Ble du slått som barn?

..............................

Nei, aldri.

Jeg fikk ris på rompen noen ganger i løpet av oppveksten. Jeg har et godt forhold til mine foreldre og opplever det som skjedde som totalt udramatisk. Jeg husker veldig godt at det ikke var med kraft eller gjorde vondt, men at det var ydmykende. Jeg vet også at 2-3 av mine venninner også fikk ris noen få ganger i løpet av barndommen og at de også har godt forhold til sine foreldre og ikke opplever det som noe dramatisk eller spesielt grovt.

Det hendte da jeg var ganske liten at jeg fikk ris på rumpa. Det var nok mest effekt i ydmykelsen, for jeg kan ikke huske at det gjorde spesielt vondt.
Det var det å få straff som var vondt sånn psykisk.

Det tok ganske fort slutt, og jeg lurer på om det rett og slett var en sånn "nå er ikke ris ansett som noe bra lenger, så da slutter vi med det" type beslutning.

Ellers hadde pappa det med å ta hardt i armen, eller holde rundt haka når han skulle kjefte på meg. Husker at jeg kanskje var 13-14 år da jeg utrolig forbanna ba slippe (det grepet var ganske vondt husker jeg), og at han aldri skulle legge en hånd på meg igjen.

Jeg har et godt forhold til foreldrene mine i dag. Men jeg er uenig i mange ting de gjorde i oppveksten.

Det var en ting jeg gjorde i barndommen som førte til ris. (jeg var fullstendig klar over det altså)
Om jeg gikk i bekken og lekte og ble fersket.
Noe jeg som oftest ble for jeg tryna i bekken stort sett hver eneste gang.
Det var mamma som gav beskjeden og som gav meg risen.
Grunnen var at pappa mistet en sønn som druknet når han var 5 år gammel.
Så mamma var rett og slett livredd for at noe skulle skje, for bekken var litt stri.

Ja, jeg ble slått som barn. Ganske ofte og ganske hardt. Jeg opplevde også krangling og vold mellom de voksne, samlivsbrudd og rusproblemer. Jeg har jobbet mye med å reparere skadene dette har gjort, og med å finne gode måter å håndtere sønnen min på i vanskelige situasjoner. Jeg har jo begrenset med gode rollemodeller fra min egen oppvekst. Men jeg opplevde også mye god omsorg fra foreldrene mine, altså, så noen entydig dårlig barndom hadde jeg ikke.

Jeg har gjort mange forsøk på å ta dette opp med min mor i voksen alder uten å få annen respons enn at hun "var nødt til det", fordi jeg oppførte meg så dårlig. Jeg har i lange perioder ikke hatt kontakt med henne i det hele tatt. Nå for tiden har vi en slags "våpenstillstand". Jeg reiser og besøker henne av og til sammen med sønnen min, primært for å forsøke å gi sønnen min et godt forhold til sin mormor.

Jeg fikk noen klask på rompa ja. Og flere av venninnene mine også. Husker en av de som ble slått i hodet med cherroxene sine av moren sin som var rasende for et eller annet. Jeg har et "greit" forhold til min mor nå, litt opp og ned relatert til akoholkonsum.

Njai.. jeg ble vel ikke det. Men noen ganger ønsket jeg det. Mamma kunne godt å gitt meg en ørefik i stedenfor å si "det er ikke rart du ikke har kjøreste, så stygg som du er"

Nei, ble aldri slått og har heller ikke hatt husarrest.

Ris på rumpa, lugget, ørefiker, kløpet blåmerker på, dratt over gulvet etter håret, og gjentatte ganger blitt fortalt kor håplaus og udugelig eg er. At eg aldri kom til å bli noko, og at eg aldri ville vera i stand til å ta vare på meg sjølv.
I dag meiner mor mi fremdeles at da var i hennes fulle rett, fordi eg var ein ufordragelig drittunge. Ho visste nemlig at eg overhodet ikkje var til å stola på, og at eg dagleg løy ho i ansiktet. Prøvde jo å forklare at eg sa sannheten då, men ho hadde bestemt seg...

Trenger eg å sei at eg ikkje har noko godt forhold til ho? For seint å klemma meg når eg er over 30 seier bare eg.

Ja, jeg ble slått. Har et ok forhold til foreldrene mine i dag, men ikke spesielt hjertelig.

Nei, og ordet fortjent synes jeg er malplassert i denne diskusjonen.

Jeg ble aldri fysisk angrepet som barn, nei. Ingen barn fortjener da å bli slått? For et forferdelig provoserende utsagn.

Niks. Aldri skjedd.

Kirsebær skrev:

Og jeg husker én gang jeg kalte pappan min idiot. Da hadde vi familieråd i omtrent to uker i strekk etterpå, og min far ser egentlig fremdeles ut som om han er sjokkert over hendelsen, så det gjorde jeg aldri mer. Så det var jo effektfullt på sin måte.

Nei, jeg ble aldri slått regelmessig, men husker jeg ble truet med riset en gang, og da gikk jeg etter mamma i flere timer og lurte på hva dette riset var og hvordan det så ut! Men jeg fikk innestraffer og pappa har slått meg to ganger, en gang ganske hardt i ukontrollert sinne etter masse bråk ved kjøkkenbordet da jeg var 11-12 år, det resulterte fullstendig taushet fra meg i to uker og han led. Andre gangen var jeg 14-15 år og kom for sent hjem fra bytur med venninner, hadde for første gang fått lov til å ta siste bane hjem og kom altfor sent etter det. Da slang han meg i sofaen min og ga en lett ørefik. Etter det pleide jeg å stikke ansiktet mitt tett oppi hans i krangler, vi skrek i kor mens jeg sa slå meg da, slå meg da, så skal jeg melde deg til barnevernet!
Men jeg husker en venninne som helt tydelig ikke hadde det bra hjemme, fikk ørefiker for bagateller og fortalte at hun ble låst inne i kjelleren hvis hun var slem. Dette fortalte vi videre til våre foreldre og de var helt klar over at det ikke var bra der, men typisk for den tiden meldte de det aldri videre. Samme med ei i barnehagen som det absolutt ikke har gått bra med, store psykiske problemer fra tenårene, hun ble regelrett mobbet av moren sin, ble fortalt hvor stygg hun var etc. I tillegg ble hun mobbet på skolen. Dette med moren har mamma fortalt meg i voksen alder etter at vedkommende utførte en svært alvorlig handling, og jeg lurer fortsatt på hvorfor ingen meldte fra i disse tilfellene, f.eks min mor.

Nei.

Husker dog at nabogutten ofte var innelåst i "bua" - moren hans truet med dette for alt og ingenting.

Aldri blitt fysisk straffet jeg nei.
Jeg fikk husarrest en gang da, og da klatret jeg ut vinduet og snek meg opp til Nessie husker jeg. Så jeg tok ikke det så hardt. Ikke ble jeg mer straffet da jeg kom hjem igjen heller tror jeg.
Jeg har kranglet mye med min mor da. Det tror jeg er fordi vi er så totalt forskjellige, og hun har hatt en tendens til å ta alt i verste mening. Sånn er det egentlig enda, men vi har lært å jekke oss begge to, så ting går så meget bedre nå. 🙂

Ja, jeg ble banket av faren min. Vi har ikke hatt kontakt etter at jeg flyttet hjemmefra. Og det kommer vel neppe som noen overraskelse at det aldri i mitt liv kunne falt meg inn å legge hånd på barna mine.

Jeg ble heldigvis aldri slått eller ydmyket på andre måter. Ei heller husarrest. Mannen derimot ble både slått og sparket som barn.

Ja.