Hva slags straff fikk du da du var barn?

Men det aller værste er den gangen mamma sa at jeg var den store skuffelsen i livet hennes...... DET glemmer jeg aldri........

Jeg var et håpløst barn og fikk ris på rompa en gang. Det var fortjent.
Jeg fikk lite kjeft før mamma døde når jeg var åtte men når min stemor kom inn skulle hun gjøre menneske av meg som hun fortsatt kaller det. Hun småkjeftet hele tiden så jeg hørte aldri på henne. De gangene pappa hevet stemmen hørte jeg!!

Husarrester og kjefting var dagligdags hjemme. Sånn er det IKKE her med mine barn. Vi har regler og kjeft får de kun når de fortjener det. Aldri fysisk og heller ikke psykisk mobbing. Det er jeg så vant til hjemmefra at jeg må noen ganger ta hardt i meg selv for ikke å gjøre det, men tror det går.

Jeg ble aldri straffet fysisk, men foreldrene mine er og har alltid vært enormt "gode" på å gi meg dårlig samvittighet hvis jeg gjorde noe som ikke passet dem. Det var et langt, klandrende blikk og stillhet i perioder. Dette har satt dype spor i meg, og jeg grøsser når jeg en gang i mellom ser at Mormor setter det blikket i min sønn. Da stopper jeg det, for jeg vil ikke at han skal gå med den klumpen i magen som jeg hadde. Jeg var til tider et nervøst barn.

AnnKi skrev:

Mamma låg stor vekt på å samtale med meg og 90% av gangen var det selve straffen. Min mor gav meg også det "onde blikket" dersom jeg visste at jeg gjorde noe jeg ikke fikk lov til...

"Det onde blikket" har jeg tatt med meg videre. Det funker svært godt!

Tenk deg om to ganger før du bruker det. Jeg fikk vondt i magen av å lese dette.

Jeg har gjort opp med min far, og vi har et godt forhold i dag, men redselen sitter der enda. Hører jeg en mann som hever stemmen sin så går jeg med engang i forsvarsposisjon, og skal beskytte meg mot slag.

Min far var nok ekstrem, og siden jeg var eldst av tre søsken så fikk jeg alt. Hvis mine yngre søsken gjorde noe galt så var det også jeg som ble slått siden de var mitt ansvar.Det å blir slått var dessverre regelen fremfor unntaket. Det verste var å bli slått i ansiktet med flat hånd, det svidde i mangen timer etterpå. En gang så slo min bror seg mens vi lekte, og da min far skulle trøste han så tok han og regelrett kastet meg opp i luften så jeg fløy inn i en kommode. Det var grusomt, og jeg selv om jeg nå er voksen så blir jeg fremdeles livredd om han blir sint, det til tross for at han har forandret seg helt.

Det var en del psykisk vold også om man kan kalle det det. Alltid kritisert, alltid få beskjed om hvor dum man er, etc,. Vi måtte alltid spise det som ble servert uansett hvor ekkelt det smakte, og nektet vi så gikk vi uten mat helt til vi spiste det vi ikke likte. Det lengste jeg har gått uten mat er 4 dager, og det var pga en blekksprut som jeg absolutt ikke ville spise.

Jeg er absolutt ikke glad i den faren jeg hadde den gangen, men jeg er glad i den faren jeg har nå. Han er totalt forandret, og jeg vet at han virkelig angrer på oppførselen sin. Han har fått en ny sjanse med halvbroren min, og jeg ser at han er en utrolig flink far med han, så han har heldigvis lært.
Jeg har aldri, og kommer aldri til å straffe barna mine med noen som helst form for fysisk avstraffelse.

Jeg ble sendt på rommet.

Cille skrev:

Jeg ble aldri straffet fysisk, men foreldrene mine er og har alltid vært enormt "gode" på å gi meg dårlig samvittighet hvis jeg gjorde noe som ikke passet dem. Det var et langt, klandrende blikk og stillhet i perioder. Dette har satt dype spor i meg, og jeg grøsser når jeg en gang i mellom ser at Mormor setter det blikket i min sønn. Da stopper jeg det, for jeg vil ikke at han skal gå med den klumpen i magen som jeg hadde. Jeg var til tider et nervøst barn.



Tenk deg om to ganger før du bruker det. Jeg fikk vondt i magen av å lese dette.

Uttrykte meg kanskje litt feil?!
For meg er "det onde blikket" ett påminnende og litt strengt blikk, ikke ment som skremmende.
Har selv heller aldri opplevd det blikket jeg fikk av min mor som skremmende. Det advarende/strenge blikket er kanskje mer riktig navn?
Blikket sier "dette vet du at du ikke har lov til" eller "hva sa jeg nettopp" og kommer etter at muntlig advarsel er gikk.

Eks:
Meg: Nei, du får ikke bare gå å ta kake i kakeboksen, det er snart middag.
J: ok
Ett minutt senere prøver han å snike hånden oppi kakeboksen og jeg sender han ett strengt blikk.

Husarrest. Men da klatret jeg ut vinduet og dro.
De gav opp, og jeg flyttet da jeg var 15.

Jeg blir skikkelig trist av å lese denne tråden, og se hvor mange som har opplevd fysisk (og psykisk) avstraffelse.

Jeg liker ikke ordet straff kjenner jeg. Det gir meg assosiasjoner til "å ta igjen" noe jeg ikke kan være nødvendig for små barn iallefall. Mulig jeg endrer standpunkt når poden blir eldre. Grensesetting i min oppvekst ble gjort i form av tilsnakk og evt. hevet stremme. Mine foreldre ble så vidt jeg har fått med meg aldri fysiske når det kom til straff, husarrest og lignende er også et fremmedord for meg. Og jeg var definitivt ikke et dydsmønster. Det jeg husker som mest effektiv grensesetting for meg var f.eks at mamma ble lei seg (og sint) hvis jeg hadde gjort noe jeg ikke fikk lov til. F.eks røyking og spritdrikking i ung alder. Jeg husker også at søsteren min som var en del eldre enn meg ble fryktelig redd/sint da jeg kom for sent hjem en kveld. Det at hun ble så redd gjorde inntrykk.

Uff, dette minner meg om en episode jeg opplevde som barn. Jeg var på besøk hos bestevenninnen min, og foreldrene hennes hadde besøk av venner med to barn som vi lekte med. Det ble noe krangling og noen stygge ord, og disse foreldrene som var på besøk ble fryktelig sinte pga ordbruken og regelrett tok barna etter nakken inn på badet og brutalt gnei såpe rundt inni munnen på dem så det skummet ut. Jeg husker at foreldrene til min venninne ble veldig sjokkert og visste ikke helt hvordan de skulle ta det. Samme med min mor når jeg kom hjem og fortalte det, ganske rystet.

Jeg fikk ikke noe som helst straff jeg, litt kjeft eller høylytt tilbakemelding kunne nok forekomme, men det var ikke ofte det heller. Både moren og faren min hadde det veldig strengt under oppveksten, og jeg husker flere ganger de sa at de aldri ønsket at vi skulle ha det slik.

Synes det var mange triste historier her

Jeg fikk ris på rumpa av moren min, kan jeg huske, men det skjedde ikke så ofte. Far har aldri lagt hånd på meg.

Ellers ble jeg sendt på rommet mitt om jeg ikke oppførte meg ordentlig.

GÅ PÅ ROMMET DITT!!! hørte jeg ofte når jeg hadde gjort noe galt..

Jeg var et meget engstelig barn, gjorde stort sett aldri noe galt, men de få gangene jeg gjorde det, så pappa på meg med de skuffede øynene sine og sa han var meget skuffet over meg.
Mamma hadde samme taktikk.

Ingen verken fysisk eller psykisk straff, men det vet jeg at mine foreldre fikk....

Eg var unormalt lydig som barn. Det straffar seg i voksenlivet.

Jeg fikk smekk på fingrene da jeg var liten. Senere ble jeg for det meste psykisk avstraffet. Det vil si at jeg ble behandlet som luft helt til jeg selv ba om unnskyldning. Jeg måtte være på rommet mitt så utrolig mye, og jeg husker det som veldig, veldig sårende. Det var mye grining - helt alene. I trettenårsalderen fikk jeg ved en anledning en real smekk over munnen.

Ris på rompen, harde tak i armen, slengt på gulvet, ørefik, kjeft, husarrest og henvist på rommet.

Pappa har liten lunte og en krutt tønne.
Mamma bare kjeftet og sente meg på rommet.

Jeg har hatt mitt oppgjør med pappa.
Men jeg kommer aldri til å glemme, aldri...

Alexa skrev:

Mener å huske vi fikk ris på rompa i ekstreme tilfeller, men kan ikke si det er noe dominerende minne. Helt sikker på at det ikke vil skje med barnebarna (mine barn) , jeg tror det var mer vanlig før. Har dessuten snakket om at det ikke er lov (og alle er enige om at det ikke er konstruktivt).


Trist å lese ditt innlegg, Safran.

Min far slo min eldste sønn og jeg kan love deg at min sønn sa ifra umiddelbart.
Han måtte pent be min sønn om unnskyldning, samt at jeg sa klart i fra at INGEN legger hånd på mine barn.
Og at han ikke var velkommen her mer hvis dette skjer igjen..

GUuu å sint jeg var..

Kjære vene hva en del av dere har opplevd, da!!?? Jeg ante virkelig ikke at dette var så vanlig!

Jeg vokste opp uten "straff" av noe slag. Vi levde sammen mer enn å leve i ett "oppdrager"-forhold. Mamma har masse temperament og kjeftet og smelte når det falt seg sånn, men ikke annerledes enn sånn hun kunne kjefte på pappa.:p Altså, hun gav uttrykk for at hun var sint, når hun var det. Sånn som man jo gjør.


Og jeg syns nå "det har gått bra med meg", må jeg legge til. 😛

Polyanna skrev:

Kjære vene hva en del av dere har opplevd, da!!?? Jeg ante virkelig ikke at dette var så vanlig!

Dette er min reaksjon også. Jeg får virkelig vondt av mange av dere. Slikt skal ikke barn måtte oppleve. Jeg visste det skjedde, men ikke at det var så vanlig.

Og så blir jeg helt av dere som nevner "en ørefik i ny og ne" som noe helt dagligdags. Det står nesten for meg som det verste - å slå et barn i ansiktet. Jeg kan klare å se at folk kan ha lyst til å riste og klype og dytte, kanskje (men ikke at de faktisk gjør det!), men tanken på en ørefik i fjeset til ungene mine, uttrykket i øynene deres, det myke kinnet - det gjør meg faktisk skikkelig uvel!