommet, eller kjeft

Faren min slo meg et par ganger da jeg var rundt 5 år. Det jeg ikke glemmer ved det var at jeg ikke forsto hvorfor han slo. Han la meg over knærne og dasket. Jeg var en forsiktig jente og oppførte meg vanligvis bra. Jeg husker hvor utrygg jeg ble en periode etter dette skjedde. Jeg var redd for å provosere ham slik at jeg fikk mer bank.

En gang fikk jeg husarrest. Da hadde jeg stjålet 5 kr. av pengene jeg fikk tilbake etter å ha handlet for moren min. Dum som jeg var så leverte jeg kvittering og resten av pengene. Gjemte femkroningen i trappa ute. Rett på kiosken for å kjøpe en godteripose. Jeg gjorde aldri noe sånt igjen.

Jeg hadde heldigvis en trygg og god oppvekst. Tror ikke jeg fikk stor mèn av å bli dasket en gang eller to, men har full forståelse for de som har opplevd å bli slått og har slitt med det. Når man opplever slike voksenpersoner som gjør sånne ting så er det ulike strategier man tar. Noen barn blir hjelpeløse og redde, mens andre kjemper og opponerer osv. Jeg er glad for at jeg slapp å ha slike voksenpersoner i mitt liv.

Jeg blir utrolig lei meg, men dessverre ikke overrasket over å lese dette. Jeg har jo visst det, etter å ha jobbet med historisk barnevern, at dette var vanlig også i vår generasjon. Men dere er ikke tall og statistikk, dere er mennesker av kjøtt og blod!

Jeg håper vi er kommet lenger! Jeg håper ingen her påfører ungene sine slike sår og gir dem slike minner! INGEN oppførsel kan legitimere at en voksen legger hånd på et barn! Det er aldeles fryktelig å se for seg de store sterke sinte hendene som treffer et mykt barnekinn. At man som voksen har hentet sleiver, belter eller stokker for å slå et barn?

Det hjelper jo ikke heller. Unger blir ikke lydige av å bli slått. De får konsentrasjonsvansker og blir mer i opposisjon. (VG i dag)

Vi ble ikke straffet. Uten at vi var bedre eller verre enn andre unger. Men vi ble vel som vi ble behandlet. Bra behandling gir bra unger, tror jeg. Vi kunne få foreldrene våre sinte, triste eller provoserte, men reaksjonen (verbal) kom der og da. Min mor har brukt mye dårlig samvittighet og følelsesmessig utpressing som våpen, mer enn straff. Men målsettingen til mine foreldre om å oppdra barn uten vold, har de greid. Og vi er trygge og glade.

Jeg blir utrolig trist av å lese denne tråden. Jeg skjønner jeg har hatt en veldig god og trygg barndom.. Det er ufattelig at voksne folk får seg til dette,- og aller mest er det ufattelig hvor mange som har opplevd dette.

Jeg kan ikke huske hvordan jeg ble straffet. Tror det holdt med en alvorlig samtale. Jeg var livredd for å gjøre noe galt.

:borte:

Åh, Aminta.

Jeg har en far med store problem. Han prøvde å slå meg et par ganger men det fikk mamma satt en stopper for. Hun klarte ikke å stoppe det psykiske.

Mamma var mer av typen vi prater om problemene. Jeg fikk en og annen ørefik. Jeg kunne være en stor utfordring og jeg kan godt forstå at jeg tøyde strikken alt for langt noen (ganske ofte når jeg var under 9 år) ganger. Jeg kan ikke huske at jeg syns ørefikene var ille. Det jeg husker best var den gangen som mamma hadde bestemt seg for at jeg skulle ha på meg en brun cordfløybukse. Et stoff som jeg aldri har fikset og får grøssninger av. Hun gav seg ikke og satt på meg for å kle på den buksen. Jeg kom for sent på skolen den dagen og det var ydmykende.

Når foreldre blir sinte, hyler skriker og slår, så er det ikke "straff", det er terror! Det har ingenting med pedagogikk eller oppdragelse å gjøre.

Jeg ble slått med belte hver gang jeg var rampete og det var jeg ofte😡

Jeg ble slått med belte hver gang jeg var rampete og det skjedde ofte

Åh, gammel tråd ja...

Jeg fikk aldri noen form for straff som jeg kan huske. Jeg var stort sett nokså grei å ha med å gjøre og fant ikke på mye tull. Kranglet litt med søsteren da ...

Jeg har fått kjeft og Pappa var vel kanskje ikke alltid like pedagogisk i sine uttalelser. Og en periode i tenårene hadde vi noe slikt at hvis jeg kom ti minutter for seint inn ble det ti minutter tidligere inn dagen etter. Ellers ikke noe straffing å snakke om.

Avvisning og taushet. Det var forferdelig, jeg hadde ofte ingen ide om hvorfor. Eller hvordan jeg skulle gjøre opp for meg så vi kunne gå tilbake til normalen.

Jeg kan den dag i dag ikke skjønne hvordan voksne og rimelig oppegående mennesker på noen måte kunne tro at jeg lærte noe som helst av dette.

Hulda skrev:

Åh, gammel tråd ja...

Det så jeg først nå ...

Jeg fikk faktisk ris noen få ganger så jeg må jo være litt gammel 🙂 Noen ganger ble jeg sendt i seng for en periode også. Det var egentlig verre.

Nå er jo slikt ulovlig og det er like greit tror jeg. Samtidig tror jeg ikke det var så farlig for meg liksom, men andre kan jo ha reagert mye mer negativt.

Herlighet så utrolig trist men nyttig "påminnelsestråd" å lese i disse tider. Vi har jammen kommet langt bare med en generasjon i Norge. Det er viktig med perspektiver i disse tider der "vi" ofte sitter oppe på vår høye hest og snakker om andre "middelalderske" kulturer.

Jeg er ikke så sikker på om vi har kommet så langt egentlig. Barn av foreldre som fungerte dårlig hadde det vanskelig før men de har det neppe enklere nå.

Jeg tror mange jeg kjente fikk ris (70/80 tallet) men det ble ikke snakket noe særlig om. Jeg tviler på at selve risingen var skadelig fysisk eller psykisk for de som kom fra ellers velfungerende hjem. Jeg fikk det bare tre eller fire ganger når jeg virkelig hadde gjort noe galt, og jeg oppfattet det i grunnen som naturlig da. Men jeg er glad dette ikke er lovlig lenger.

Jo, jeg tror virkelig det sitter mye lenger inne i dag å utøve fysisk "straff" på barn en det bare gjorde for en generasjon siden. Utrolig stor forskjell i holdninger og selvfølgelig har lovverket gjort sitt.