Bombeeksplosjonen - Hva skal vi si til barna? Råd fra psykolog

Bomben er en ting, men skytingen kjenner jeg at jeg må øve meg litt på for ikke å knekke sammen. Kanskje det er bedre at samboeren tar den biten, han griner ikke like lett som meg.

Vi har valgt å holde Mazungen informert. Litt sensurert selvsagt, men jeg tror hun takler dette så godt som det er mulig.

Hun har vært mest opptatt av sin venninne i Oslo, og når hun fikk høre at hun var langt unna eksplosjonen ble det litt fjernt for henne. Vi har sett på TV vi, mens hun har sett på film på PC, noe har hun nok fått med seg.

Jeg er mer redd for påvirkningen av voldelige filmer enn av vond virkelighet.

Takk for link. Her kommer vi til å fortelle barna det, jeg har vårt usikker på hvordan jeg skal ordlegge meg for å ikke skremme.nå går det kun i nrk super, vi holder oss oppdaterte via pc.

Jeg snakket med guttungen i går. Han skjønner at noe tragisk har skjedd, noe veldig, veldig ille. Skal snakke mer med ham etterpå, men det å forklare at drapsmannen hadde kledd seg ut som politi, blir vanskelig å fortelle. Men samtidig føler jeg det er viktig at han får vite det av meg, og ikke bruddstykker ellers.

Snakket med vesla i morges, og fortalte i grove trekk hva som hadde skjedd. "Mamma, han er den dummeste mannen i hele verden!" Sa hun, og lekte videre. Hun er for liten til å forstå omfanget..

Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal fortelle om Utøya, hva jeg skal fortelle til seksåringen. Å fortelle om bombingen var en ting - jeg fokuserte på at målet var de som bestemte i landet vårt, at dette ble gjort fordi en veldig slem person var uenige med dem. Hvordan går jeg derfra til å fortelle at barn og ungdommer på sommerleir har blitt massakrert?

Når det gjelder de yngste, hva sier dere da? Er det egentlig nødvendig å fortelle en 4-åring om dette?

Jeg tror det aller værste man kan gjøre overfor barn er å ikke snakke med dem om de vanskelige og vonde tingene som skjer rundt dem. Ingen ting er skumlere og gjør barn mer redde en at voksne tier om disse temaene. De plukker opp stemninger og bruddstykker av samtaler. Aldri undervurder barn, de får med seg og er i stand til å forstå mye og vår jobb som foreldre er å være der sammen med dem, forklare, trøste og undre oss sammen med dem. Vi trenger ikke ha alle svarene, det er lov og helt greit å svare at man selv ikke vet og forstår, men det er ikke greit å la vær å snakke med ungene sine om betydningsfulle ting. :fanesak:

Jeg sa at dette var en mann som mente at det var så viktig at alle skulle være sånn som ham at han ikke skjønte at det var han som var helt, helt annerledes. At han er en liten og redd pusling som blir sinna når han blir redd og tror han er tøff i trynet. Og at han reiste ut til et sted med bare forsvarsløse ungdommer for å skyte dem fordi han syntes at det var så skummelt med ungdommer som turte å mene noe at han ikke turte at de skulle finnes mer. Han kunne bare sagt mot dem - men han turte ikke det engang. Og at derfor døde det mange, mange der. Og at politiet har tatt feigingen og at han aldri mer kommer ut av fengsel. Så i dag skal vi passe på at vi aldri blir så redde, men at vi alltid prøver å forstå hva andre driver med isteden.

Jeg sa at først trodde vi det var ca ti stykker han hadde skutt, men nå vet vi at det var mange, mange flere. Men at han uansett er tatt nå, og at han aldri skal få oss så redde at vi blir sånn som ham.

Heiko skrev:

Jeg tror det aller værste man kan gjøre overfor barn er å ikke snakke med dem om de vanskelige og vonde tingene som skjer rundt dem. Ingen ting er skumlere og gjør barn mer redde en at voksne tier om disse temaene. De plukker opp stemninger og bruddstykker av samtaler. Aldri undervurder barn, de får med seg og er i stand til å forstå mye og vår jobb som foreldre er å være der sammen med dem, forklare, trøste og undre oss sammen med dem. Vi trenger ikke ha alle svarene, det er lov og helt greit å svare at man selv ikke vet og forstår, men det er ikke greit å la vær å snakke med ungene sine om betydningsfulle ting. :fanesak:

Harde ord synes jeg. Foreløpig har ikke vår 4-åring fått med seg noe som helst. Jeg ser ikke behov for å snakke med ham.

Vi har forklart at en mann, som nok er en ordentlig slemming, og som var uening med det som statsministeren og hans parti mener, har gjort noe veldig galt. Han kjørte en bil med bomber til det huset der statsministeren og mange andre mennesker jobber og sprengte bomben der. Etterpå reiste han ut til en øy der mange ungdommer hadde sommerleir og der skjøt han over 80 ungdommer. 80 ungdommer er over 4 skoleklasser, på mine barns skole! Heldigvis har politiet tatt denne mannen nå og de snakker med ham og prøver å finne ut av hvorfor i all verden han gjorde dette. Han er i fengsel og dermed ikke gjøre mer galt nå. Vi har også forklart at vi tror han gjorde dette fordi han var uening i måten statsministeren og hans politiske part styrte landet på. Han mente at de ødelegger landet vårt ved at det får bo folk med andre hudfarger og religion Norge, noe som selvsagt er helt ko-ko å mene.( Barna våre rellaterte det kjapt til sine fargede venner og mente at mannen var helt sprø!). Enkle forklaringer og som sagt, det er lov å ikke vite alle svarene. Unger tåler det.

Pelle skrev:

Harde ord synes jeg. Foreløpig har ikke vår 4-åring fått med seg noe som helst. Jeg ser ikke behov for å snakke med ham.

Litt det samme her. Han har vært mest opptatt av barnetv og spilling. Jeg tror ikke han vil skjønne noe særlig av det og ikke er vi direkte berørt på noen måte.

Jeg har ikke fortalt mine om det som har skjedd på Utøya. De har ikke fått det med seg. Det er mulig at jeg må snakke med de etter at vi skal ut å handle i dag, snart 9 åringen kan jo lese. Men jeg ser ikke behovet for at 5-åringen skal få vite noe om det.

De har ikke spurt noe mer om det som skjedde i går på TV, og jeg vet at de ikke har hatt noen mareritt eller noe sånt. De har sovet sammen med meg. (De gjør alltid det når pappan ikke er hjemme.)

Vi ser bare på barne-TV. Jeg oppdaterer meg på nett.

Mulig det er harde ord, men jeg står ved dem. Det skal ikke mange bruddstykker av en samtale mellom voksne før unger kjenner på stemningen og jeg ser vel ikke helt For meg at så mange av oss ikke snakker med noen andre mennesker de neste dagene. I tillegg mener jeg at vi alle i Norge er mer eller mindre direkte berørt av dette.

Enig med Heiko. Gir barnet uttrykk for å ikke ville prate, respekterer man det, men jeg synes det er viktig å invitere til samtale. Min er 6 år og mannen ble beordret på jobb da vi var på grillfest i går. Klart han snappet opp vår uro, deler av nyhetene osv.

Jeg har forklart noe sånt som Heiko, men ikke sagt så mye om motiver. Han var mest opptatt av h a slags bombe det var, om det var en rund med ild på som sa zzzz. Og så ble han litt forskrekket da bildet av gjerningsmannen ble vist, for han så jo snill ut!

Knerten er knapt tre. Vi skjermer ham. Han er etter vår menig rett og slett for liten. Han er på ferie hvor han i svært liten grad treffer andre barn, han skal fortsatt gå på småbarnsavd når han begynner i barnehagen igjen, hvilket for hans del forøvrig er to uker til.

Spørr han, får han selvsagt svar, men vi lar ham ikke se nyheter, og snakker ikke om det så han hører. Han så litt i går, når vi kom intetanende hjem og ble møtt av min svigerinne som fortalte hva som hadde skjedd, og så på tv. Han synes brannbiler er tøffe, og sånne var det på tv. Kult! Men han ble tatt med til en annen del av stua og leste bok, etter å ha fått sett mange brannbiler på tante tin pc. (bildegoogling etter brannbiler ga mange treff)

Det er viktig å informere barna. Men det avhenger av alder. Jeg tror at min sønn er for ung.

Kommer til å so dere terrenget forsiktig, se om han har oppfattet noe han bil snakke om, snakke løst for høre. Men han er tre. Konsentrasjonspennet varer ikke lenge nok til å forklare. Han vet ikke hva en bombe er. Han vet ikke hva død er.

Jeg har virkelig ikke noe i mot å si ting til ungene mine. Men jeg er veldig usikker på om jeg skal innlede samtalen når det ser ut som de har glemt det som skjedde i går. Eldste vet at venninnen min har det bra, det fikk han vite i går.

Jeg har snakket med min 5- og 8-åring. Jeg uttrykte meg som Heiko, ser jeg.

Bruddstykker og stemningen fra voksne som snakker om uhyggelige ting er det skumleste i verden for små barn.

Jeg følger rådene fra Raundalen og er opptatt av å formidle at vi er grunnleggende trygge i landet vårt. Jeg fortalte også barna hva Stoltenbeg og Fabian Stang har sagt om det å ta vare på hverandre og vise at vi er glade i hverandre.

Tallulah skrev:

Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal fortelle om Utøya, hva jeg skal fortelle til seksåringen. Å fortelle om bombingen var en ting - jeg fokuserte på at målet var de som bestemte i landet vårt, at dette ble gjort fordi en veldig slem person var uenige med dem. Hvordan går jeg derfra til å fortelle at barn og ungdommer på sommerleir har blitt massakrert?

Enig. Samtalen om Utøya med 12-åringen og 15-åringen er nå en ting. Men hvodan jeg skal snakke med 6-åringene om Utøya er jeg fortsatt usikker på. Bomben snakka vi om i går, men skytinga har vi ikke snakka om enda.

Jeg sa det rett ut til 6-åringen. En mann som er gal i hodet sitt har dratt et sted med mange ungdommer og skutt på mange av de, fordi han var uenig i hva de mente og jobbet for. Han er tatt av politiet og kommer til å sitte i fengsel i mange år.